Nå er jeg på mitt første semester i filosofi, og om bare én måned er det eksamen. Hjelp! Før jeg begynte å studere blogget jeg masse om hvordan jeg lurte på det kom til å bli, og nå er det noen lesere som har spurt om jeg ikke kan skrive litt om hvordan det faktisk er, for eksempel for de som vurderer filosofi selv. Så her er liten innføring fra en som også er litt nybegynner, fortsatt.

Flere bilder fra den dagen jeg var ute på tur og tok polaroidbilder. Dette er utenfor slottet.

Les videre »

polaroid a2 (utt -o-i>d; varemerke, av polarisere og II -id) om stoff: som er bygd opp av krystaller som er orientert samme vei, brukt bl a i solbriller og fotografisk film; om kamera: som inneholder en framkallerenhet som leverer bildet ferdig få minutter etter at det er tatt

Aker Brygge. Det er torsdag og sol, så jeg sløyfer en forelesning fordi jeg heller har lyst til å sykle rundt i byen og ta polaroidbilder.

Lørdag. Om et kvarter leser Lars Saabye Christensen fra «Beatles», så vi går for å høre på. Jeg og Forfattercoatchen er ikke så kjent på Urra og vet ikke hvor gymsalen er. Forfattercoatchen vil gå til inngangen og lete etter kart, han er mann og menn spør ikke om veien, men jeg spør noen om de vet hvor gymsalen er? og alle barna roper «Ååå, ja, jeg vil vise deg! Det er der borte, der, i kjelleren». Det er koselig med så god respons og jeg blir kjempeglad! Vi takker og går ned trappa. Forfattercoatchen innrømmer at jeg er lur, og der står Lars. «Jeg tror vi fant frem,» sier jeg, og Forfattercoatchen smiler.

Når Lars leser

«Beatles» er en morsom bok, men jeg er dypt alvorlig. Når jeg ser forfattere prøver jeg å absorbere all forfatterheten i rommet og det krever konsentrasjon. Noen gliser bedåret og mimer setninger som de kan utenat.

Jeg oppdager ting. Som at Lars danser masse med føttene sine når han leser. De svinger og svunger ut og inn og opp på tå og ned igjen. Jeg konsentrerer meg bare om de dansende føttene i de dansende skoene. Og nå er det at Kim har skrevet en stil om at han vil bli lege når han blir stor, og at han vil reise til Afrika, men det siste var bare for å få stilen lang nok. Jeg lurer på om det har noe med rytmen å gjøre, det at han danser sånn med føttene sine når han leser. Men etterpå er det et lite intervju, og når han begynner å svare danser føttene like mye som før.

På et spørsmål svarer han at han ville bli forfatter lenge før han visste hva en forfatter egentlig gjør. Det er bra, tenker jeg lettet.

Når vi kommer hjem sier jeg spøkefullt til Forfattcoatchen, «Jeg tror jeg fikk øyenkontakt med ham».
«Jeg vet det.»
«Hva?»
«Ja, noen ganger når jeg følte at han nesten kikket bort på meg, da så jeg at han kikket bort på deg. Eller kanskje han bare ble bekymra da du ikke lo, og jeg flirte som bare dét!»

«Hmmm. Kanskje.»

Tusen takk for alle kafé-tipsene i forrige innlegg. Jeg skriver dem opp i Moleskine-kalenderen etterhvert som de dukker opp. Du må gjerne fortsette å tipse, enten du ikke hadde fått med deg at jeg samler på tips til koselige kaféer i Oslo, eller hvis du allerede har vært innom og skrevet noen tips men plutselig nå kom på den der kaféen – åja! som du hadde glemt. Jeg skal ta med meg forfattercoatchen og kanskje jeg skriver noen anmeldelser av de forskjellige kaféene.

På menyen i dag har jeg noen fine bilder fra New York som nettopp gir meg lyst til å gå på en koselig kafé. Bildene er tatt av fotografen Rinze van Brug (via Behance). New York fascinerer meg fortsatt. Men jeg er veldig fornøyd med at jeg studerer i Oslo og ikke i New York, som jeg drømte om en gang. Uansett hvor fascinerende New York er, så virker det som en stor og skummel by. Det er fremmed, langt borte og en annen verden. Bortsett fra på film og når det snør. Da er alle snille. Da er alt stille. Da føles New York så lite, som en glasskule som noen nettopp har ristet på.

Les videre »

Nå skriver jeg en oppgave om eksternalisme og skeptisisme. Finnes det en ytre verden, eller er alle våre erfaringer en drøm uten noen ytre verden utenfor drømmen? Jeg tar filosofivarianten av ExFac, og i den første halvdelen av semesteret har vi lest «Hva er meningen?» av Thomas Nagel. Det er en supertynn innføring i filosofi. Anbefales til alle som er litt fascinerte av rare spørsmål som dette.

Oppgaven skal være på rundt tre sider og leveres på torsdag, altså under en uke til, (hjelp). Dette er min første filosofioppgave, så jeg håper det kommer til å gå bra. Kanskje nettopp fordi det er min første filosofioppgave trenger det ikke å gå full så bra. Man må ikke sette for høye krav til seg selv i starten. Jeg er vant til å skrive veldig fritt, akkurat som jeg vil. Dette er en akademisk oppgave, det er en ramme rundt meg, og jeg ser for meg å slippe opp for luft her inne og bli litt svimmel. Nå trenger vi da ikke å henvise til alskens kilder siden oppgaven kun henviser til ett av de ørsmå kapitlene i den pittelille boka. Det som er saken er visst mer at vi skal diskutere frem og tilbake med oss selv, for- og motargumenter mot eksternalisme og skeptisisme. Jeg prøver å finne ut hvordan jeg kan bruke dette til å skrive teater og noveller og slike ting. Linken er åpenbar! Å diskutere med seg selv. Jeg har to karakterer: En eksternalist og en skeptisist inni hodet samtidig. Hold dem i ørene og få dem til å snakke. Skru på den akademiske båndopptakeren og kast deg etter pennen!

Forresten: Da jeg sjekket mail og kommentarer i dag tidlig fant jeg ut at jeg hadde fått 3 nye bloggdesign-forespørsler! Veldig gøy! Håper alle svarer tilbake med bildemateriell og passord slik at jeg kan titte innom og pynte på bloggene deres.

Siden iPublish har gjennomgått en forandring i systemet sitt i det siste, må alle bloggerne sette opp designet sitt på nytt. I går hjalp jeg Sparkling Water som har bestilt bloggdesign hos meg tidligere. Da ble hun glad. :)

Spotify. Jeg regner med at de fleste har begynt med det nå? Du kan ikke ta det med deg på mobilen eller iPoden (ennå). The Beatles don’t wanna ride this Spotify-bicycle, og du må regne med flere bomsøk etter ting du måtte finne på å søke etter. For eksempel Thom Hell, eller Fiery Furnaces’ album «Window City» som jeg savner her.

Men la oss innse det. I disse Nei, nei og atter nei til kopierings-tider (Jeg har ikke tatt stilling til saken) er det ganske fint å kunne søke etter noe fint og fredelig, for eksempel, Goldfrapp, og høre på et album uten å måtte feste øyelappen rundt hodet og titte seg tvilsomt over skulderen.
Eller du kan sitere John Lennon:

Music is everybody’s possession. It’s only publishers who think that people own it.
(John Lennon)

Favorittfunksjonen min er deling av spillelister. Ikke bare har sanger, album og artister egne URLer, du kan også klippe ut URLen til spillelistene du lager deg og dele dem med dine favorittmennesker. Smart? Det er også mulig å gjøre listene redigerbare for alle og enhver, men da må du helst kjenne de du deler den med, ellers kunne jo noen moroklumper komme til å sabotere velviljen fullstendig og legge til death metal eller gangster-rap.

Dette vil jeg ikke gjøre med Elefantzonen.com-spillelisten jeg deler med deg her nå. Men det er lov til å komme med forslag. Så kan du ha den i sidekolonnen din og tenke litt på meg hver gang du sjekker om jeg har lagt til noe nytt.

Don’t Think Twice, It’s All Right (Spotify-link)