Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Tjen penger på å spise cookies

Café Bakeriet har en underlig – men interessant – markedsføringsstrategi. Nå har de en kampanje som gir deg 2X pengene tilbake om du ikke elsker cookiesene deres.

cafebakeriet_kampanje_2x

Jeg var i butikken og handlet slike sunne ting som fisk og agurk da jeg plutselig ble ledet inn i fristelse:

«Elsk meg eller få 2X pengene tilbake!»
Ta vare på kvitteringen og produktemballasjen. Gå inn på www.cafebakeriet.no og følg instruksene videre. Mrk. Kun én innsending pr. husstand.

Dette måtte enten bety galskap eller noe genialt. Les videre…

E der någen i Aberdeen? del I

aberdeen/aberdeen1.jpg
Foto: Bård Bjørknes Gundersen

Jeg har kommet hjem fra Aberdeen med fylte notatboksider og bilder. Forfattercoatchen min hadde gitt skuespiller Bård oppdraget å stjele kameraet mitt av og til for å være litt Binka-fotograf. Det klarte han bra! Men det var helst bak kameraet jeg befant meg, og de kommende dagene vil skal skrive på fortellingen om hvordan det var å reise ut på tur med teaterteamet, skuespillerne og de oversatte ordene mine – på engelsk! Hva skal skje nå?

Hvis du fikk med deg sist gang jeg snakket om Aberdeen, husker du kanskje at jeg fortalte om mitt finansielle eksperiment. Kunne Stavanger Aftenblad være interessert i at jeg skrev for dem om det jeg var i ferd med å oppleve, og de betalte flyreisen? Jeg ville likt å lese noe slikt. Men de sa nei. Det var fortsatt et nei da jeg skrev forrige Aberdeen-posten. Men så, like før avreisen, fikk jeg mail fra redaktøren i Stavanger Aftenblad. Nå sa de JA! Heldigvis! Nå trengte jeg ikke å være flau over å fremstå som en stalker-forfatter, besatt på å overvåke teksten sin i Aberdeen. Jeg hadde et ærend. Nå kunne jeg bare skylde på avisa. :) Les videre…

Vi sukker for å klarne hjertet, del 2

Fortsettelsen av Vi sukker for å klarne hjertet, del 1

Han rekker frem lydopptakeren.

«Kossen va det å se teaterstykket sitt på scenen da?»

«E… Det va… kjekt.»

Forfattercoatchen setter opp ett av disse ansiktsuttrykkene som forteller at det der ikke var ikke et veldig bra svar.
Han vet at jeg er klar over det. Vi har snakket om det før, mange ganger. Jeg trenger ikke et helt ansiktsuttrykk for å forstå det.
Jeg slår meg i pannen og sier unnskyld.

«Du trenger jo ikke å si unnskyld!» sier han.

«Kan vi ta det senere?» spør jeg.

«Vi kan ta det når som helst!» sier han.

Er ikke jeg heldig som har min egen journalist?

astronaut.jpg

NRK har gått hjem, Stavanger Aftenblad også. Her sitter vi igjen. Jeg har mest lyst til å krype under asfalten.

Det er ingen spesifikk grunn til det, annet enn at oppmerksomhet får meg til å lette fra bakken, som en astronaut, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Alt flyter, og jeg svever i verdensrommet, som kidnappet av romvesener.

NRK hadde ikke intervjuet meg. De hadde ikke spurt. Jeg hadde enten vært opptatt med Stavanger Aftenblad eller multimediastudenten. Egentlig var det ikke trist i det hele tatt.

Likevel var jeg ganske ør og svimmel etterpå. Det er gøy og spennende med oppmerksomhet, men også merkelig påkjennende for en innadvendt perfeksjonist.

Alle mediene fremstiller saken så utrolig overfladisk, uansett hva jeg sier. Og er det noe jeg ikke er, så er det overfladisk. Jeg vil i dybden. Jeg er forkjemper for Sannheten. Jeg har kjærlighet til visdom. Jeg er en filosof.
Pressen bare grer over åstedet med en kam. Jeg blir bustete på håret.

Les videre…

Vi sukker for å klarne hjertet, del 1

Stavanger Aftenblad: «Hva er poenget med meg?»

edernaagender1.jpg

Jeg er 19 år. Det er eldre enn 17 men yngre enn 35. Likevel er det alltid jeg som er mest nervøs og engstlig. Jeg er i hvert fall den aller dårligste til å skjule det. Anledningen denne gangen var pressevisningen på «E der någen der?» -det berømte teaterstykket vårt som blafrer så fint i vinden nå om dagen.

«Oi, der kommer NRK!»
To NRK-folk går opp teatertrappa og inn i Teaterhallen.
«Ja, og CNN og/!» hermer teaterdansken sarkastisk og ler.
«Nei, nå må jeg på do!» sier jeg nervøst og sniker meg etter NRK.

På badet ser jeg meg i speilet. Hallo, forfatter. Jeg rister på hodet og sukker for å klarne hjertet. Det er rart.

Del 1

Det hele starter da jeg kommer frem til teaterplassen og møter mine med-dramatikere. Kjersti og Idunn er allerede på plass. Det er normalt. Men hvem er dette? Multimediajournalistikkstudenten – også kalt forfattercoatchen min, som jeg har skrevet om også her, han er her han også! Hva i alle dager gjør han her? Les videre…

På lukket avdeling

«Jeg ser deg gjennom vinduet.»
Slik begynner novellen min som kommer i antologien «Vi skal forandre verden en dag» på Kagge forlag i oktober.
Nå sitter jeg og leser den høyt til en mikrofon.

På den andre siden av vinduet sitter multimediajournalistikk-studenten.
Jeg skimter ham bare ved en antydning, for han sitter gjemt bak lydbordet. Alt jeg kan gjøre er å se ned på papirene mine. Men når det ordentlige publikummet kommer, skal jeg titte opp med jevne mellomrom og se på dem med et tankefullt blikk.
Ved siden av meg ligger det en haug med store steiner.
De er blitt brukt til å lage lydeffekter, har jeg blitt fortalt.
Jeg kunne ha sett på dem med et tankefullt blikk, men det ville være for rart.

Som om det ikke var litt underlig fra før. Jeg har et giga-headset på ørene og det er pop-filter foran mikrofonen. Jeg kunne ha vært en popstjerne, men jeg er forfatter. I headsetet spør studenten om jeg kan snakke om noe. Han må teste lyden. Tidligere har jeg telt til ti, baklengs og fremlengs. Så kommer jeg plutselig på at jeg kan fortelle ham at i dag tidlig, onsdag, våknet jeg halv sju, skrudde på Radio 1 og oppdaget en konkurranse. Det var en sang, Mika med Grace Kelly, og DER stoppet sangen og da skulle man gjette hvilket ord som manglet. Jeg visste hvilket ord det var. Det var «Blue». Så jeg skrev «Blue» i en SMS og sendte det hele avgårde. Så forlot jeg telefonen på nattbordet for å gjennomgå mitt morgenrituale.

Da jeg kom tilbake så jeg at telefonen min hadde ringt. Den ringte igjen. Jeg er litt redd for telefoner, så jeg tok den ikke. På radioen spilte de en ny sang, så jeg tenkte at det måtte være nå de ringte, og moret meg med tanken om at hvis jeg hadde tatt telefonen nå, så ville jeg ha vunnet. Men jeg ville ikke snakke på radioen. Der snakker de bare tull. «Ja vel, fina vere, goe greie, kosa deg, snakkes.»

Omsider kom sangens slutt, og da sa de på radioen at jeg hadde vunnet. De deklamerte mitt fulle navn, småpratet folkelig om at jeg sikkert hadde gått i dusjen og fått noe vann i øret slik at jeg ikke hørte telefonen, men at jeg vinner to kinobilletter; Gratulerer til meg! Jeg fniste og lo i halvsøvne den morgenen fordi alt var så rart og tilfeldig. Så hinket jeg ut på kjøkkenet for å lage min første kopp med kaffe.

«He he!» sier det i headsetet.
Nå var det klart for å lese den ordentlige historien. Novellen med stor Z. Les videre…

Vi kremter for å klarne strupen

En mann med joggesko og ryggsekk står like utenfor Stavanger kulturhus og ser på mobilen sin. I samme sekund har jeg akkurat sendt en SMS. Et sammentreff? Eller er det min SMS han leser? Jeg sitter øverst i trappa rett utenfor kulturbiblioteket i andre etasje og speider etter en person som jeg aldri har sett før. Herfra har jeg full oversikt over en liten bit av lørdags-Stavanger, proppfullt og kaotisk i lørdagssammensuriet. Folk som deler ut ting, Kaninbyen av Arild Rein, og andre ting. Folk som mottar dem og bærer dem med seg, eller slenger dem fra seg på gulvet, står i veien slik at man ikke kommer forbi og må åle seg gjennom folkemengden, eller kanskje skli og snuble over en brosjyre som ligger på det flisebelagte gulvet. Likevel skal det snart vise seg at det er denne personen. Men hvordan visste jeg det? Kanskje er dette en av de evnene som vi skribenter bare har!

Dette skjedde på lørdag.
En multimediajournalistikk- og teaterstudent ved Universitetet i Stavanger hadde mailet meg og fortalt at han hadde lest bloggen min en stund og gjerne ville møte meg. Forfatterdrømmen min klødde hinsides omkring den dansende nysgjerrigheten.
Teaterstudentene på universitetet skal dessuten analysere et teaterstykke som de skal se før alle andre, nemlig «E der någen der?» Hvem er det som har vært med på å skrive det nå igjen…?

Men det var ikke det vi skulle snakke om nå. Les videre…

Det er en grunn til at skribenter skriver og ikke er på radioen

Jeg er både i avisa og på radioen. Alt på samme dag. Fredag den 14., ikke den 13. Hva er det som skjer? / Jeg holdt på å krepere av nervøsitet. Jeg vil bli berømt forfatter, men aldri kjendis. Stakkars kjendiser som må gjennom dette hele tiden. La meg fortelle deg hele historien om fredag 14. desember…

Alt dette teatergreiene begynner å bli nifst. Jeg og mine skribentvenner Eirik Faret Sakariassen, Kjersti Stokka og Idunn Helle er i Stavanger Aftenblad. Reportasjen, som ble laget den trettende, på Rogaland Teater, var på trykk den fjortende.

Og samme dag som våre ansikter pryder kultursidene i Aftenbladet, er vi på på radioen. På P1 på NRK Rogaland. Vi var der. Jeg! Egentlig skulle også Idunn være med, den fjerde Skrivelyst-skribenten, men hun går på drama og måtte være med på dramagreier hele dagen og kunne derfor ikke presse inn denne begivenheten i sin stramme timeplan. Noen folk er travle. Jeg er bare nervøs. Jeg fikk litt vondt av meg på hennes vegne; det er ikke hver dag man får muligheten til å være på radioen, liksom. Ikke at det var så forferdelig gøy heller, for jeg holdt seriøst på å falle sammen på gulvet der inne i studioet (jeg får hjertebank bare av ordet… *studio*). Jeg var så nervøs. Så før jeg utdyper mer om hva jeg følte, hva jeg tenkte, må jeg bare si til Skrivelystfolka + dansken: Beklager all sytingen. Dere vet… innadvente kunstnere… *vifte med hendene* Det er ikke lett. Les videre…

Følg Elefantzonen med RSS