Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Alle vil bli forfattere

Hva er dette med de som prøver å dele ut Aftenposten hele tiden? Studentrabatt, 50 % — men likevel: Nei, takk, jeg vil helst ikke abonnere på trykksverte og overfylt søppelbøtte.

På en annen side: Om det er ett tilbud jeg kunne tenke meg fra Aftenposten, så er det å abonnere på det kun på fredager, og at noen kunne tatt ansvar for å rive ut samtlige sportssider. Kan noen gi meg et tilbud på det? Isåfall abonnerer jeg gjerne! Les videre…

På besøk hos Aschehoug

Den store fontenen lager masse lyd i passasjen utenfor de gule kontorene til Aschehoug forlag i Oslo. Rundt vinduene er det detaljer og kruseduller. Jeg går først gjennom én dør, så en til. Over meg snirkler det seg en lang, teppebelagt trapp som går rundt og rundt. På veggene henger bilder og malerier.

I resepsjonen sitter det en dame. Jeg går bort til henne, «hei!», jeg sier hvem jeg er her for å møte. Hun tar på seg en sånn høretelefon-greie og trykker på noen knapper. «Du har besøk!» smiler hun inn i headsettet, så letter hun på den ene høretelefonen: «Han kommer ned snart.» Les videre…

Vet du hva?

Jeg er superduperglad i hemmelige planer og mystiske ting, så jeg mystifiserer så ofte jeg har sjansen. Men det beste med hemmeligheter er å uten tvil å fortelle dem. Det er ekstra kult når folk sitter på stolkanten og bare holder på å sprekke! Men det er også litt skummelt, for hvis du har vært veldig flink i mystifiseringen din, så kan det hende at selve avsløringen blir en skikkelig nedtur.

Det begynte i hvertfall i mars da jeg blogget noe sånt som dette:

Jeg har fått en idé til noe jeg vil gjøre neste år. Det er noe jeg må lage, og så må jeg putte det i en konvolutt og sende det et sted. Så får jeg kanskje være med når det begynner til høsten. Kanskje ikke. (Hemmeligheten, 1. mars 2010)

Les videre…

I tilbudshaugen på Tanum

I går twitret jeg at jeg hadde sett tre eksemplarer av «Vi skal forandre verden en dag» hos Tanum på Oslo City. Her er beviset!

viskalforandreverden_tanum

Jeg kikker gjennom bøkene og plutselig ser jeg mitt eget ansikt! Jeg plukker opp boka og husker da jeg så den for første gang. Tenk at nå er den her, tre stykker av den, i en fremmed by. For en rar og herlig følelse… :)

G9alt stipendutdelingen

g9alt_diplom.jpg

Det er 15. januar 2008, jeg har allerede fått vite at jeg har vunnet G9alt stipend. Nå går vi av bussen, ned mot SpareBank1 SR Bank sine lokaler på Bjergsted i Stavanger. Dette er utdelingen. Jeg skal lese noe som jeg har skrevet og kjenner godt. Likevel dirrer jeg som en spurv i motvind, og aner ikke hva jeg skal forvente.

Arrangementet blir holdt i en aula. Det er en scene nederst og seter som går oppover. Vi blir bedt om å sette oss fremderst. Forfattercoatchen ler og sier «det er lurt!»

Han minnes den gangen på premieren av «E der någen der?» da forfatterne plutselig ble påkalt til scenen for å hente en blomst, og da jeg og forfattercoatchens særdeles ubeleilige plassering var på tredje og bakerste benk, og jeg bokstavelig talt måtte klatre over stoler fang og voksne menn i dress, «unnskyld, unnskyld, beklager,» pep jeg før jeg endelig kom frem der, til teaterscenen, og prøvde å snu og pile tilbake til plassen min så snart jeg hadde fått tak i den der blomsten. Jeg så jo ingenting der fremme! Frykt og uforutsigbarhet. Scenelyset strålte mot meg som om et romskip var på vei til å lande over oss, og hadde jeg ikke visst at vi sto på en scene ville jeg ikke tvilt om noen sa at vi befant oss på månen. Vi bukker på månen, og publikum, langt der ute i det mørket intet, applauderer, og vi bukker mer – og jeg klamrer meg fast til blomsten som jeg har fått og ser ingenting annet en personen som står rett ved siden av meg. Les videre…

Jeg er G9al!

Hei, blogg! Godt nyttår og hei, 2009! Jeg knoter fælt når jeg skriver dette akkurat nå, godt du ikke ser prosessen! Det er så vanskelig å skrive, det blir aldri godt nok. Håper ikke jeg glemte det i 2008, for nå blir jeg kåret til G9al! Jeg har vunnet store penger! Tenk at jeg vant…

g9alt.jpg

Før jeg søkte, hadde jeg hørt om SpareBank 1 SR-Banks G9alt-stipend en gang tidligere, men da var fristen allerede over. I år var søkeperioden fra 15. september til og med 15. oktober 2008, og jeg fulgte nøye med på g9alt.no for søknadsskjema. Synes de jeg er g9al? Jeg ville prøve for å se hva som kunne skje! Men så er det jo typisk: Plutselig på kvelden 14. oktober begynte jeg å gruble; Var det ikke noe jeg skulle huske til i morgen…

Jeg er overtroisk. Selvsagt! Også bidraget til Skrivelyst-konkurransen sendte jeg inn dagen før fristen, og det gikk jo riktig så bra! Så derfor likte jeg egentlig litt presset jeg hadde skaffet meg selv. Tidsklemma var som en lykkeamulett. Les videre…

E der någen i Aberdeen? del III

Så var det denne Aberdeen-saken min. Det går urovekkende tregt. Jeg klarer ikke helt å finne melodien som jeg vil bruke. Ja, for alle vet at selv journalistikk er som å skrive musikk. Jeg tror noe av problemet er at saken er så personlig for meg. Og selv om den ferdige artikkelen skal være et personlig innlegg, så er det noe med stemningen bak og forventningene foran som får det hele til å bli en skikkelig hard nøtt. Men jeg skal knekke den! Jeg må bare tenke litt først. Strør ut litt smuler imens.

aberdeen6.jpg
aberdeen3.jpg

Siden jeg ikke er en ordentlig journalist, så undervurderer jeg tiden litt. Den er relativ. Jeg har en formening om at det jeg vil skrive om, og måten jeg vil vinkle det på, er noe som kan være nesten tidløst. Én ting er å fortelle om hvordan det var på akkurat den teaterfestivalen i Aberdeen. En annen er å si hvordan det er å for første gang skriver noe som flyr over sjøen og til landet på den andre siden av vannet. Hvor er vi? Hva skjer her? Hvordan var det å sitte i midten på fremderste rad og se opp på skuespillerne som uttalte de oversatte, engelske replikkene mine bedre enn noen sinne? Og hva sa skottene etterpå, da jeg lusket meg ut fra teaterhallen?

aberdeen4.jpg

Så er det skuespillerne. Hvem er de? Hvordan tenker de? Jeg tror ikke det er mulig for en dramatiker å spørre en skuespiller om dette. Tro meg. Jeg prøvde. Selv om dramatikeren trenger skuespilleren for å gjøre sin jobb, og skuespilleren trenger dramatikeren, snakker de to helt forskjellige språk. Det kan fungere. Og når det gjør det, kan det gnistre som et utenomjordisk mirakel! Hvis ikke, ja, da kan man forstå hvorfor noen forfattere skriver romaner på egen hånd, selv om også noen velger å formidle sine historier gjennom eksterne personligheter som lever i levende live. Selv om det er vanskeligere, er det ikke vanskelig å innse at uttrykket blir mer sanselig og derfor også mer allmenngyldig sterkere.

aberdeen2.jpg

Vi var på workshops. Det vil si; skuespillerne var på workshops, og jeg skulle observere og ta bilder. Men det var ikke lov. Så jeg måtte opp på gulvet og bli med! Det var en skrekkelig opplevelse. Hvorfor blir folk skuespillere? Hva ser de i denne sporten? Jeg ble sliten av å ikke skulle ha noe å si. Jeg summet rundt i rommet som en bie! Bzzzz… Det føltes som jeg var den eneste, enda hele rommet var fullt av zummende personer. Jeg noterte meg dette. Neste gang ble det nesten litt gøy! Jeg tenkte nesten: Hvorfor blir ikke JEG skuespiller? Åhååå, nei, det var kanskje å gå litt langt. Men jeg fant en viss glede i å herme og følge etter den andre. Stoppe sine egne tanker og bare konsentrere seg om det vi har felles. Miste seg selv for et ørlite øyeblikk!

aberdeen5.jpg

Slik skuespillertrening, pinlig eller ei, kan hjelpe meg mye når jeg skal skrive mer dramatikk! Det er dét det må handle om. Hva er en skuespiller? Hvor kommer teateret fra?

aberdeen5.jpg

… Og verden?

Følg Elefantzonen med RSS