Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Lost

Har du en favorittfilm? Klarer du å velge bare én, hvis du må? Da velger jeg Lost in Translation (2003) av Sofia Coppola. Jeg liker at den er så stille. Og så visuelt vakker. Ganske rart å være forfatterspire og like de delene best hvor ingen sier noe. Eller kanskje er det ikke så rart likevel. Hvordan skriver man seg et univers der det er godt å bare være stille? Noe av det vanskeligste, og fineste … synes jeg. (Det gir meg lyst til å skrive noe.) Lost in Translation er uanstrengt og avslappende. Den er tung og lett på samme tid. Det skjer så mye mellom linjene, i blikkene, under overflaten. Så er det en underfundig og selvironisk humor der som jeg liker. Disse små detaljene som får meg til å trives i dette universet. De små, eksistensielle samtalene: Hvem er det meningen at jeg skal være? Ingen vet det. Det handler om å finne den ene personen som vet at han ikke vet det. Og: Ikke vite sammen. Finnes det et norsk ord for lost? Mistet? Bortkommen? Passer ikke. Lost. Dette er et rart og forvirrende sted. Så legg hodet på skulderen min, du finner ut av det.

Så ramler ting fra veggene

Det er på bakken vi står støtt. På gresset, på asfalten, på stuegulvet. Det er godt når toget stanser, flyet lander, når båten kommer til havna. Å gå ut, sette beina på stø grunn. Det er å være fri. Å ha kontroll. Men hva skjer når selve bakken begynner å riste? Når vinflaskene ramler ut av hyllene på butikken slik at det ser ut som en massakre. Japan forflyttet seg med 2,4 meter. Klarer jeg å forestille meg det? Bakken beveger seg. Neste stasjon finnes ikke. Hele planeten er en båt i universet. Og universet har ingen nåde, det kjører bare på! Vi er så bitte små. Vi er tilfeldigheter. Big bang! Kontrollrommet er stengt. Piloten er noen vi ikke kjenner, som ikke en gang vet at vi er her. Den styrer på med sitt, mens vi klamrer oss fast til lyktestolper. Hus og biler renner diagonalt. Stopp! Jeg vil av!

Når jeg tenker på enorme ødeleggelser, tenker jeg på krig. Men hvem er partene her? Er det oss mot planeten? Når jeg ser bilder av ødelggelsene tenker jeg på ondskap. Det gjør det enda mer forvirrende. For det er ingens feil. Det eneste vi kan gjøre er å beskytte oss. Hevn er håpløst. Hva enn det er, så har det ingen vilje. Det er bare kraft.

Jeg tenker på Lost in Translation. Jeg tenker på Bob som svømmer gjennom bassenget, og Charlotte som sitter i vinduskarmen og ser utover Tokyo. Jeg tenker på dem. Så skjer dette. Bassenget begynner å riste, Charlotte mister balansen og ramler fra vinduskarmen, og ned på gulvet i hotellrommet. Lampen begynner å dingle fra taket, den klirrer høyere og høyere. Charlotte løper ut av hotellrommet. Ansikter titter forskrekket ut av de andre dørene i korridoren. Hun løper ut og ned til resepsjonen, møter Bob i bare badekåpa. Gjennom de store vinduene i lobbyen er det kaos. På vei ut holder Charlotte på å falle, Bob griper tak rundt henne, og de løper ut av hotellet og nedover gata, hvor de bøyer seg ned for å holde balansen, og de legger seg ned og holder seg fast i bakken som buldrer, og de ser på hverandre. Ikke en gang på bakken kan vi stå støtt lenger. Og så lukker hun øynene. Håper at når hun åpner dem igjen, vil det være over. 1, 2, 3. Hun ser på ham. Han har fortsatt armen rundt henne. Nå er han redd.

Følg Elefantzonen med RSS