Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Fotografering fra 1800-tallet

dan carrillo: wet plates fra Patrick Richardson Wright via Miss Moss

Fotografen Daniel Carrillo bruker en helt spesiell metode for å fange portretter. Kollodion-prosessen ble oppfunnet på midten av 1800-tallet, og bildene kommer på en slags glassflate. Eksponeringen er på rundt 30 sekunder. Den som avfotograferes må altså sitte stille like lenge. Det stikk motsatte av snapshots, det kan man trygt si! ISO er på 1 eller 2.

Bildene får et slags spøkelsesaktig slør over seg. Kanskje mye fordi vi er vant til at personer som er blitt fotografert på denne måten, eller noe som ligner, ganske sansynlig er spøkelser for lengst. Men på disse er altså moderne mennesker. Hvem vet, kanskje noen av dem hadde en iPhone i baklomma da bildene ble tatt.

Dette er såklart helt nydelig og enestående, til å bli paff av. Jeg klarer likevel ikke la være å tenke på etterkommere i år 2090 som finner disse bildene, og nostalgien blir villedende.

Noe av det fine med fotohistorie er jo at det er mulig å anslå når bildet er fra. Det som mest representerer vår tid vil jo være å ta et bilde digitalt og laste det opp på Internett, i en virtuell cloud. Eller noe. Men det er ikke noe fysisk og unikt ved det. Og tydeligvis: Mennesker savner det fysiske. Jeg har lenge lurt på hvorfor! Kanskje det er fordi vi selv er fysiske — og unike!

+ Se mer på Daniel Carrillos blogg

Untitled

Lykke Li – ‘Untitled’ fra Lykke LiVimeo.

Denne videoen ble lansert i januar som promo for Lykke Li-albumet Wounded Rythmes som kom i mars. Jeg har tidligere postet videoen til I Follow Rivers fra samme album. Jeg liker denne stilen! Videoene, coveret. Grunge-aktig, kaotisk og med mange lag og nivåer! Det er i svart/hvitt, det burde føles retro — likevel får jeg en sånn fremtidsfølelse. Jeg vet ikke om der stilen eller artisten. I en annen video (Possibility) på Vimeo kommenterte noen noe som er verdt å dele videre:

a true artist – unpredictable, hypnotizing, sincere

Dette forandrer alt

This changes everything. The industry is dead. There has never been a better time to be an artist.

— Seth Godin

PressPausePlay Official Trailer fra House of RadonVimeo.

Før fantes det profesjonelle artister. Man gikk til fotografen for å bli fotografert. Nå er alle fotografer, filmskapere, skribenter, musikere. Med seg selv, en laptop og internett kan de fleste gjøre det meste. Alle er skapere, alle er forbrukere. Det kreative landskapet forandrer seg, og det påvirker hvordan vi skaper, distrubuerer og konsumerer kreative arbeider. PressPausePlay er en dokumentarfilm om håp, frykt og digital kultur. Jeg har ikke klart å finne den i sin helhet på nett enda, men gjennom hele prosessen har filmteamet publisert smakebiter, teasere og intervjuer. Noen av dem kan du se i dette innlegget. Flere videoer kan du se her. Sjekk også PressPausePlay.com.

Jeg blir fylt med en sånn inspirasjon og fremtidsoptimisme av å observere dette. Jeg kjenner jo alt dette på kroppen selv. Når du blogger er du min egen redaktør, sekretær, skribent, fotograf, markedsfører, alt. Jeg er en del av en generasjon som knapt kan forestille seg noe annet. Neste generasjoner vil i hvert fall ikke forstå hva vi snakket om da vi snakket om å legge bokmanuset i en konvolutt og sende det til et forlag. Eller å sende et leserinnlegg inn til en avis når du kan spre idéer raskere ved å publisere det på din personlige blogg. Og kanskje få mer ut av det på sikt også.

PressPausePlay Sneak Peek #1 – Seth Godin fra House of RadonVimeo.

Alt dette får meg til å lure på min egen, kreative utdanning. Hvis alle kan litt av alt, hvis industrien er død og det ikke lenger finnes profesjonelle kreatører, hvis det går den veien — blir utdanning mer viktig? Eller mindre? Hvem skal jeg bli? Eller kanskje mer spesifikt: Hva skal jeg bli? Før skulle jeg bli forfatter. Nå tenker jeg mer på det som en som jobber med tekst. Og andre ting. Forskjellige ting. Sammensatte ting. Som varierer. Hva skal man kalle det yrket?

Det føles som en vei som blir til mens man går. Jeg har ikke noe mål med min kreative utdanning. Før utdannet man seg da man hadde funnet ut hva man skulle bli. Jeg utdanner meg fordi jeg skal finne ut hva jeg skal bli. Det er rart. Jeg vet ikke hva det betyr. Hvordan skiller man seg ut i en verden der alle kan litt av alt? Ved å spesialisere seg? Ved nettopp å ha en utdanning? Er man automatisk profesjonell etter ferdig utdanning? Eller må det først penger inn i bildet? Det virker som om fremtiden ikke handler om penger. Ikke først og fremst. Det handler heller om to make a point og eksperimentere, om å utvikle seg selv om person, som kreatør, om å oppdage og spre idéer, om flaks. Det handler om å slå an. Handler det om å være populær? Er fremtiden egentlig ganske subjektiv og bråkete?

Når du blir stor

Mange av mine tanker gjennom tidene har handlet om: Hva skal jeg bli når jeg blir stor? Egentlig bare fordi jeg liker det så godt. Å tenke på det. Jeg synes det er helt utrolig spennende med muligheter og ambisjoner. Jeg er en sånn person som tenker at alt er mulig. Så lenge du er stødig og fokusert på det du vil oppnå. Hva vil jeg bli når jeg blir stor? Du kan bli hva som helst, egentlig. Ja, for hvorfor ikke?

Les videre…

New York 2011

Noe av det fineste med å nærme seg årets avrunding, er å planlegge det som kommer. Tenk, nå er det snart 2011 — og det har det faktisk aldri vært før!

Jeg har alltid en almanakk i nærheten slik at jeg kan ha oversikt over tidsfrister, innleveringer, skoleprosjekter, andre prosjekter, eksamener, bursdager, avtaler, reiser og alt annet som har med datoer og huske-ting å gjøre. Det kan bli et helt sammensurium til tider, så da er det godt å kunne overlate husking og organisering til almanakken, slik at jeg kan løfte blikket og heller konsentrere meg om andre ting, slik som tanker, og snø som daler, fantastisk kaffe, lyder, ansikter, mennesker, og alt det rare de gjør. Les videre…

Følg Elefantzonen med RSS