Jeg skulle egentlig lese på universitetet i dag, men på lesesalen var det noen som hadde eksamen. Jeg fikk øye på et skilt og et døsent eksamens-vakt blikk. Så jeg snudde på hælen og vandret med kaffekoppen min til den andre lesesalen, men der var det også helt fullt. På universitetet er det alt for få leseplasser, altså. Eller så er det bare alt for mange folk der.

Satt en liten stund på tre-plankene utenfor Georg Sverdrups hus med kaffen og solbrillene, og det var faktisk utrolig fint. Jeg tenkte på de som satt inne og svetta på lesesalen, mens her satt jeg med vinden i håret under et tre hvor knoppene spratt ut så flittig at du nesten kunne høre det, — helt til det begynte å blåse og jeg fikk tresmak i rumpa, da spaserte jeg ned til Majorstua, hvor de solgte de største jordbærne jeg noen gang har sett, de var svære som appelsiner!

Har lært et nytt ord i dag. Conundrum, som bare høres helt fantastisk ut. Det betyr gåte, eller en vrien avgjørelse som må bli tatt.

Noe jeg prøver: Å ta bilder gjennom solbrillene. Du bare tar av deg solbrillene, putter dem foran kameraet og knipser i vei. Så jeg putter solbrillene foran kameraet og bruker dem som Photoshop! Det skjer noe med fargene, jeg vet ikke helt hva det er, refleksjoner, bevegelser og rare farger. Det får hele verden til å se ut som en film.

Fikk et brev i posten om noe som har med hemmeligheten å gjøre. Nå skjer det ting! Har litt lyst å fortelle om det, men det er mye mer spennende å la være. Rapport kommer etter 20. mai.

Jeg er litt spent!

Nå er jeg på mitt første semester i filosofi, og om bare én måned er det eksamen. Hjelp! Før jeg begynte å studere blogget jeg masse om hvordan jeg lurte på det kom til å bli, og nå er det noen lesere som har spurt om jeg ikke kan skrive litt om hvordan det faktisk er, for eksempel for de som vurderer filosofi selv. Så her er liten innføring fra en som også er litt nybegynner, fortsatt.

Flere bilder fra den dagen jeg var ute på tur og tok polaroidbilder. Dette er utenfor slottet.

Les videre…

polaroid a2 (utt -o-i>d; varemerke, av polarisere og II -id) om stoff: som er bygd opp av krystaller som er orientert samme vei, brukt bl a i solbriller og fotografisk film; om kamera: som inneholder en framkallerenhet som leverer bildet ferdig få minutter etter at det er tatt

Aker Brygge. Det er torsdag og sol, så jeg sløyfer en forelesning fordi jeg heller har lyst til å sykle rundt i byen og ta polaroidbilder.

Lørdag. Om et kvarter leser Lars Saabye Christensen fra «Beatles», så vi går for å høre på. Jeg og Forfattercoatchen er ikke så kjent på Urra og vet ikke hvor gymsalen er. Forfattercoatchen vil gå til inngangen og lete etter kart, han er mann og menn spør ikke om veien, men jeg spør noen om de vet hvor gymsalen er? og alle barna roper «Ååå, ja, jeg vil vise deg! Det er der borte, der, i kjelleren». Det er koselig med så god respons og jeg blir kjempeglad! Vi takker og går ned trappa. Forfattercoatchen innrømmer at jeg er lur, og der står Lars. «Jeg tror vi fant frem,» sier jeg, og Forfattercoatchen smiler.

Når Lars leser

«Beatles» er en morsom bok, men jeg er dypt alvorlig. Når jeg ser forfattere prøver jeg å absorbere all forfatterheten i rommet og det krever konsentrasjon. Noen gliser bedåret og mimer setninger som de kan utenat.

Jeg oppdager ting. Som at Lars danser masse med føttene sine når han leser. De svinger og svunger ut og inn og opp på tå og ned igjen. Jeg konsentrerer meg bare om de dansende føttene i de dansende skoene. Og nå er det at Kim har skrevet en stil om at han vil bli lege når han blir stor, og at han vil reise til Afrika, men det siste var bare for å få stilen lang nok. Jeg lurer på om det har noe med rytmen å gjøre, det at han danser sånn med føttene sine når han leser. Men etterpå er det et lite intervju, og når han begynner å svare danser føttene like mye som før.

På et spørsmål svarer han at han ville bli forfatter lenge før han visste hva en forfatter egentlig gjør. Det er bra, tenker jeg lettet.

Når vi kommer hjem sier jeg spøkefullt til Forfattcoatchen, «Jeg tror jeg fikk øyenkontakt med ham».
«Jeg vet det.»
«Hva?»
«Ja, noen ganger når jeg følte at han nesten kikket bort på meg, da så jeg at han kikket bort på deg. Eller kanskje han bare ble bekymra da du ikke lo, og jeg flirte som bare dét!»

«Hmmm. Kanskje.»

Tusen takk for alle kafé-tipsene i forrige innlegg. Jeg skriver dem opp i Moleskine-kalenderen etterhvert som de dukker opp. Du må gjerne fortsette å tipse, enten du ikke hadde fått med deg at jeg samler på tips til koselige kaféer i Oslo, eller hvis du allerede har vært innom og skrevet noen tips men plutselig nå kom på den der kaféen – åja! som du hadde glemt. Jeg skal ta med meg forfattercoatchen og kanskje jeg skriver noen anmeldelser av de forskjellige kaféene.

På menyen i dag har jeg noen fine bilder fra New York som nettopp gir meg lyst til å gå på en koselig kafé. Bildene er tatt av fotografen Rinze van Brug (via Behance). New York fascinerer meg fortsatt. Men jeg er veldig fornøyd med at jeg studerer i Oslo og ikke i New York, som jeg drømte om en gang. Uansett hvor fascinerende New York er, så virker det som en stor og skummel by. Det er fremmed, langt borte og en annen verden. Bortsett fra på film og når det snør. Da er alle snille. Da er alt stille. Da føles New York så lite, som en glasskule som noen nettopp har ristet på.

Les videre…