Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





4’33»

I have nothing to say
and I am saying it
and that is poetry
as I needed it

— John Cage

På mandag postet jeg et sitat av John Cage om å begynne på ting. Det var veldig inspirerende, så jeg fant ut at jeg skulle prøve å finne ut litt mer om ham. Da fant jeg dette musikkstykket — 4’33» – som består av 4 minutter og 33 sekunder med stillhet, eller de tilfeldige lydene som oppstår under det vi tror er stillhet. Min første reaksjon er: Wow, dette er jammen sært! Men det er også ganske deilig. Komplett stillhet. Hvor ofte har vi det nå til dags? Det føles naturlig og faktisk ganske nødvendig. Som yoga for hjernen. Og det minner meg om et annet innlegg jeg postet for noen dager siden, nemlig om mitt ideelle sted:

«… hvor det er helt stille men samtidig mye lyd, av skog og fugler som synger, og ingen snakker, ingen sier noe, alle er bare stille og titter på hverandre med store, forventningsfulle blikk.»

Wreck this app

Husker du Wreck this Journal av Keri Smith? Den lekne kreativitetsboka hvor ødeleggelse og kaos skaper kreativitet. Jeg skrev om den i mars. Nå er iPhone- og iPad-appen her! Jeg var litt spent på hvordan app-versjonen av en slik fysisk og praktisk aktivitetsbok kunne være. Kan du lime inn ting? Kan du sette dem inn på skrått? Kan du gni ut strekene med fingeren? Svaret er ja! Hos Penguin kan du lese mer om appen og se eksempler. På bloggen til Keri Smith kan du lese om om forfatterens egen opplevelse av at boka blir til app.

«I was a bit nervous about how my book would translate into a new environment. My main fear was, how would the concept work in losing the “artifact”, (the book itself becomes something you really bond with over time and takes on its own life.) How would it work with the ipad?»

Det fine med det nye mediumet er at du kan dele de kreative kunstverkene enkelt via e-post, Flickr og Facebook. Og hvis du vil, så kan du slette en side og begynne helt på nytt. Noe som kanskje gjør at man lettere går løs på den i utgangspunktet. I tillegg kan du lime inn og skrible på bilder som du tar umiddelbart med iPhone- eller iPad-kameraet. Noe som er ganske fint, synes jeg, ettersom de fleste bildene allerede er digitale — og du har dem alltid med deg.

Wreck This App i iTunes (35,-)

Arkitektur

The Third & The Seventh from Alex Roman on Vimeo.

Abstrakt kortfilm av Alex Roman om arkitektur sett fra et fotografisk synspunkt. Fantastisk visuelt! Balsam for øyet. Rett og slett fabelaktig! Jeg er kjempeglad for at jeg fant denne. Husk å se den i fullskjerm, det fortjener den. Enjoy!

via Motiongrapher.com

Overraskelse!

Dette vil få deg til å smile. Det ser ut som kunst, men egentlig er det eksperimentell reklame for et fransk reiseselskap. Fantastisk fint! Konseptet heter «Escape Machine» Ta en titt. Hvis du kunne reist hvor som helst i verden akkurat nå, hvor ville du dratt?

Se videoen på Vimeo »

Jeg skal ødelegge disse notatbøkene

Wreck this journal og Mess — the manual of accidents and mistakes er to bøker av Keri Smith som oppfordrer til å eksperimentere, lage kaos, ødelegge, være vågal, prøve nye ting, bli skitten, og prøve noe du aldri har prøvd før. Bøkene er fulle av rare oppgaver som du skal utføre og dokumentere på boksidene. Det kan være å rive ut en side, putte den i lommen, vaske den i vaskemaskinen, og lime den inn i boka igjen. Det kan være å skrive ned en indre monolog, dokumentere at tiden går, beskrive en kjedelig hendelse i detalj. Det kan være å legge en notatbokside på gulvet og hoppe på den, eller lime inn klistremerker som du finner på frukt.

Det kan være å krølle til en side og glatte den ut igjen.
Det kan være å tegne sola på 10 forskjellige måter.
Det kan være å plassere notatboken på et offentlig sted og få andre til å tegne i den.
Det kan være å tegne med en tusj eller penn med blekk som går igjennom siden og prøve å lage så mye kaos som mulig.
Det kan være å lage kaos med forskjellige, mystiske ingredienser og få andre til å gjette hvilke du har brukt.
Det kan være å kaste ting i luften, ta bilder av dem og lime dem inn i notatboken.

Den anti-estetiske idéen som disse bøkene representerer, kan forbindes med fluxus og dadaisme. Kunstbevegelser som påvirket kunstnere rundt første verdenskrig og første halvdel av 1900-tallet til å uttrykke seg gjennom kollasjer, irrasjonalitet og nihilisme, fritt for regler og normer.

Tidligere denne uka skrev jeg om konseptuell skriving. Det har mye til felles med Wreck this journal og Mess. Det handler om å låne ting fra offentligheten, sette det sammen på nye måter, eller plassere det i nye kontekster slik at det gir en ny mening.

Som jeg har skrevet om tidligere er dette helt nytt for meg. Jeg har hatt en mer nyromantisk innstilling om at kunsten skal komme fra hjertet og sjelen og … Gud? (Hvis det fins noe der ute!)

En gang vi var på en Fluxus-utstilling, syntes jeg det bare var påklistret tullete. Rumpa til Yoko Ono var der. Det var nøkler, og blyantstrek på en hvit flate. Det var lett, lekent. Eksperimenterende. Men jeg forsto det ikke. Det var innsnevret og sært. Jeg lette etter mening, og jeg fant det ikke. Kanskje var det akkurat den frustrasjonen fluxus-kunstnerne var på jakt etter. Mangelen på mening i verden. I beste fall ender man opp med en elitistisk tilfredstillelse. Mens jeg savnet å sitte igjen med noe som kunne bety noe for meg … personlig.

Kanskje er det de romantiske greiene som snakker igjen … Når jeg lager noe, ønsker jeg å snakke til hjertene til folk, fremfor hodene deres. Jeg vil spille på følelsestangentene.

Jeg har ikke begynt på disse konseptuelle ødeleggelses-og-eksperimenterings-bøkene enda, men jeg skal prøve å legge fra meg litt perfeksjonisme og selvbevissthet, og starte. Å finne idéer og konsepter gjennom tilfeldigheter og surrealisme synes jeg er en god idé. Det spørs bare når et slikt kunstnerisk uttrykk blir meningsfullt nok å vise til andre. Jeg er opptatt av at ting skal gi en selvforklarende mening. Jeg vil lage noe tidløst.

Men hvorfor vil jeg egentlig det? Hva er poenget? Wreck this journal og Mess oppfordrer til å fokusere på det som er her og nå. Jeg tror ikke konseptuell kunst er tidløst. Man vil alltid tenke Hvorfor gjorde de dette? … og der ligger også meningen. Hvorfor skrev de dikt med ord som ikke betyr noe f.eks? Og svaret finnes bare i tiden, konteksten og sammenhengene.

Jeg tror på kaotiske idéprosesser. Jeg er allerede ganske flink til å ikke behandle notatbøkene mine unødvendig forsiktig. Min allerede iboende forkjærlighet for overstrykninger, liv og autensitet fikk meg jo til å kjøpe disse rare notatbøkene i utgangspunktet. Det blir sånn som det blir — og sånn blir det. Det trenger ikke å gi en mening. Det trenger ikke å gi en mening. Først når vi slutter å prøve å lage noe med mening, vil det dukke opp noe som har det.

Evighet

Der ordet gir meg en rar følelse. Noen ganger er den god, andre ganger skremmende. Den følelsen, av evighet. Etter jordskjelvet i Japan har jeg hørt at Jordas akse har blitt forskjøvet, noe som fører til at døgnet forkortes med noen millisekunder. Jeg tenker på tid. Klokker er flotte visualiseringer av tid. Og Eternity av Alicia Eggert er en vegg-skulptur som består av 30 elektriske klokker, med til sammen 36 visere. Noen av klokkene viser kun timer, andre kun minutter, noen av klokkene viser begge. Her skjer magien: Hver 12. time er viserne plassert slik at de former ordet eternity. Utrolig presisjon!
Denne videoen viser verket 1000 ganger raskere enn den reelle farten. Fint, sant?

Eternity (full 12 hours) fra Alicia EggertVimeo.

Stokkseyri

Stokkseyri – Riceboy Sleeps fra Richard TruterVimeo.

Her er noe fint jeg fant, og som jeg ville dele med deg. Hva får den deg til å tenke på?

Følg Elefantzonen med RSS