Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





4’33»

I have nothing to say
and I am saying it
and that is poetry
as I needed it

— John Cage

På mandag postet jeg et sitat av John Cage om å begynne på ting. Det var veldig inspirerende, så jeg fant ut at jeg skulle prøve å finne ut litt mer om ham. Da fant jeg dette musikkstykket — 4’33» – som består av 4 minutter og 33 sekunder med stillhet, eller de tilfeldige lydene som oppstår under det vi tror er stillhet. Min første reaksjon er: Wow, dette er jammen sært! Men det er også ganske deilig. Komplett stillhet. Hvor ofte har vi det nå til dags? Det føles naturlig og faktisk ganske nødvendig. Som yoga for hjernen. Og det minner meg om et annet innlegg jeg postet for noen dager siden, nemlig om mitt ideelle sted:

«… hvor det er helt stille men samtidig mye lyd, av skog og fugler som synger, og ingen snakker, ingen sier noe, alle er bare stille og titter på hverandre med store, forventningsfulle blikk.»

Art is theft

Austin Kleon lager poesi av avisartikler Det har jeg uttrykt min begeistring for tidligere. Det var også Austin Kleon som var inspirasjonen til eksamensoppgaven min før sommeren. I dette foredraget for The Economist forklarer Kleon hvordan han ikke var den første til å bruke denne metoden, noe han oppdaget først etter at han har gjort den kjent over internett som Newspaper blackout.

Tom Phillips (1937-) lagde også visuelle dikt basert på andre tekster. De er enda litt mer visuelt gjennomførte og har gjerne farger og illustrasjoner. Tom Phillips på sin side ble inspirert av, William Burroughs (1914-1997) som drev med oppkuttingsmetoder for å lage kunst. Og han igjen fikk idéen fra Brion Gysin (1916-1986). Som igjen ble inspirerert av noen andre … og sånn fortsetter det!

Men Austin Kleon ble ikke deppa av den grunn. Tvert imot: Det underbygget poenget hans enda mer:

Nothing is completely original. All artists’ work builds on what came before. Every new idea is just a remix or a mashup of two previous ideas.

Hva mener du om Austin Kleons synspunkter?

  • Jeg er helt enig, og det inspirerer meg veldig! (65%, 13 stemmer)
  • Det er litt fascinerende ... (30%, 6 stemmer)
  • Jeg er skeptisk. (5%, 1 stemmer)
  • Jeg er ikke enig. Jeg mener kunst må være 100 % originalt for å være verdifullt. (0%, 0 stemmer)

20 personer har stemt.

Loading ... Loading ...

Tree of Codes

Tree of Codes by Jonathan Safran Foer fra Visual EditionsVimeo.

Jeg har tidligere skrevet om Austin Kleon, og om teknikken han brukte for å skrive diktene i samlingen Newspaper Blackout. Han tar en svart tusj, stryker over ord fra artikler i New York Times, og det som står igjen blir et dikt.

Dette er veldig fascinerende, synes jeg, hvordan det går an å trekke fra for å skape noe nytt. På bloggen Theme T fant jeg ut at forfatteren Jonathan Safran Foer også har brukt denne teknikken. I sin bok Tree of Codes (2010) har han ikke bare strøket, men også klippet ut ord fra sin favorittbok, The Street of Crocodiles av Bruno Schulz. Resultatet er en ny historie av Jonathan Safran Foer, fra Bruno Schulz sine ord.

Vi har eksamen på skolen nå. Det har vi frem til 1. juni, og jeg begynte å tenke på om jeg kanskje skulle gjøre noe lignende. Jeg prøvde med en artikkel i et blad. Jeg valgte ut noen ord og strøk ut de andre. Det var ikke særlig lett! En ting er å bestemme seg for hvilke ord man vil gå for, og håpe på at resten av ordene man trenger vil dukke opp etterhvert. Om de ikke gjør det er du fanget i et uløselig kryssord. Det krever kanskje litt trening (som kryssordløsning også gjør).

Ingen kan i hvert fall beskylde denne metoden for å være plagiering. Mine erfaringer hittil er at det er minst like vanskelig — antagelig vanskeligere — å lage en historie av en annen sine ord, enn å lage en historie av sine egne.

+ Intervju om Tree of Codes i Vanity Fair
+ Se den 3 mnd lange produksjonen av boka
+ Forlaget Visual Editions som utgir mange unike bøker

Jeg skal ødelegge disse notatbøkene

Wreck this journal og Mess — the manual of accidents and mistakes er to bøker av Keri Smith som oppfordrer til å eksperimentere, lage kaos, ødelegge, være vågal, prøve nye ting, bli skitten, og prøve noe du aldri har prøvd før. Bøkene er fulle av rare oppgaver som du skal utføre og dokumentere på boksidene. Det kan være å rive ut en side, putte den i lommen, vaske den i vaskemaskinen, og lime den inn i boka igjen. Det kan være å skrive ned en indre monolog, dokumentere at tiden går, beskrive en kjedelig hendelse i detalj. Det kan være å legge en notatbokside på gulvet og hoppe på den, eller lime inn klistremerker som du finner på frukt.

Det kan være å krølle til en side og glatte den ut igjen.
Det kan være å tegne sola på 10 forskjellige måter.
Det kan være å plassere notatboken på et offentlig sted og få andre til å tegne i den.
Det kan være å tegne med en tusj eller penn med blekk som går igjennom siden og prøve å lage så mye kaos som mulig.
Det kan være å lage kaos med forskjellige, mystiske ingredienser og få andre til å gjette hvilke du har brukt.
Det kan være å kaste ting i luften, ta bilder av dem og lime dem inn i notatboken.

Den anti-estetiske idéen som disse bøkene representerer, kan forbindes med fluxus og dadaisme. Kunstbevegelser som påvirket kunstnere rundt første verdenskrig og første halvdel av 1900-tallet til å uttrykke seg gjennom kollasjer, irrasjonalitet og nihilisme, fritt for regler og normer.

Tidligere denne uka skrev jeg om konseptuell skriving. Det har mye til felles med Wreck this journal og Mess. Det handler om å låne ting fra offentligheten, sette det sammen på nye måter, eller plassere det i nye kontekster slik at det gir en ny mening.

Som jeg har skrevet om tidligere er dette helt nytt for meg. Jeg har hatt en mer nyromantisk innstilling om at kunsten skal komme fra hjertet og sjelen og … Gud? (Hvis det fins noe der ute!)

En gang vi var på en Fluxus-utstilling, syntes jeg det bare var påklistret tullete. Rumpa til Yoko Ono var der. Det var nøkler, og blyantstrek på en hvit flate. Det var lett, lekent. Eksperimenterende. Men jeg forsto det ikke. Det var innsnevret og sært. Jeg lette etter mening, og jeg fant det ikke. Kanskje var det akkurat den frustrasjonen fluxus-kunstnerne var på jakt etter. Mangelen på mening i verden. I beste fall ender man opp med en elitistisk tilfredstillelse. Mens jeg savnet å sitte igjen med noe som kunne bety noe for meg … personlig.

Kanskje er det de romantiske greiene som snakker igjen … Når jeg lager noe, ønsker jeg å snakke til hjertene til folk, fremfor hodene deres. Jeg vil spille på følelsestangentene.

Jeg har ikke begynt på disse konseptuelle ødeleggelses-og-eksperimenterings-bøkene enda, men jeg skal prøve å legge fra meg litt perfeksjonisme og selvbevissthet, og starte. Å finne idéer og konsepter gjennom tilfeldigheter og surrealisme synes jeg er en god idé. Det spørs bare når et slikt kunstnerisk uttrykk blir meningsfullt nok å vise til andre. Jeg er opptatt av at ting skal gi en selvforklarende mening. Jeg vil lage noe tidløst.

Men hvorfor vil jeg egentlig det? Hva er poenget? Wreck this journal og Mess oppfordrer til å fokusere på det som er her og nå. Jeg tror ikke konseptuell kunst er tidløst. Man vil alltid tenke Hvorfor gjorde de dette? … og der ligger også meningen. Hvorfor skrev de dikt med ord som ikke betyr noe f.eks? Og svaret finnes bare i tiden, konteksten og sammenhengene.

Jeg tror på kaotiske idéprosesser. Jeg er allerede ganske flink til å ikke behandle notatbøkene mine unødvendig forsiktig. Min allerede iboende forkjærlighet for overstrykninger, liv og autensitet fikk meg jo til å kjøpe disse rare notatbøkene i utgangspunktet. Det blir sånn som det blir — og sånn blir det. Det trenger ikke å gi en mening. Det trenger ikke å gi en mening. Først når vi slutter å prøve å lage noe med mening, vil det dukke opp noe som har det.

Bits & pieces put together to present a semblance of a whole

Jeg har skrevet om sentimentalitet, og lurt på hvordan vi kan være sentimentale når vi skriver, uten å være klissete … og om det er mulig. Men la oss si at vi slutter å fokusere på følelsene, og istedet skriver med intellektet. Hva skjer da?

I dag var det en konseptuell poet på besøk i klassen, og han fortalte om hvordan han klipper og limer fra taler, kart og observasjoner, for å sette dem sammen på nye måter. Resultatet er smarte og kreative dikt, alt annet enn egosentriske og svermende. Men definitivt ganske eksentriske. Noen transkriberer radioprogrammer, eller tar en kjent roman og forteller den baklengs. Det handler om å være en del av en offentlig samtale.

Poeten selv sa at han ønsket at litteraturen skal bety noe for folk utover det personlig plan. Slik er det ikke nå. Folk leser, men litteratur og kunst har ingen egentlig samfunnsrolle.

Konseptuell skriving handler om at skriveren også er en leser, som blir påvirket i en verden av tekst og symboler. Idéen eller konseptet er det viktigste aspektet av arbeidet. All mulig språkmateriale kan bli interessant, eller få et løft, hvis det plasseres i den riktige konteksten. Det er som om idéen blir en maskin som lager kunsten.

Dette er helt nytt for meg. Jeg er vant til at man skal skrive fra hjertet, fra dypt inni seg selv. Men dette er jo helt motsatt. Man ser bort fra seg selv, og heller ut i verden, hvor man plukker ord og betydninger i en kurv, som man tar med seg hjem, strør utover arbeidsbordet … og så lager man litteratur!

Hvilket forhold har du til konseptuell kunst?

Følg Elefantzonen med RSS