jeremygeddesart.com

Jeremy Geddes

(via Design For Mankind)

«Hun forteller deg hva hun drømmer om – og det er kanskje enda mer privat enn hva som skjer med deg i det virkerlige livet,» sa Virrvarr om meg under Tordenbloggens første runde.

Folk liker å lese om drømmer! Det er bra, for jeg liker å skrive om dem. Det er ikke så altfor privat. I hvert fall ikke å skrive om. Hvorfor skulle det være det? Ingen avbryter; de som leser er bare de som virkelig er interessert. Her forteller jeg på mine egne primisser og av mitt initiativ. Hva er vel bedre enn det?

I juni 2010 skal hele KHiO samles her, i den gamle seilduksfabrikken på Grünerløkka.

Risikoen for å mislykkes er ikke noe jeg forbinder med drømmer. Veien er målet, så lenge man fortsatt er nysgjerrig på veien. Det er viktig med mål og drømmer, ellers blir man umotivert og kan dingle midt i løse luften. Det kan være fint nok, men jeg liker det ikke. Jeg trenger en visjon. Det kreves ikke allverden. Alt som trengs er en ørliten idé. Og det kommer nye hele tiden. For hver drøm som fordufter, dukker det opp en ny. En ny drøm er som en ny løvetann som spirer opp gjennom asfalten.

Om du tenker på ugressmidler nå, så ikke gjør det! Kan du ikke heller undre deg over hvordan løvetannen i det hele tatt klarer det? Sant å si er løvetannen like forundret som oss. «Oi! Så sterk jeg er!» sier løvetannen. Løvetannen er drømmen, og du kan også grave deg opp gjennom asfalten, frem til drømmen din. Les videre…

I 1969 møtte den 14-årige Beatles-fanatikeren Jerry Levitan John Lennon på et hotellrom i Toronto og overbeviste John om å gjøre et intervju om fred. 38 år senere har Jerry produsert en film om det. Her har han brukt det originale intervjuet som soundtrack, og regissør Josh Raskin har laget en visuell fortelling som ved hjelp av pulserende animasjon delikat og fintfølende romatiserer hvert eneste ord John Lennon sier. Raskin forener de geniale tegningene til James Braithwaite med mesterlig digital illustrasjon av Alex Kurina, som sannelig resulterer i noe som minner om et fortryllende avlukke for Lennons intellekt og tidløse budskap.

Oversatt fra YouTube

Jeg har lyst til å spinne litt videre på Rovdyr-innlegget og fortelle om en liten diskusjon jeg og Henrik hadde om hvorvidt en kunstner er ansvarlig for kunstverket sitt eller ei. Altså: Kan en kunstner unnvære å legge noen spesiell mening i kunstverket sitt, og likevel symbolisere et veldig dypt budskap?

Henrik mente: Nei. Hvis ikke kunstneren mente noe, er det vel ikke noe budskap?

Jeg derimot, mener ja. Klart kan en kunstner skape et kunstverk fullt av budskap uten å mene noe som helst! Uten å tenke kan fantastisk meningsfull kunst bli til, og det er også ofte slik det skjer. Vi skal ikke tenke, vi skal ikke bruke logikk, vi skal ikke være redde eller bekymrede for å være idioter eller å fremstå som noe annet enn vi er. Kanskje vi ER noe annet enn vi er, og det er bare å erkjenne. Kunstnere skal bare føle og hverken se seg til høyre eller venstre. En kunstner kan gjerne gi litt blaffen. Det er gjerne det som er hemmeligheten bak det geniale. Det skjer ikke akkurat sjelden at geniale, kreative mennesker blir misforstått, latterliggjort og gjerne ikke virkelig oppdaget før etter sin død. Har jeg ikke rett?

Jeg mener et kunstverk ikke har noe med kunstneren å gjøre. Jeg har sansen for romantikere, selv om jeg er usikker på om jeg skal gå så sterkt og gruppere meg som en. Jeg mener iallfall at kunsten er som en guddommelig kraft som går igjennom kunstneren, og at kunstneren egentlig bare er et mellomledd som tilfeldigvis har klart å beholde alle disse medfødte evnene og egenskapene fra før han ble et menneske, men fortsatt var en hjemløs sjel som fløt fritt i universet, slik vi alle har vært, med alle disse evnene til å samle på følelser og hendelser fra tilværelsen, til å se ting på nye måter, til å se klart, og å reflektere over det som skjer, over fortiden, fremtiden, og over det som ennå ikke er – det som kunne ha vært.

Vi er alle kunstnere. Alle drømmer, alle blir sinte når noen vekker dem midt i en drøm og ikke klarer å få drømmen tilbake, likt som en kunstner ikke får sin drøm ned på papiret, eller lerretet. Vi drømmer ikke med vilje, likt som kunstnere ikke lager kunst med vilje. Vi klarer bare ikke å la være. Vi må. Drømmen er absurd, vi vet ikke hva som er meningen med den. Samtidig er drømmen kunst, likt som ethvert kunstverk er like absurd som drømmen, og å drømme er noe vi alle gjør.

Ergo er vi alle drømmere, vi er alle kunstnere, og kunst er alltid noe meningsløst – akkurat som en drøm aldri er ugrunnelig og alltid har en betydning.