Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





En god grunn til å lese & skrive

Kjenner du deg igjen?

  • Ganske ofte, men ikke akkurat nå. (49%, 29 stemmer)
  • Ja, jeg har det akkurat sånn, akkurat nå! (31%, 18 stemmer)
  • Ja, men det var lenge siden. (19%, 11 stemmer)
  • Usikker, kanskje litt. (2%, 1 stemmer)
  • Nei, ikke i det hele tatt. (0%, 0 stemmer)
  • Nei, men jeg skulle ønske. (0%, 0 stemmer)

59 personer har stemt.

Loading ... Loading ...

Drops

Nå leser jeg En djevel i Prada av Lauren Weisberger. En alt for fin bok for et så tullete bokomslag. Ikke vet jeg hva de tenkte på da de valgte dette. Flaks at jeg kjente igjen tittelen fra filmen The Devil Wears Prada (2006) med Anne Hathaway og Meryl Streep. Jeg har sett den mange ganger, og liker den kjempegodt! Om Andrea som flytter til New York for å bli skribent, og som et springbrett til drømmekarrieren i The New Yorker får en jobb som assistent hos en tyrann av en redaktør for et motemagasin.

Forrige søndag fortalte jeg deg at jeg holdt på med å lese en shopoholiker-bok. Nå har jeg lest to! Med baby og Finner en søster. Det er litt flaut, men jeg liker dem skikkelig godt. Alle disse er en del av Drops — en serie feelgood-bøker som blir beskrevet som historier med tempo og driv, skrevet med snert og humor. Det stemmer i hvert fall for de tre bøkene som jeg har lest. Og det er akkurat det jeg leter etter!

Det er lett å bli fordomsfull mot slike bøker. Damebøker … kvinnebøker … overfladisk. Men jeg prøver å la være. Så langt har det ikke streifet meg med en tanke. Og mens sidene raser avgårde prøver jeg å plukke opp hva det egentlig er jeg liker. For det første er det godt å lese noe der historien står i fokus. Hvordan tråder fra tidligere trekkes fram, og til slutt knyttes sammen til en fullstendig uventet, perfekt knute. Og så er det veldig fint å se hvor mye av informasjon man kan, og faktisk kanskje bør ha med i en fortelling for at leseren skal føle at hun er der.

Jeg prøver også å legge merke til det der med verb-form. I Shopoholiker-bøkene skjer alt . Mens i En djevel i Prada skjedde alt en gang i fortiden, det er en fortellerstemme som sier ting som såvidt jeg husker og jeg har aldri følt noe sånn siden.

Jeg tror at når man skal finne på en fortelling er det veldig åpenbart å bruke den aktive formen, hun ser, hun sier, nå skjer det noe, fordi den som skriver prøver å være der like mye som leseren. Jeg skriver ofte sånn selv, det er som regel den formen som kommer spontant. Mens i den mer tilbakeskuende formen får man mer et inntrykk av at det ligger noe mer bak. Jeg klarer ikke å rase like fort gjennom sidene i En djevel i Prada som i Shopoholiker. Alt veier liksom mer. På en måte viser det også forskjellen mellom hovedpersonene i de forskjellige bøkene, Andy i En djevel i Prada og Becky i Shopoholiker. Det viser hvordan de er. Og til tross for alle fordommer man skulle ha: De er faktisk veldig forskjellige. Men jeg liker dem! Og jeg liker hvordan teksten og fortellingen klarer å få meg til å like dem. Det er kanskje det jeg liker mest av alt.

En bekjennelse

Som du vet har jeg et lite lese-prosjekt på gang. I sommer vil jeg prøve å lese mest mulig, sånn at jeg kanskje kan finne ut hva jeg vil skrive. På skolen det siste halvåret har vi vært mye innom det ikke-narrative, poesi og det abstrakte. Det har vært veldig fint å bli geleidet vekk fra de konkrete fortellingene. Men nå kjenner jeg en trang til finne tilbake tilbake til dem igjen.

Eller … har jeg noen gang vært i de konkrete fortellingene? Jeg synes at mye av det jeg har skrevet er ganske så ukonkret og poetisk. Til og med svermende. Ganske rart, siden de historiene jeg liker best er sånne kjempekonkrete og fulle av følelser, og karakterer som man kan kjenne seg igjen i. Som regel opplever jeg slike historier gjennom film, gjennom romantiske komedier, ikke gjennom bøker. Så hvor skal jeg starte?

Det er her bekjennelsen kommer inn. På torsdag var jeg på biblioteket og lånte en pinlig bok. Pinlig fordi, ja, jeg har ganske mange fordommer mot visse bøker. Og en bok som heter En shopoholiker med baby (av Sophie Kinsella) er definitivt noe jeg kan komme til å være litt skeptisk til (Jeg tror jeg må ha rødmet da jeg registrerte den i låneskranken). Men jeg ville jo, du vet, finne ut hvordan sånne bøker er. Det er noe av det leseprosjektet mitt må gå ut på: Å lese mye, og forskjellig. Og plutselig fløy sidene avsted! (Dette er min bekjennelse, så ikke himle med øynene nå, bare les videre.)

Jeg elsker hvordan historien drar meg med frem og tilbake mellom sikkerhet og tvil. Det handler om en dame, Becky, hun er gravid og nå mistenker hun mannen for å være utro med gynekologen sin! Og ikke uten grunn. Hvordan går det ikke an å bli nysgjerrig på noe sånn? Når jeg skriver selv synes jeg dessuten det er veldig vanskelig å gå fra én scene til en annen på en naturlig måte. Hvordan man liksom tvinner inn hovedpersonens tanker i scenene, og hvordan man kan ta forskjellige konflikter og blande dem sammen til en fortelling. I tillegg: Når du leser, og tråder som har vært fremme tidligere i historien kommer tilbake igjen senere, føler du deg ikke bare smart som leser — det føles også som om historien lever. Og når en historie lever kan den egentlig bare være så cheesy den vil.

Jeg må høres ut som om jeg kommer fra månen eller noe sånn. Ut ifra responsen på innlegget om lese-prosjektet, er dere gode lesere, og erfarne lesere. Her skriver jeg om opplevelser rundt lesing som sikkert er en selvfølge. Jeg er sånn mellom barken og veden når det gjelder om jeg skal skrive noe viktig og betydelig eller noe underholdende. Den boka jeg leser nå er definitivt underholdende. Og kanskje ikke så mye mer. Er det der det bør starte?

Jeg har sans for romantiske komedier, fortellinger som får alle til å føle det samme på en gang — samtidig. Det er en ganske mektig kunst. Å nå inn i følelsene til folk på en så krystallklar og sikker måte. Det der med å tolke fortellingen som du vil har jeg tatt en langt steg vekk ifra. Jeg vil prøve å skrive noe som er tydelig og jordnært (det er ikke lett for meg). Men først og fremst må en historie få folk ville lese den. Det må føles lett og gøy. Slik som denne boka. Det er også noe å tenke på: Undervurderer vi lette fortellinger, fordi vi tror det som er lett å lese, også er lett å skrive? Jeg vet i hvert fall med sikkerhet at noe av det som oftest går gjennom hodet mitt når jeg skriver er: skriv enklere, tenk enklere, forenkle den setningen!. Og hvis det vi leser ikke underholder, eller får oss til å føle oss bra, hvorfor skal vi da lese?

Forfatteren som ikke liker bøker

Jeg har et prosjekt om å lese mer i sommer. Som du vet liker jeg å skrive. Men jeg har aldri vært en god leser. Jeg vil gjerne være det. Jeg ser nytten av å like å lese for å skrive. Men jeg synes rett og slett det er vanskelig å lese, vanskelig å konsentrere seg og leve seg inn i det. Er det bare meg? Lesing er for meg mer som spinning, enn avslapping. Det er en jobb, et punkt på todo-lista. Jeg må bestemme meg for at jeg skal lese minst ett kapittel før jeg gjør noe annet, ellers blir det ikke.

Jeg vokste ikke opp med bøker. Jeg lurer på hvordan det å vokse opp med bøker eller ikke påvirker lesevanene som voksne. Noen ganger gjør det, andre ganger ikke. Er det et mønster? Vi hadde ingen bokhylle hjemme, men vi hadde mange aviser. Med en mor som leste masse da hun var liten, selv om hun heller ikke hadde vokst opp med bøker, og en far som skrev sport for avisa, og alltid sier: Skriv korte setninger, kort og konsist.

Jeg hører ofte at jeg har en enkel skrivestil. Så kan det være noe i det likevel, at oppvekst påvirker språkvaner? Jeg har lest om mennesker, til og med forfattere, som sier at de ikke tenkte på bøker som noe som må skrives, før i voksen alder. Bøker er noe som bare er, sier de. Et slikt minne kan jeg aldri huske å ha hatt. Men jeg tror ikke man kan finne ut hva man liker og ikke liker å skrive uten å lese.

Det vil ikke komme av seg selv. Lesingen er noe jeg må jobbe med. Eller kanskje jeg bare ikke har funnet den typen bøker som passer for meg enda. Jeg er negativ, nesten pinlig negativ når jeg leser. Og kverulerende. Negativ og kritisk. Jeg er hun forfatteren som ikke liker bøker. Er det mulig? Det er vanskelig å sette fingeren på hva det er. Men det er så vanskelig å tro på det. Det er for nå skal vi skrive litterært og høres flinke ut, det er ikke virkelig.

Samboeren min er en god leser. Han er en sånn som kan lese Beatles av Lars Saabye Christensen på en og en halv dag. En forfatterspires drøm, såklart. Men samtidig blir jeg oftere minnet på hvor dårlig lesekonsentrasjon jeg selv har. Eller — blir jeg bare inspirert?

Han pleier i hvert fall å si at jeg burde lese noe som er lettere, slik at jeg får kommet i gang og kan få litt lese-selvtillit. Det høres rimelig ut. Jeg kunne knapt slutte å fortelle ham om Marley and Me av Josh Grogan. Hvordan den var trist og morsom om hverandre og fikk meg til å føle alt på en gang. Men jeg føler jeg burde lese noe vanskeligere.

Der. Der er det. Det. Av en eller annen grunn har jeg viklet meg inn i idéen om at jeg må lese det jeg burde ha lest, framfor det jeg vil lese. Jeg burde lese klassikere, og romaner hvor handlingen foregår på 1600-tallet. Men … da ramler jeg i bakken som en bøtte med vann. Når jeg tenker på det vil jeg egentlig lese noe som er lett, gjerne humoristisk, og skarpt. Ikke chick lit. Eller nettopp click lit?! Hvis det du burde skrive er det du liker å lese, og jeg liker å lese om følelser, med litt humor, og om mennesker som lever på 2000-tallet … er jeg da egentlig en chick lit-forfatterspire? CHICK LIT? Og isåfall: Er det frykten for dette som gjør at jeg ikke finner lesegleden?

Har du tips til hva jeg bør lese? Hva leser du?

Jeg skal vise dere frykten

Jeg har gått i lesemodus. Ut av skrivemodus og inn i lesemodus. En thrillerroman som får meg til å måtte se opp og puste, fordi det er så skummelt. Særlig brevene fra Samuel. Jeg sitter på kafé og drikker kaffe, og skvetter hver gang noen går forbi. New Yorks bakside. Ansikter som løsner fra huden, thrillernoveller som blir til virkelighet utenfor forfatter-karakterens kontroll. Jeg skal vise dere frykten av Nikolaj Frobenius. Har du lest den?

Likevel er det ikke noe som dreper, i dette tilfellet all mystikk, like mye som når det plagsomme paret ved bordet ved siden av begynner å kline. Klissete smaskelyder akkompagnerer mine mentale bilder om tunger som kuttes i to, og jeg setter ned koppen, hardt mot bordet, og tenker Get. A. Room! Jeg prøver å lese her!

Instapaper

Hvordan leser du på nett? Internett er fullt av fascinerende og inspirerende innhold som er tilgjengelig gratis og for alle. Likevel stenger vi nett-vinduer raskere enn Lucky Luke trekker sin revolver. Vi skumleser nettaviser og ruller gjennom RSS på jakt etter lett innhold som kan underholde og inspirere der og da. Men hvor mange ganger har du forkastet en artikkel fordi du ikke hadde tid til å lese den med en gang?

Med nettverktøyet Instapaper kan du montere en «Read Later»­knapp i bokmerkelinjen øverst i nettleseren din. Neste gang du kommer over en artikkel som du virkelig vil lese uten World Wide Webs bråkete bakgrunnsstøy, kan du trykke på bokmerket, og artikkelen lagres i ditt eget, personlige bibliotek. Les videre…

Jeg er en sakteleser

I dag leste jeg en artikkel i Dagbladet om at det skal være bra å lese sakte. Vi blir nemlig dummere av å lese raskt. I bildeteksten øverst i artikkelen heter det: «Les sakte: Er du en sakteleser, en som kikker mer opp i lufta enn ned på papiret, som nyter hvert ord i setningene, grunner over motiver og karaktermønstre?» Og ja. Det er meg, det!

Les videre…

Følg Elefantzonen med RSS