Dette forlaget kan si hei til deg også!

Den første refusjonen måtte få sitt eget innlegg. Den var et viktig moment i en forfatterspires liv. I tillegg var den kanskje det eneste en forfatterspire er garantert å få erfare av forfatterlivet. Refusjonen er det aller første møtet.

Jeg prøvde ikke å oppnå noe med å skildre dette i den nevnte posten, annet enn å helbrede meg selv, noe jeg også gjorde. På kjøpet kom likevel en virkelig interessant effekt susende på e-post:
«Håper du ikke har mistet helt motet.»
Dette sa Andrew Rasmussen, som sammen med en gruppe andre i Oslo-området har startet et ungdomsforlag som heter Young Book Society. Konseptet er like treffende som det klinger: Dette er et ungt forlag med friske, vågale øyne. Et lys i enden av tunellen altså. Og ikke bare det. En eksplosjon av farger over forfatteruniverset, når tradisjonsrike publikasjoner som Gyldendal og Vinduet begynner å myse.

Young Book Society har allerede antatt poeten Bastian Brekken med diktsamlingen «Dagshumør» som kommer allerede i juni/juli.

Nå tar forlaget dessuten sikte på å gi ut en antologi med unge skribenter.
«Jeg kan godt blogge litt om dere!» sier jeg.
YBS har ikke akkurat noe imot det.

«Vi trenger flere unge «forfattere» så det er positivt at du ønsker å skrive litt om oss og gi litt info til andre som du kjenner. Gjerne be andre om å ta kontakt.»
(rasmussen243 [snabel-a] hotmail [dot] com)

Så der har du den.
Vi sees på stjernehimmelen, alle mine kjære lesere!

For en stund siden skriblet jeg ned en inni granskauen personlig novelle og sendte den i full fart inn til litteraturtidsskriftet Vinduet. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjorde det. Egentlig var det bare en kladd. Jeg kan visst være litt spontan jeg også. Det er ikke måte på hvor spotan jeg var. Jeg tenkte at det ikke var noen vits i å ikke gjøre det, og fulgte mitt tankeløse innfall, noe jeg tydeligvis ikke skulle gjort.

Kjære [ ]

Takk for teksten «[ ]«, som nå er lest og vurdert i redaksjonen.

Vi må dessverre meddele deg at vi ikke ønsker å gå videre med den. Vinduet mottar flere hundre bidrag i året, og nåløyet er derfor svært trangt.

Med vennlig hilsen
Vinduet-redaksjonen

Jeg kjente et stikk i hjertet, et grusomt stikk, og følte meg så dum som aldri før da jeg leste disse e-mail-ordene. Samtidig er det litt stilig, litt; her er min første refusjon. Jeg kommer til å få flere slike. Derfor må jeg lære meg å bli refusert. Jeg vet det. Det er en del av det å være forfatter.

Jeg trengte litt trøst og googlet forfatter + refusert. Og trøst fikk jeg. Da dukket det nemlig opp en artikkel fra Dagbladet.no: Hamsun refusert!

«I august 1999 mottar samtlige norske forlag en novelle i posten. Alle refuserer den. Det burde de kanskje ikke ha gjort, novellen er skrevet av Knut Hamsun.»

Artikkelforfatteren Vidar Kvalshaug skriver her om det belysende eksperimentet. Han har tatt en gammel Knut Hamsun-novelle, gitt karakterene andre navn og signert den «Ole K. Pedersen», som fra Knud Pedersen, som var navnet Hamsun brukte på sine første bøker. Selv Knut Hamsuns eget forlag, Gyldendal, refuserte novellen med følgende avslag:

«Forlaget mottar en stor mengde manuskripter hvert år, og vi må stille svært strenge krav til originalitet og litterær kvalitet for at utgivelse kan komme i betraktning.»

Og som herr Vidar kommenterer eksperimentets resultat:

«Dette skulle du visst, Knut Hamsun. Forlaget du holdt liv i ved å la dem utgi bøkene dine gjennom femti år, og som du eide store aksjeposter i, synes ikke arbeidene dine er originale eller at de har nok litterær kvalitet til å kunne utgis. Bra nok for Nobelpris, men ikke bra nok til å bli utgitt i år 2000.»

Dette er herlig!
Vidar spør: Hva slags kriterier ligger til grunn når Hamsun blir refusert av samtlige norske forlag? Er forlagene rett og slett for strenge eller går de bare etter hva de tror er trendy? Eller er Hamsun rett og slett avleggs og uinteressant?

Jeg føler meg bedre allerede. Takk, Vidar.
Og Vinduet: Bare vent … Bare vent …

Det var en gang en mandag 21. april 2008 – og jeg var på trykk i avisen om ungdom og vennskap som reklamerer for Kulturkortet.

Vender du om på forsida finner du … da finner du … *trommevirvel* hva finner du? Jo – allerede DER finner du teksten til Binka! Les videre…

Denne helgen har jeg møtt to ordentlige dramatikere! Maria Tryti Vennerød og Jesper Halle, som begge også har mottatt Ibsenprisen og ifølge dansken er to av landets fremste dramatikere, hadde flydd helt fra Oslo til oss i Skrivelyst-gjengen på Rogaland Teater for å hjelpe oss med manusene våre. De to dramatikerne skal være våre konsulenter idet vi trér inn i den viktigste, og angivelig mest spennende delen av hele manusarbeidet; nemlig bearbeidingen.

Jeg, Idunn, Kjersti og Eirik var antagelig litt nervøse alle sammen, iallfall jeg. Hittil har vi skrevet hvert vårt manusutkast. Vi har sendt dem inn; Maria, Jesper og dansken har lest dem, snakket om dem, analysert dem, diskutert dem på forhånd, grublet og tenkt på dem både i over- og underbevisstheten; uten at vi har vært tilstede. Men nå var vi her. Og vi så dem i øynene. I tur og orden hadde vi en lengre samtale med enten Maria eller Jesper, under fire øyne. Vi snakket om det vi hadde skrevet, analyserte det på nytt, og ble stilt spørsmål. Ikke spørsmål som vi skulle svare på i slik forstand at vi skulle selge stykket vårt, eller overbevise konsulenten om at de valgene vi hadde tatt, var riktige. Men heller slik at vi skulle få bedre oversikt selv, over hva vi egentlig ville si med stykket, og hvordan vi skulle få det bedre frem.

Det ble understrekt mer enn én gang at det er VI som tar valgene. VI bestemmer. Dette er VÅRT teaterstykke. Og vi tar alle endelige valg. Konsulentene er bare der for å introdusere oss for noen av de veiene som er der, mellom høye trær og breie busker. De viser oss rundt, i teaterskogen, i tåkelandskapet. Les videre…

Fv: Idunn Helle, meg (Kari Sabine Malmin), Kjersti Stokka og Eirik Faret Sakariassen.

Stavanger Aftenblad, 14/12-2007.

Les mer på Aftenbladet.no

Ok: Det var torsdag. Mobilen sa dzz dzz og jeg visste på en måte hvem som ringte selv om jeg ikke hadde lagret nummeret. Dagen før, nemlig, onsdags kveld, fikk jeg en beskjed på telefonsvareren – noe jeg aldri ellers gjør – bare når det er noe skikkelig viktig på ferde, en viktig beskjed som ikke kommer på SMS, viktige beskjeder gjør som regel ikke det. Det var fra Rogaland Teater og de sa at de vil ha meg med videre i Skrivelyst-prosjektet! (!!!) Men at de skulle prøve igjen. Ringe tilbake. Men de ville ha meg med. Skulle prøve igjen.

Og nå sa mobilen dzz dzz og jeg visste at det måtte være nå det skjedde. De prøvde igjen akkurat nå! Jeg måtte svare. Jeg måtte si hallo. Jeg var ikke helt klar til å si hallo ennå.

For egentlig sov jeg. Les videre…

- Jeg har skrevet historier siden jeg lærte å skrive. Ja, jeg skal sende inn noe, smiler 18-årige Kari Sabine Malmin.

Stavanger Aftenblad: Ungdommer på randen av skrivelyst

(Skrive for teateret?)