Noen dager er så omkranset av opplevelser en forfatter verdig at jeg nesten har sluttet å drømme om å bli forfatter. I stedet tar jeg meg selv i å prøve å gjøre mitt beste i å være det.
Det hele er en lang historie, men jeg regner med du har satt deg godt til rette slik at jeg kan fortelle deg alt sammen.
Jeg kom inn døra med en kaffekopp. De hadde ventet på meg. Jeg hadde ikke kommet for sent, det er ikke det. For det var jeg som hadde ventet på dem, de få minuttene før klokka skulle bli akkurat 12:00. De skulle gjøre seg klare. Så fikk jeg komme inn. Men det var ikke bare meg. Forfatteren kom også. Åja? Forfatteren? Hvor? Oppi kaffekoppen kanskje? Nei, kjære leser. Jeg var forfatteren. Les videre…
Navn er viktig. Alt har navn. Du har et navn, jeg har et navn. Faktisk har jeg flere navn enn ett, hvilket er ganske upraktisk til tider, men alle ulemper har sine fordeler.
Bloggen min har et navn. Bloggen din har et navn. Skrivebordet mitt fra IKEA har et navn. Barneboka jeg skriver på trenger et navn. Og teaterstykket som jeg har vært med på å skrive har et navn som jeg hver dag ser på annonsesidene i Stavanger Aftenblad under «Rogaland Teater», noe som i utgangspunktet er et gledens syn. Likevel er jeg ikke HELT sikker. Det står nemlig: «E der någen der?», etterfulgt av «urpremiere oktober». Jeg tenker: Er dette et godt navn? Les videre…
Husker du innlegget jeg skrev på onsdag? «Metaundervisning» ble godt mottatt i bloggosfæren hvor det ble plukket opp av både Sonitus og Hildring blant tilbakeping-tjenestene.
Men kriteriene for å komme på trykk i avisen pleier å være noen ganske andre. Der skal man helst være kort og konkret, og egentlig ikke kritisere noe; bare observere og si at «dette er jeg LITT imot» men «egentlig så gjør det ikke så veldig mye». Slike leserinnlegg som ville gitt god karakter på skolen fordi de er så korrekt oppbygd.
Så prøvde jeg meg likevel – og det kom på trykk!
Skoledebatt er visst i vinden som aldri før. Nå skal det bli spennende å se om noen som sitter hjemme og leser avisa på fredagsettermiddagen legger meke til meg, og vil ofre en tanke til å sende inn et svar.
Akkurat i de dager der jeg skriver på mitt bidrag til Gyldendals barnebokkonkurranse, oppdager jeg en ny skrivekonkurranse. Denne er på websidene til Cappelen Damm og det er en Krim- og spenningsromankonkurranse. Med det første blir jeg spent og opprømt over å ha funnet hva det neste prosjektet mitt kan bli. Deretter slår det meg at jeg ikke en gang liker krim. Nå er jo ikke fremst nok en spesielt stor bokorm, men når jeg først gripet fatt i en bok, er det slettes ikke krim- og spenningsromanene. Politietterforskning og drap får meg til å gjespe. Ikke at jeg synes det ikke er fælt, eller nervepirrende, for det er det. Kanskje er det nettopp det som er problemet. Det jeg ser for meg som sterotypisk i krim- og spenningssjangeren er nemlig langdryge miljø- og karakterbeskrivelser som støvete gamle menn eller damer skriver ned på bakgrunn av virkelige kriminalhistorier som de har fått inn gjennom politiradioen de har stående på radioen. De skriver dem ned i lange, lange, lange, tykke bøker fordi de vet at alle har hørt om disse skumle sakene som skjer, alle er redde, og bruker de redsel til å gjøre seg spennende med vilje.
Et fremskritt er derfor da at første undertittel i Cappelens konkurranseutlysning er «Finnes det en ny måte å skrive krim på?» Les videre…
Det er lenge siden jeg har fått det spørsmålet nå. «Vil du bli forfatter?» Som regel kommer det frem før noen rekker å spørre. «Jeg er 19 år og jeg skal bli forfatter!»
Jeg er hun som skal bli forfatter. Det er meg. Jeg har øyne, jeg er her nå, og jeg skal bli forfatter. Jeg inntar oksygen og jeg skal bli forfatter.
Når man sier dette nok, til seg selv i underbevisstheten til omtrent enhver tid – så vel som den tiden man sover, inkludert i den virkelige verden når anledningen byr seg, glemmer man ofte at man ikke i utgangspunktet var født med denne drømmen. Det er da man likevel begynner å tro at man var det.
Til nøds kommer det spørsmål som, «så, hva vil du bli, da?». Og da sier jeg det igjen – jeg vil bli forfatter. Les videre…
Jeg liker veldig godt å se filmer om forfattere, autentiske eller fiktive karakterer, som er eller som prøver å bli det. Rart, hva? Jeg har akkurat oppdaget en slik film. Den heter Finding Forrester og handler om Jamal, en gutt som skriver, men det er hemmelig. Og enda bedre: Han bor på Manhattan.
Vennene til Jamal er naturlig nok av typen – «yo, hangin’ around playin’ basket ball, man!» – og Jamal prøver av den grunn forståelig nok å tilpasse seg. I fare for å bli sett på som en forfatterpsycho dabber Jamal også rundt på en slik diger oransje ball. Og han er visst ganske flink. Men det ingen vet, er at oppi ryggsekken hans, ligger en hel haug med notatbøker. Les videre…
Skrivekonkurranse?! Hvor? Jeg er med!
Novellekonkurranse?! Enda bedre! Jeg er klar!
Og så sender jeg inn og så glemmer jeg at jeg har deltatt før de plutselig ringer meg mens jeg er … mens jeg er … Du vil ikke tro det enda jeg sier det er sant: På biblioteket!
Siste kommentarer