Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Færre ting, mer lykke

Jeg liker dette!

Bare et innlegg om en sofa

Jeg har kjøpt målebånd på Clas Ohlson. Det er 8 meter, og det var det lengste de hadde. Ingen rom i den nye leiligheten er over 8 meter; det vil alltid være langt nok. Det er en travel dag, jeg kjøper en utrolig god tyrkisk yoghurt på Deli De Luca som lunsj og spiser den på trappa foran Deichmanske Bibliotek i det overskyede, men varme været. På biblioteket låner jeg La Stå av Ingvild Rishøi som jeg har fått anbefalt av alle, og to Drops-bøker.

Vi har fått nøkler til den nye leiligheten, og den er mye finere, og til og med større, enn vi husket. (Tenk hvis det var omvendt!) I den forrige leiligheten har vi hatt en kjøkkenkrok mer inni leiligheten, men her er den ytterst ved et vindu som slipper inn masse deilig dagslys på de lysegrå kjøkkenbenkene. Det er så fint! Kjøkkenskapene er forresten høye som fjell. Det er som om de fortsetter så langt øye kan se. Jeg målte fra taket til gulvet. 270 cm! Men nå er det ingenting der. Annet enn ekko.

Bussen til Ikea, vi er skrubbsultne og spiser falafel (den var ikke super, bare helt ok). Til dessert har han gulrotkake og jeg har sjokolademousse. Men det viste seg at han vant dessertlotteriet denne gangen. Gulrotkaka var best! Han går og kjøper noe, og jeg blir sittende og beskue alle de som prøver å komme seg på den andre siden av en-veis-svingdøra. Det er fantastisk underholdning. Det er generelt veldig mye fint å observere på IKEA. Allerede på bussen dit, til og med. Noen dupper, noen diskuterer høylytt garderobeskap-problematikk, og man lurer på hva som er historien deres. For ikke å glemme den gode IKEA-kaffen.

Vi tenker å kjøpe en sovesofa, og finner en som er helt superminimalistisk, med hvitt trekk, og ikke bare er den en seng, og en vanlig sofa, den kan vippes et hakk bakover, slik at du føler deg som i luksussalen på kino. Et sånt smart, multi-funksjonelt møbel som plutselig blir det lureste du noen gang har sett! Og nå er jeg så trøtt i beina. Jeg har jogget, jeg har tumlet mellom Clas Ohlson-hyller, bibliotekhyller, IKEA-hyller (hvilt meg noen sekunder i en digg (men hakket mindre multifunksjonell) sofa), stått på IKEA-bussen hjem igjen, og gått resten av veien. Nå skal jeg endelig legge meg i vannrett posisjon. Lukke øynene. Drømme om sovesofaer, målebånd og multifunksjonelle møbler. God natt.

Midnatt på IKEA

Vi kommer akkurat hjem fra Norges vakreste kino etter å ha sett Midnight in Paris som jeg grublet litt over her om dagen. 2for1-tirsdag fra Netcom, og filmen var akkurat så bra som jeg håpet. Nei, vent! Bedre! Jeg kommer ikke over hvor fin den var. Hører rykter om at det er litt delte meninger om denne filmen. Isåfall finnes det to typer mennesker i verden: De som liker Midnight in Paris, og de som ikke gjør det. Gjett om jeg skal kjøpe den på DVD når den kommer ut, og jeg skal se den så mange ganger at jeg tilslutt vil kunne manuset utenat. Jepp.

En annen fin ting: Mens kiosk-køen utenfor var lengre enn evigheten, og jeg satt og tenkte på om lysten på vin var sterk nok til at det ville være verdt det, var det en reklame på lerretet for en finfin, ny film som heter Larry Crowne. Traileren kan du se rett under her. Julia Roberts er som alltid super!

Og en tredje fin ting: Vi har endelig funnet en leilighet! Og vi har ikke bare funnet den, vi er blitt valgt ut til å få bo der. Den er 35 kvm, ikke større enn den vi har nå, antagelig et par kvadratmetre mindre, om noe. Men den er hvit, og ren, og nyoppusset, kjøkkenskuffene har demping, dusjen er blank, og av alle steder i Oslo — faktisk bare rundt 100 meter fra der vi allerede har bodd i 2 år. Et veldig trygt område!

I tillegg er den umøblert, så nå for tiden har jeg den store gleden av å surfe på IKEA.no. Heldigvis har jeg og samboeren min forbausende lik smak, så vi slipper de store konfliktene. Vi har bodd i en mer eller mindre fullt møblert leilighet til nå, så det er herlig med helt blanke ark for første gang. Jeg kjenner hvordan det begynner å klø i fingrene etter å innrede. Og alt det fine kjøkkenutstyret på Åhléns! Til tross for slit, stress, usikkerhet, nerver, oppringninger og kaos rundt flytting, er det ikke mindre forfriskende. Om det så bare skal flyttes til et sted litt lengre ned i gata. Jeg gleder meg sånn!

Hjem?

Vi så det på de som gikk foran oss. Vi så det på de som gikk foran dem igjen. Vi så det da vi gikk inn døra, opp trappa. Helt til det ikke gikk an å gå mer. Det var helt fullt i gangen der oppe. Fullt av alle de som skulle på visning. Vi står i kø i trappa. Snart er det kø bak oss, og i gangen under der igjen. Det kunne vært noe helt spesielt vi ventet på, men det er bare en 35-kvadratmeters leilighet litt utenfor Oslo sentrum. Som hver kandidat nå har omtrent 5 % sjanse for å få leie.

En dame kommer ut av en av de andre leilighetene med en baby på armen. «Oi» sier hun til babyen da hun ser alle menneskene. Oi, ja, det kan du si, tenker jeg og smiler. Vi smiler. Men det er ikke så mye smil i gangen. Mange oppgitte ansikter. Det er vanskelig, vi forstår hverandre, egentlig, alle vil det samme. Men vi er liksom konkurrenter. Alle er stille, trommer annonsen mot buksebeinet.

Plutselig skjer det noe der oppe, det er som i Løvenes Konge når alle dyra kommer buldrende. Sånn er det på leiemarkedet akkurat nå. Og tida renner ut, snart må vi flytte, hva skal vi gjøre? Tenk at det skal være så vanskelig. Og hva kan man egentlig gjøre på en visning, annet enn å smile og titte, og presentere oss, som de to rolige rogalendingene vi er?

Snart må vi flytte. Jeg vet ikke hvordan det blir. Det er ikke noe gøy i det hele tatt. Det handler om noe så elementært som det stedet du skal sove, og være, og slenge deg ned på sofaen og sukke, og tenke. Det stedet du skal slappe av, og dusje, og være hjemme, det stedet du skal bo. Hvor blir det? På film og i tv-serier pleier sånne ting alltid å ordne seg. Innen episoden er slutt, har Carrie fått en sjekk av Mr. Big, og så kommer rulleteksten. Men livet er bare en eneste, lang episode, hvor det er langt mellom vendepunkt og reklamepauser. Men det kommer jo et vendepunkt. En gang. Om en uke. Om to uker. Det må jo det. Det jo det. Alle må jo ha et sted å bo. (Heldigvis har vi hverandre. Heldigvis!)

Dagens inntrykk


Bildene er tatt med iPhone 4

Vi går til St. Hanshaugen. Det daler hvite fnugg fra himmelen. Det er veldig bratt her. En eneste stor haug. Går du ikke i oppoverbakke, går du i nedoverbakke. Vi går for å finne en leilighet som vi skal se på i neste uke. Vi er frem og tilbake med om vi vil bo midt i sentrum eller litt utenfor. Det er fordeler og ulemper med begge. Det er fint å ha kort vei til alt, men det er også fint med større plass og litt bedre standard. Nå har vi hatt gangavstand til alt i to år, og jeg har ikke hatt månedkort siden forrige sommer. Det er veldig fint, men jeg vet ikke hva som er best. Det viktigste er uansett å være trygg. Og å føle seg trygg. Og å ha en fin dusj.

Jeg ser en marihøne og tar bilde av den. Jeg håper den bringer lykke.

En setting å plassere tankene i

En bloggleser skriver:

Vi får vite så mye om hva som foregår i tankene dine, men mangler en setting å plassere tankene i. Jeg er nysgjerrig på din faktiske realistiske smak i interiørdesign.

Å få spørsmål om smak er et av de største komplimentene jeg kan få. Tenk så gøy! Så takk skal du ha. Her er interiørsmaken min. Bildene er hentet fra For the Home-mappa mi på Pinterest, hvor jeg kontinuerlig samler alt det jeg kommer over som jeg liker, fra interiør, klær og kaffe, til typografi og design.

Forrige gang jeg skrev om noe interiør-relatert var da jeg delte et bilde fra det minimalistisk kontoret til et dansk designbyrå. Jeg fikk faktisk kommentar fra dem, det var stas! Men resten av kommentarfeltet var ikke særlig på bølgemengde med meg og designsmaken min. Noen beskrev min favoritt som sitt verste mareritt innen interiør. Jeg tok det såklart med godt humør! Smak er noe som ikke kan diskuteres. Men det må vel være flere som har samme smak som meg? Mye kan se fint ut på bilder, men hva er det som gjør at du får lyst til å bo i det?

Jeg liker det lyse og enkle. Og jeg liker det som er lett og funksjonelt. Smarte oppbevaringssystemer er supert! Det samme er store, minimalistiske detaljer. Det kan være et rom med hvite vegger, tak og gulv, men med en synlig murvegg. Eller et stort tre midt i rommet (ja, det er sant! — men da er det kanskje en fordel å ha noen kvadratmetre til overs). Jeg liker miksing av hvite materialer, og hvordan det gjør det hvite mindre klinisk. Men jeg lurer på om det egentlig er mulig at hvitt kan bli for klinisk når man skal bo i det. Man vil tidsnok fylle opp et rom eller en leilighet med ting. Mat, blader, bøker og klær setter farge i et rom og skaper personlighet på en kjempefin, uanstrengt måte. Det liker jeg. Interiør er et hvitt lerret hvor det er plass å være.

Hvor vi bor

Akkurat nå bor vi i en 35 kvm stor leilighet et sted bak slottet i Oslo. Nå skal vi snart flytte fordi leiligheten vi leier skal pusses opp og selges. Da får vi se hvor vi havner, og det er såklart alltid spennende. Vi har vært veldig flinke til å tilpasse leiligheten, og å gjøre den til vår. For når du er student og leier, er en leilighet mer som et modifierings-prosjekt enn et tomt lerret. Det hadde vært kjempefint å hatt vår egen leilighet hvor vi kan spikre og male som vi vil. Kanskje om noen år.

Leiligheten vi bor i har hvite vegger og hvitt tak, men et mørkt tregulv — som i en større leilighet kunne vært kult, men dette tilfellet mest får rommet til å krympe mer enn det hadde trengt. For å kompensere har vi prøvd å gjøre alt annet hvitt. Leiligheten er ferdig møblert med seng, sofa, et stort bord og bokhyller. Sofaen er i likhet med gulvet i en litt for mørk farge til rommets størrelse, så den har vi kamuflert blant hvite pledd. Det var som å svinge med en tryllestav. Rommet ble helt forandret! Mye lysere og lettere. Hver gang vi skal vaske pleddene blir vi veldig overrasket over hvor stor forskjell farge kan gjøre.

Når det gjelder bokhyller så er det nyttig nok. Men når de er mørkebrune holder det kanskje bare med én. Så den har vi på gangen, mens den andre har vi lagt sidelengs bak sofaen (ja, det er sant!) og dekket med et stort, hvitt tøystykke. Plutselig har vi et bord bak sofaen som er like høyt som sofaryggen selv, hvor vi kan sette en lampe, en kopp te, en notatbok. Kjempelurt, og fin måte å bruke det man har.

Vi har også et klesstativ på hjul som jeg liker veldig godt. Det gjør det superlett å finne fram de klærne man bruker mest for årstiden, slik at vinterklærne kan ligge i fred i skapet, og de klærne du bruker mest aldri blir krøllete eller lukter skap. Dessuten er det synd at fine klær skal ligge gjemt, og på sikt: Glemt. Da kan de heller være med på å dekorere rommet, som et bilde.

Kjøkkenet er av den mer mikroskopiske typen, men sånn blir det gjerne i en 35 kvm stor leilighet. Det har likevel lært oss verdien av et bra kjøkken, og at det gjerne bør knyttes sammen med stua. Jeg liker idéen om kjøkkenet som et rom man oppholder seg. Kanskje om noen år eier vi vår egen leilighet. Du vet, et blankt lerret. Noe av det jeg ønsker meg mest da er et kjøkken med en høy benk vendt mot et stort vindu, hvor man kan sitte på en krakk og lese, skrive.

Viktigst er vindu og lys. Og vi som har vært heldige med omgivelsene undervurderer kanskje verdien av et behagelig nabolag. Dessuten er jeg veldig skeptisk til leiligheter som ligger høyere enn 4. etasje. Det er en grense for hvor lang tid det bør ta å komme seg opp og ned fra en leilighet, og tanken på å bo sove for høyt oppe i luften gjør meg svimmel.

Noe jeg ikke er opptatt av er TV. Det er rart hvordan kabel-TV så ofte er inkludert i leien, og ikke internett. Internett er viktigere. Vi har en liten TV, av den typen som er det stikk motsatte av en flatskjerm. Bakstykket er like tykt som skjermen er bred. Det er håpløst. Men når den følger med, og du ikke har bodplass, hva kan du gjøre? Hvis jeg kunne valgt fritt skulle en leilighet vært TV-løs, med lyse vegger, tak og gulv, massevis av smarte, sublime oppbevaringsmuligheter, og en fin lys vindusplass på kjøkkenet. En gang.

Men til tross for alt dette. Til tross for hvilken farge det er på sofaen din, og hvordan du oppbevarer klærne dine. Vet du hva det aller viktigste med en leilighet er? Det er ikke størrelsen på kjøkkenet, eller fargene på flisene på badet. Men den du får øye på når du er ferdig å skrive, når du ser opp fra skjermen, og på han som du bor der sammen med.

Følg Elefantzonen med RSS