Trikken er nesten helt full. En mann på rundt 50 sitter ved vinduet ved siden av en annen mann. Om man så dem der, ville man tenke at de ligner litt.

BOB (ser ut vinduet)

FREMMED (ser på BOB og rekker ut hånda)
vil du holde hånda mi?
vil du?

BOB (ser på hånda)
men jeg kjenner deg ikke

FREMMED (løfter hånda si mot ansiktet. Studerer den nøye. På nært hold, på avstand, vifter med fingrene, ser på BOB, strekker armen ut og legger hånda på fanget til BOB)
hold den

BOB (snur hodet og ser ut vinduet)
du vil at jeg skal holde hånda di?

FREMMED (hånda blir liggende)

BOB
fremmede holder ikke hender

FREMMED (tar hånda si tilbake og studerer den)
Den er rar

edderkopphånd
blodårene stikker ut
der går den
gjennom hele meg

en lang
blå
tråd

Hendene dine?

BOB (knyter armene sammen og gjør seg så liten han kan)
Jeg vet ikke

jeg … vet ikke
nei
nei
ikke

FREMMED
Når jeg er på butikken
betaler jeg alltid med mynter

BOB (kremter, hoster, himler med blikket)

FREMMED (hvisker)
Slik at jeg kan få ta på
hånda
til noen

(slutter å hviske, men snakker lavt)

Noen ganger
går jeg bort til noen jeg ikke kjenner
sånn at jeg kan ta hånda deres
selv om vi aldri har møtt hverandre før
da får de alltid dårlig samvittighet
fordi de har glemt meg
jeg sier at jeg kjente fedrene deres
eller noe
og jeg sier
til de jeg møter
at jeg husker dem da de var små
at de holdt meg i fingeren med de bittesmå hendene sine og smilte
da griper de hånda mi hardt,
slik at den blir helt varm
det er godt

men nå er hånda mi kald

Se her, den er helt
hvit og
gul og
blå og
grønn og

farlig …
tror du?

BOB
N…ei
nei
oi
nei
vet ikke
kanskje …

(pause)

FREMMED (tar hånda til BOB)
Du er varm

BOB (river til seg hånda igjen)
nei — neida nei

(lengre pause)

FREMMED (snur seg vekk, gir opp)

BOB (tar hånda til FREMMED)

hold hånda mi

(de holder hender)

Jeg skjelver på hendene. Vi er i det lille rommet før vi skal gå inn i det store. Jeg vet ikke hva jeg nå vil komme til å se, jeg vet ikke om jeg vil tåle det. Lukta. Vi kjente den allerede bak første dør. Vi har gått gjennom korriderer med blod på trappetrinnene. Jeg har tenkt: Hva gjør jeg her? Men nå er det ingen vei tilbake. Det er et trangt rom, jeg sliter med å finne en plass der jeg kan ta på meg de hvite plastikkbeskyttelsene på skoene. Vi har på oss hver vår hvite heldress. Vi hadde spøkt med at det ligner på jumpsuits. Jeg spøker ikke nå. Det kommer inn noen bleke menn med hvite plastforkler. Det er blod på dem. De har grønne gummistøvler, det er blod på dem også. De stirrer på oss, jeg stirrer alle andre steder og konsentrerer meg bare om å puste, om å holde meg på de plastikkinnpakkede beina mine. Jeg putter iPhonen inn i ermet på den hvite heldressen, stapper håret inn i hetta og trekker pusten dypt, før jeg tørker de nyvaskede hendene mine og tråkker over den høye dørstokken. Av kald metall.

Klamme plask for hvert steg, og gjenlyden av mekanikk. Store, røde dammer. Kniver. Kroker på skinner i taket. Det er er en fabrikk, kjøttet glir fra steg til steg. Menneskehendene har kjappe, gjentatte arbeidsoppgaver. Innvoller. Å dra dem ut, henge dem opp på en krok. Gris etter gris. Jeg tenker på hvor like vi mennesker egentlig er grisen. At et menneskehjerte kan erstattes med et grisehjerte, og akkurat nå er hjertet mitt hos grisen, det svir i brystet. Jeg blir stående i en dam av blod, ikke særlig høy i hatten, stiv av respekt, jeg er kledd som om jeg skulle vært på en måneferd, og jeg innser: Dette er virkelig en helt annen verden. Og jeg står stille, men det rister i hele meg.