Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Om å kommunisere: Så nært som noen kan komme til å forstå noen som helst

Clarity is of no importance because nobody listens and nobody knows what you mean no matter what you mean, nor how clearly you mean what you mean. But if you have vitality enough of knowing enough of what you mean, somebody and sometime and sometimes a great many will have to realize that you know what you mean and so they will agree that you mean what you know, what you know you mean, which is as near as anybody can come to understanding any one.

— Gertrude Stein, «Four in America» (1933)

Stress, press & nerver

Denne uken har det handlet om presentasjonsteknikk på skolen og det har vært veldig bra. En av de best ukene på lenge! Vi har hoppet opp og ned og skåret grimaser. Vi har strukket ut armer og bein og laget rare lyder. Vi har undersøkt hvordan vi bruker stemmene våre. Vi har stått i ring og fortalt hva som fysisk skjer med kroppene våre når vi blir nervøse før en presentasjon. Og vi har lært at grunnen til at vi skjelver og kjenner det suget i magen er at kroppen gjør seg klar til å flykte fra situasjonen, slik urmennesket løp for livet da hun møtte en tiger i jungelen. Da kom temperaturøkningen og adrenalinet med en åpenbar grunn. I moderne tid derimot er det vanskelig å se hva vi skal gjøre med dirrende hender, legger og stemmer under presentasjonen, annet enn å obsevere, godta, og si til seg selv: Det er biologi. Og det er greit.

Jeg er hun som zoomer innover. Begynner å rødme. Dirrer på hånda. Og i beina. Hvorfor skal det være så vanskelig? Det rare og det fine midt oppi det hele er likevel at når jeg først blir kastet ut i det — kaldsvett og dirrende — så kan jeg faktisk komme til å like det skikkelig godt! Å snakke om noe interessant og engasjerende. Foran et publikum som er der for å lytte. Slik burde det alltid være: Glede!

Vi fikk i oppgave å bruke rundt 20 minutter på å forberede en presentasjon om hva vi har fått ut av Westerdals-utdannelsen så langt, og hva vi ønsker å oppnå videre. Vi snakket i vei, etterpå skulle vi prøve igjen, og fikk tilbakemeldinger om hva vi kunne legge vekt på denne gangen for å være mer til stede, og ha det bedre når vi står der framme. Noen skulle prøve å snakke som om de snakket til en svært seriøs forsamling. Noen skulle snakke mer flørtende. Noen skulle snakke som om de snakket til noen som var litt yngre. Noen skulle snakke som om de fortalte en skummel historie til barn. Det var veldig spennende å se forbedringene og variasjonene! Målet var å kjenne hvordan det føles å ha forskjellig energi, slik at vi har forskjellige kort å spille på, og finne en energi som kler situasjonen, og mulighet til å variere.

Det er vanskelig å bedømme seg selv. Hvordan er jeg utenpå i forhold til hvordan det føles inni? Hvorfor oppnår jeg ikke den effekten som jeg ønsker når jeg snakker til de rundt meg? Jeg får ofte høre at jeg snakker så smilende og entusiastisk. Men jeg lærte i dag at selv om det er bra, kan det være en utfordring når du skal prøve å si noe som er viktig. Som er alvorlig. Som skal nå fram, er seriøst. Som betyr mye. Alt det der som er så mye enklere å få til når jeg skriver … Men selv da er det vanskelig nok. Så hvordan få det til der framme foran en stille forsamling? Med hjertebank og all eyes on you. Jeg gjemmer meg for presset bak smilet. Lurer på hvorfor. Inni meg er jeg jo ganske alvorlig. Og melankolsk. Kanskje smilet er skjoldet mitt. Eller noe. Og kanskje jeg ikke trenger det likevel. Det må jeg prøve å finne litt ut av.

Dagens inspirasjon

Global Village fra JuliVimeo.

Inspirerende promovideo for kommunikasjonsbyrået Quevieneelcoco.

The global village, a declaration of principles which invites to reflection about the task of communication in the XXIst century.

Branding is our passion

Piece Of Cake fra UniformVimeo.

Sjarmerende videoer fra PR-byrået Uniform om kreativ prosess og filosofi. Jeg fant videoene via OK Great som i tillegg skriver noe bra: Spend some time on your own brand, and people will trust you to spend time on theirs.

Philosophy fra UniformVimeo.

Moteblogging + feministisk avant-garde = ?

Da skolen startet igjen på onsdag, fikk vi en eksamensoppgave som lyder som følger:

Ta utgangspunkt i researchen dere gjorde i forbindelse med kunsthistorieprosjektet og diskuter hvilke aspekter ved kommunikasjon i dag som kan knyttes til modernismens avantgarde-retninger. Benytt research for å understøtte din påstand og dine refleksjoner, og oppfør relevante kilder med korrekte henvisninger.

Jeg begynte etterhvert å tenke på rosablogger. I forbindelse med at Norges største blogger, 15-årige Voe, sluttet å blogge like etter nyttår, har det foregått i en stor mediedebatt om jenteblogging og moteblogging, om rosablogging og jantelov. Hva tenker du? Er rosablogging det samme som å spre meningsløse tenåringstanker gjennom et massemedium? Eller er det utfordrende motejournalistikk med innflytelse på en kommersiell og hittil nøye kontrollert moteindustri? Les videre…

Vi spiser for å leve

Det begynte med en uke om retorikk. Vi, Westerdals Tekst 1, skulle få fram et budskap gjennom en film. En av gruppene hadde om melk og kuas rettigheter, en annen hadde om kjøttproduksjon og hvordan det påvirker miljøet, oss og kanskje enda mer … dyra. Det skapte heftige debatter bakom klasseromsdøra. Kanskje ikke så rart, for er det en ting vi alle har til felles, så er det at vi spiser. Det er en ganske intim sak egentlig, men likevel ikke til å skubbe under teppet, vi spise, vi er nødt. Så enkelt som det.

Men i en verden som krymper, og likevel stadig blir mer innviklet og uoversiktelig, hvordan vet vi at det vi smatter i oss er noe vi ville satt tennene våre i selv etter vi hadde visst om hvordan det ble produsert?

Jeg skriver dette mest for å høre din mening. Om kjøtt. Og egentlig alt det andre vi putter i munnen, hvor lite vi vet om hvor det kommer fra, og hvordan det egentlig blir produsert. Hva vet du? Hva tenker du om saken? Spiser du kjøtt? Gjør du ikke? Hvorfor, hvorfor ikke? Er du bevisst på hva du spiser, i hvilken grad? For i en hverdag der tiden spinner rundt som en vindmølle, hvor stor rolle spiller effektivitet og økonomi inn på kostholdet ditt? Hvor høy prioritering er maten din for deg? Er det enkelt eller vanskelig å legge til rette for slik du vil ha det? Om sistnevnte, hva kunne gjort det lettere?

«Vi spiser for å leve, men vi lever ikke for å spise,» sa Sokrates. Var fortsettelsen på den setningen «… kjøtt»? Eller hvordan er det, er vi ment til å spise kjøtt, eller er vi ikke? Er vi jegere eller er vi rett og slett nøttegomlere? Hva mener du? Hva vet du, og hva lurer du på, etter litt … tankemat?

Alle har en mening om hva de putter i munnen. Mangel på mening er også et standpunkt. Vi spiser for å leve. Og jeg ser derfor for meg at dette er et emne mange har sterke meninger om. Særlig du! Ja, du, ja! Så ikke vær sky, slå deg løs i kommentarfeltet, og si meg:

Spiser du kjøtt? Hva vet du om kjøttproduksjon? Har dyr følelser? Er det noe du har et reflektert forhold til? Kunne du tenkt deg å bli vegetarianer? Hva skal til? Er du allerede veggis? Hvordan gikk det til, og hvordan føles det? Er det et personlig eller kollektivt valg? Føler du at du gjør en forskjell? Hva gjør du for å påvirke andre?

Følg Elefantzonen med RSS