Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





3,2 millioner prikker

Hero from Miguel Endara on Vimeo.

Noen ganger prøver vi å gjøre maskiner menneskelige.

Andre ganger prøver mennesker å etterligne maskiner.

Fotografering fra 1800-tallet

dan carrillo: wet plates fra Patrick Richardson Wright via Miss Moss

Fotografen Daniel Carrillo bruker en helt spesiell metode for å fange portretter. Kollodion-prosessen ble oppfunnet på midten av 1800-tallet, og bildene kommer på en slags glassflate. Eksponeringen er på rundt 30 sekunder. Den som avfotograferes må altså sitte stille like lenge. Det stikk motsatte av snapshots, det kan man trygt si! ISO er på 1 eller 2.

Bildene får et slags spøkelsesaktig slør over seg. Kanskje mye fordi vi er vant til at personer som er blitt fotografert på denne måten, eller noe som ligner, ganske sansynlig er spøkelser for lengst. Men på disse er altså moderne mennesker. Hvem vet, kanskje noen av dem hadde en iPhone i baklomma da bildene ble tatt.

Dette er såklart helt nydelig og enestående, til å bli paff av. Jeg klarer likevel ikke la være å tenke på etterkommere i år 2090 som finner disse bildene, og nostalgien blir villedende.

Noe av det fine med fotohistorie er jo at det er mulig å anslå når bildet er fra. Det som mest representerer vår tid vil jo være å ta et bilde digitalt og laste det opp på Internett, i en virtuell cloud. Eller noe. Men det er ikke noe fysisk og unikt ved det. Og tydeligvis: Mennesker savner det fysiske. Jeg har lenge lurt på hvorfor! Kanskje det er fordi vi selv er fysiske — og unike!

+ Se mer på Daniel Carrillos blogg

Gardermoen hvisker

Når du står på Gardermoen og venter på flytoget, vil du kanskje få øye på denne. En slags skjerm som henger ned fra taket, rett over en sirkel på bakken med en liten prikk. Det kan være en slags lampe, eller noe røykere kan stå under slik at røyken ikke sprer seg. Men som du ser på bildet over, så er den merket med et symbol av en person, under noe som ser ut som lydbølger. Stiller du deg under skjermen, i midten av sirkelen på bakken, hører du noen som hvisker til deg. De som står lengre borte aner ingenting.

Den har vært der en god stund, jeg prøver alltid å gå bort og stille meg under skjermen når jeg skal ta flytoget fra Gardermoen. Det passer veldig fint hvis et tog akkurat har gått, og du har litt ekstra god tid. Det blir nesten sånn at du håper på å miste toget, slik at du kan tilbringe litt ekstra tid sammen med denne kunstneriske saken.

Såvidt jeg husker hvisker den noe om at noen mennesker, de er alltid på farten, de har ikke tid til å stoppe opp. Stoppe opp er jo nettopp det man gjør under den rare skjermen som henger fra taket, mens man ser på alle de fremmede menneskene som løper forbi, inn og ut av tog som kommer og går. Så man skvetter litt. Det er en fantastisk fin idé. Overraskende og poetisk i det offentlige rom.

Er det noen her som har lagt merke til denne før? Noen som vet hvorfor den er der, hvordan den fungerer som den gjør, og kanskje hvem som har laget den?

Følg Elefantzonen med RSS