Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





E der någen på turné?

Rogalandsturnélisten finner du nederst i denne saken.

«E der någen der?» er i disse dager i sin siste innspurt. I morgen er den siste ordinære forestillingen og jeg kjenner et iskaldt stikk i magen når jeg tenker på at nå – snart – er det hele er over. Slutt. Finito. Tomt. Hva nå?

edernaagender2.jpg

Lørdag 1. november kl. 15.00 kommer «E der någen der?» til teaterfestivalen Twist08 på Riksteaterets lokaler i Nydalen!

twist08.gif

Noen kvelder, når klokka nærmer seg 20:00, tenker jeg at nå begynner det snart, for de begynner alltid presis. Idet klokka nærmer seg klokka 21, og slutten, tenker jeg at nå har de sikkert kommet til min del. Har de veltet ut vannet ennå? Jeg lurer på om det gikk bra også denne gangen, eller om de traff en lampe.

Les videre…

Vi skal forandre verden en dag

I dag ventet verden på en viktig bok fra Kagge Forlag. Jeg gikk til ARK og spurte om den hadde kommet. Hun sa at den fortsatt lå på leveranserommet. Hun skulle gå og hente den nå.

viskalforandreverden.jpg

«Er du med i den?» spurte hun da hun kom tilbake og la boka på disken foran meg. «Ja!» smilte jeg og pekte på bildet på forsiden. «Oiooooi, få se,» bladde hun i sidene, som jeg ikke var en kunde, og hun ikke var på jobb, men bare en genuint interessert person. Så hjertevarmende!

«Der er den!» pekte jeg og gliste. «Ååh,» sa hun og så på boksiden, så på meg, så på boksiden igjen, før hun begynte å slå inn på kassen. «Da skal jeg bestille mange eksemplarer og fronte den i hylla,» smilte hun. Jeg klarte ikke gjøre annet enn lykkelige klynk mens jeg trykket inn passordet på kortleseren og danset ut dørene med bæreposen. Stoppet rett utenfor. Drog opp boka og så på den, klemte den og luktet på den. Drog opp mobilen, sendte SMS til forfattercoatchen. «Jeg har kjøpt antologien nå! Hvor kan jeg finne deg?» Les videre…

Elefant på line

Før jeg reiste til Aberdeen skjedde det noe fælt. Det var dagen etter premieren, og jeg gjorde det verste en forfatter kan gjøre – jeg skrev en mail til teaterteamet og korrigerte fremstillingen av manuset jeg hadde skrevet.

Å, hadde det bare vært så vel… Jeg hadde nemlig sendt mailen til en person til. Tilfeldigvis hadde jeg mailadressen til en av skuespillerne også, og puttet den idealistisk inn for å nå flest mulig.

Det skulle jeg aldri ha gjort. Les videre…

E der någen i Aberdeen? del I

aberdeen/aberdeen1.jpg
Foto: Bård Bjørknes Gundersen

Jeg har kommet hjem fra Aberdeen med fylte notatboksider og bilder. Forfattercoatchen min hadde gitt skuespiller Bård oppdraget å stjele kameraet mitt av og til for å være litt Binka-fotograf. Det klarte han bra! Men det var helst bak kameraet jeg befant meg, og de kommende dagene vil skal skrive på fortellingen om hvordan det var å reise ut på tur med teaterteamet, skuespillerne og de oversatte ordene mine – på engelsk! Hva skal skje nå?

Hvis du fikk med deg sist gang jeg snakket om Aberdeen, husker du kanskje at jeg fortalte om mitt finansielle eksperiment. Kunne Stavanger Aftenblad være interessert i at jeg skrev for dem om det jeg var i ferd med å oppleve, og de betalte flyreisen? Jeg ville likt å lese noe slikt. Men de sa nei. Det var fortsatt et nei da jeg skrev forrige Aberdeen-posten. Men så, like før avreisen, fikk jeg mail fra redaktøren i Stavanger Aftenblad. Nå sa de JA! Heldigvis! Nå trengte jeg ikke å være flau over å fremstå som en stalker-forfatter, besatt på å overvåke teksten sin i Aberdeen. Jeg hadde et ærend. Nå kunne jeg bare skylde på avisa. :) Les videre…

På lukket avdeling

«Jeg ser deg gjennom vinduet.»
Slik begynner novellen min som kommer i antologien «Vi skal forandre verden en dag» på Kagge forlag i oktober.
Nå sitter jeg og leser den høyt til en mikrofon.

På den andre siden av vinduet sitter multimediajournalistikk-studenten.
Jeg skimter ham bare ved en antydning, for han sitter gjemt bak lydbordet. Alt jeg kan gjøre er å se ned på papirene mine. Men når det ordentlige publikummet kommer, skal jeg titte opp med jevne mellomrom og se på dem med et tankefullt blikk.
Ved siden av meg ligger det en haug med store steiner.
De er blitt brukt til å lage lydeffekter, har jeg blitt fortalt.
Jeg kunne ha sett på dem med et tankefullt blikk, men det ville være for rart.

Som om det ikke var litt underlig fra før. Jeg har et giga-headset på ørene og det er pop-filter foran mikrofonen. Jeg kunne ha vært en popstjerne, men jeg er forfatter. I headsetet spør studenten om jeg kan snakke om noe. Han må teste lyden. Tidligere har jeg telt til ti, baklengs og fremlengs. Så kommer jeg plutselig på at jeg kan fortelle ham at i dag tidlig, onsdag, våknet jeg halv sju, skrudde på Radio 1 og oppdaget en konkurranse. Det var en sang, Mika med Grace Kelly, og DER stoppet sangen og da skulle man gjette hvilket ord som manglet. Jeg visste hvilket ord det var. Det var «Blue». Så jeg skrev «Blue» i en SMS og sendte det hele avgårde. Så forlot jeg telefonen på nattbordet for å gjennomgå mitt morgenrituale.

Da jeg kom tilbake så jeg at telefonen min hadde ringt. Den ringte igjen. Jeg er litt redd for telefoner, så jeg tok den ikke. På radioen spilte de en ny sang, så jeg tenkte at det måtte være nå de ringte, og moret meg med tanken om at hvis jeg hadde tatt telefonen nå, så ville jeg ha vunnet. Men jeg ville ikke snakke på radioen. Der snakker de bare tull. «Ja vel, fina vere, goe greie, kosa deg, snakkes.»

Omsider kom sangens slutt, og da sa de på radioen at jeg hadde vunnet. De deklamerte mitt fulle navn, småpratet folkelig om at jeg sikkert hadde gått i dusjen og fått noe vann i øret slik at jeg ikke hørte telefonen, men at jeg vinner to kinobilletter; Gratulerer til meg! Jeg fniste og lo i halvsøvne den morgenen fordi alt var så rart og tilfeldig. Så hinket jeg ut på kjøkkenet for å lage min første kopp med kaffe.

«He he!» sier det i headsetet.
Nå var det klart for å lese den ordentlige historien. Novellen med stor Z. Les videre…

Vi kremter for å klarne strupen

En mann med joggesko og ryggsekk står like utenfor Stavanger kulturhus og ser på mobilen sin. I samme sekund har jeg akkurat sendt en SMS. Et sammentreff? Eller er det min SMS han leser? Jeg sitter øverst i trappa rett utenfor kulturbiblioteket i andre etasje og speider etter en person som jeg aldri har sett før. Herfra har jeg full oversikt over en liten bit av lørdags-Stavanger, proppfullt og kaotisk i lørdagssammensuriet. Folk som deler ut ting, Kaninbyen av Arild Rein, og andre ting. Folk som mottar dem og bærer dem med seg, eller slenger dem fra seg på gulvet, står i veien slik at man ikke kommer forbi og må åle seg gjennom folkemengden, eller kanskje skli og snuble over en brosjyre som ligger på det flisebelagte gulvet. Likevel skal det snart vise seg at det er denne personen. Men hvordan visste jeg det? Kanskje er dette en av de evnene som vi skribenter bare har!

Dette skjedde på lørdag.
En multimediajournalistikk- og teaterstudent ved Universitetet i Stavanger hadde mailet meg og fortalt at han hadde lest bloggen min en stund og gjerne ville møte meg. Forfatterdrømmen min klødde hinsides omkring den dansende nysgjerrigheten.
Teaterstudentene på universitetet skal dessuten analysere et teaterstykke som de skal se før alle andre, nemlig «E der någen der?» Hvem er det som har vært med på å skrive det nå igjen…?

Men det var ikke det vi skulle snakke om nå. Les videre…

Utbrettet sjel på teatergulv

Noen dager er så omkranset av opplevelser en forfatter verdig at jeg nesten har sluttet å drømme om å bli forfatter. I stedet tar jeg meg selv i å prøve å gjøre mitt beste i å være det.
Det hele er en lang historie, men jeg regner med du har satt deg godt til rette slik at jeg kan fortelle deg alt sammen.

Jeg kom inn døra med en kaffekopp. De hadde ventet på meg. Jeg hadde ikke kommet for sent, det er ikke det. For det var jeg som hadde ventet på dem, de få minuttene før klokka skulle bli akkurat 12:00. De skulle gjøre seg klare. Så fikk jeg komme inn. Men det var ikke bare meg. Forfatteren kom også. Åja? Forfatteren? Hvor? Oppi kaffekoppen kanskje? Nei, kjære leser. Jeg var forfatteren. Les videre…

Følg Elefantzonen med RSS