Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Gjensyn med en venn

Skjermbilde fra NSB.no, 6.11.2011

Jeg har alltid vært svak for gode historier i reklame, men etter en intens markedskommunikasjon-periode på skolen den siste måneden har jeg vært litt ekstra oppmerksom. Da jeg var innom NSB.no for å sjekke noen togbilletter i forbindelse med jul, la jeg la merke til dette bildet. Og jeg bare syntes det var så utrolig fint! Jeg ble sittende og stirre på det lenge. På smilet hennes, på rosen hans. På hatten hennes med det rosa båndet, og at han har på seg en sånn lue som de brukte i gamledager. At det er to mennesker fra gamle dager som møtes igjen — i våre dager.

Og jeg begynner å fantasere om sånne filmer der to hovedpersoner ser hverandre igjen etter 40 år, and it was like no time had passed at all, og det skulle vært en av de der feel good-filmene der alt er bare så utrolig fint og bra at hjertet ditt begynner å skjelve av glede og du bare får lyst til å le og gråte på samme tid, og klemme noen med hele deg! Det er ikke noe som er så inspirerende og så levende som lykkelige, rynkede mennesker. Hvitt hår og smil. Gamle mennesker med stil, som er classy og retro uten en gang å prøve, uten en gang å vite det selv. Som smiler som de gjorde da de var 22. Og fortsatt liker den samme musikken, og har den samme humoren. To gamle mennesker som er bestevenner. Fordi noen ting forandrer seg aldri.

Den lille båten

Little Boat fra nelson bolesVimeo.

Plutselig har båten sin egen personlighet. Kanskje fordi den får en historie. Så enkelt, men likevel så rikt på følelser!

Hvorfor sier de ikke hadet på film?

Film er fortettet virkelighet, men når folk på film og i tv-serier bare avslutter telefonsamtaler helt sånn uten videre, begynner jeg å tenke på mange rare ting. Avslutter virkelige mennesker telefonsamtaler på denne måten? Jeg hadde i hvert fall blitt ganske forvirra hvis jeg hadde snakket med noen i telefonen og samtalen hadde blitt avsluttet uten et hadet.

Alt det der smalltalket som må med i en telefonsamtale — en av de mange grunnene til at jeg prøver å unngå det — er kuttet vekk. Og det er ingen som stusser over det. Det er aldri noen som ringer opp igjen etter at hovedpersonen har slengt på røret etter et kort ok. Ingen som spør ble vi brutt? eller sa jeg noe galt? Det rare med telefonsamtaler på film er at det virker som om karakterene er synske og på mirakuløst vis kan se hva den andre tenker, at den andre smiler, de kan liksom se at den andre lytter.

Det er noe av det som er rart med å snakke i telefonen. Det er bare lyd. Tonefall og stemmeleie. Alle de ekstraeffektene i kroppspråk og blikk forsvinner. Det er improvisert der og da, gjennom informasjon og reaksjonen på den. Men på film vet såklart alle akkurat det de trenger å vite. Og jeg er glad for at filmer blir fylt med andre ord enn hadet.

Men jeg lurer på hvordan filmens telefonsamtaler påvirker de vanene vi virkelige mennesker har. Selv har jeg mer sansen for SMS på film. Det kan være en ganske sterk følelse når det lyder et pling, og det står et budskap der, men ingen sier noe. Det runger i komplett stillhet.

Hva bør egentlig være med i en historie? En ting er hva som får fram meningen. En annen er hva som er troverdig. I en skriftlig historie fyller du mentalt ut fortellingen mens du leser, og mye kan være abstrakt eller underforstått. Det kan stå Ok som siste ord i telefonsamtale-dialogen, før et nytt avsnitt begynner. Men det trenger ikke bety at det var slik det sluttet. Det kan bare bety at det var der poenget var ferdig.

Gjelder det samme på film? Kanskje. Men der er det fysiske i tillegg. Det visuelle punktet — lyden! — der røret treffer telefonen (hvis filmen er fra senest slutten av 90-tallet vel å merke). Og som du ser i videoen over, som har samlet flere amputerte telefonsamtaler fra flere forskjellige filmer, virker det nesten som om det er en inneforstått oppskrift på dette i filmens verden: Her legger vi på uten å si hadet!

Har du lagt merke til dette? Hva synes du? Sier du hadet før du legger på?

Slimtime

Slimtime fra SlimtimeVimeo.

«Livskvalitet går overhodet ikke på hva man har, men hva man føler man har og hvorledes det er,» sa filosofen Arne Næss. Denne lille tegnefilmen går litt ut på det samme. Så utrolig fin, søt og elegant! Det er noen ting som du bare vet at dette er sånn som jeg synes er fint. Sånn tenker jeg om denne. Jeg får helt sommerfugler i magen av slike filmer uten dialog, bare handlingsstyrt — det sier så mye! Det minner meg litt om Panda-filmen jeg delte for en liten stund siden. Jeg elsker at den lille mannen går rundt og oppdager dette rare, sci-fi-stedet med håndveska til dama i hånda. lurt tenkt å gi en karakter en gjenstand han må ha med seg og passe på, men likevel skjule, og kaste ham i en underlig situasjon som han ikke kommer ut av. Ingen ord, bare masse visuelt, kroppspråk og lydeffekter. Og en positiv moral. Åh! Supersjarmerende.

23:56 – 6:52

Noe jeg synes er vanskelig når jeg skriver, er å bestemme hvem historien skal fortelles gjennom. Hvordan kan jeg vise det som skjer på en troverdig måte? Og hvordan finner jeg ut hvilken synsvinkel som kler historien min best?

Da jeg leste After Dark av Haruki Murakami lærte jeg en spennende måte å gjøre dette på. Her er vi nemlig et blikk, et kamera som panorerer. Historien fortelles gjennom oss og det vi ser, men vi kan ikke gripe inn i fortellingen, vi flyter bare dit kameralinsen fører oss. Når jeg skriver i en slik ekstern form er jeg glad for at historien får rom til å leve sitt eget liv. Men noen ganger føles det som om det eksterne får meg til å distansere meg fra det jeg selv skriver, som om det ikke angår meg lenger. Og når det først skjer er det vanskelig å komme inn i igjen. Det er å låse seg selv ute. Les videre…

Følg Elefantzonen med RSS