Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Haruki Murakami

På torsdag og fredag avsluttet vi et prosjekt om narrative strategier, med høytopplesning og tilbakemeldinger i klassen. Mitt bidrag var det lille utkastet fra forrige innlegg. Senere var det en i klassen som skrev til meg. Hun kom på at teksten min minnet henne litt om en novelle av Haruki Murakami som heter On seeing the 100% perfect girl one beautiful April morning.

Les videre…

Signaler totusenogni

Vi er i Cappelen Damms-lokaler i Oslo. Elisabeth spaserer rundt med moleskinen sin. Jeg tror hjertet hennes dunker ganske fort akkurat nå. Novellen er på trykk, side 115, det begynner å fylle seg opp med folk. Elisabeth legger notatboken på bordet, får en klem, glemmer boken, snurrer seg rundt og går frem mot mikrofonen. Jeg ser den gjenglemte moleskinen og putter den oppi veska mi.

signaler09

Hver høst siden 1986 har Cappelen Damm utgitt debutantantologien Signaler. Dette har vært springbrettet for mange norske forfattere. Kanskje hører vi Elisabeth erindre om noen år, «Jo, så begynte det da i Signaler 2009…» Men i dette øyeblikket klatrer hun bare opp på platået der mikrofonen står nysgjerrig, og den hvisker med det bøyde stativet sitt: «Fortell meg dine historier».

Jeg sier «hei» til Ithil som har tatt med seg hjemmelagde sjokolade-cookies. Og de er gode! Yummi × 1000! Jeg gomler, drikker hvitvin og sier «hallo» til Maren, som har the Cookie Monster på t-skjorta si. Kult! Snakk om sammentreff. Make cookies! Not war.

Bortsett fra en dude som leser en frisk og freidig haha-novelle om et ironisk realityshow fra Fantasi-land, er Signaler-materialet i hovedsaklig tungsindig og litteraturstudent-beskjeftiget. Men når Elisabeth leser titter folk opp fra gulvet, på den sjarmerende bergenseren der framme, og de ler på de rette stedene. Teksten heter «Fant du henne, Anton?» og er et romanutdrag.

Og fra og med den dagen var Elisabeth blitt en sånn forfatter.

«Du glemte denne».
Overraska i alt mylderet tar hun imot de upubliserte historiene.
Jeg smiler og føler meg bra.

elisabeth_signatur_signaler09

God festival!

Det er slippfest for «Roskilde» av Linn Strømsborg, (aka. Strekhjerte) på Gloria Flames i Oslo, ute på terassen og noen ser på meg, myser og tegner rundinger i lufta.

«Er du… Binka…?»
«Er du Bharfot?» tenker jeg og sier «Ja…»
«Jeg er Bharfot!» sier hun og smiler.
«Du er Bharfot!» tenker jeg og sier «Hei!»

I tillegg til å være en omstridt kulturblogger har Bharfot skrevet mange omfattende kommentarer til tankene mine her på bloggen. Tenk at folk er villige til å leve seg inn og skrive lange svar til noen de aldri har kjent! Det er fantastisk. Og nå er vi er. Så rart. Vi snakker om Twitter og at det er litt rart (det er rart!), og nå sier hun:

«Du må få møte Rullerusk. Rullerusk!» Rullerusk snur seg fra gjengen ved siden av og kommer bort til oss.

«Dette er Binka.»
«Hva?» sier Rullerusk.
«Dette er Binka!» sier Bharfot og peker på meg.
«Å, hei, Binka!» sier Rullerusk og rister hånda mi.

Ved siden av Bharfot står Streck. Han har en Moleskine!
«Du har en Moleskine!» sier jeg.
«Ja, såklart har jeg en Moleskine!» smiler Streck.
«Jeg har også en Moleskine,» sier jeg.

Bharfot forteller om første gang hun møtte Rullerusk. Hun syntes hun så henne og spurte: «Er du Rullerusk?» Og de andre rundt henne trodde visst hun var helt tullerusk!

«Å!» utbryter Rullerusk. «Der er Linn!» og drar opp «Roskilde» fra veska si. Alle flokker seg om Linn. Jeg kaster et blikk på veska mi og mitt eget eksemplar, som jeg kjøpte noen dager før slippfesten på Tanum på Majorstua.

Skal vi gå og kjøpe vin?

Vi går vi forbi Streck som sitter og tegner i Moleskine-boka si. Tegningene er akkurat slik jeg har sett dem på bloggen hans. Nå kommer det nye til verden. Han vet ikke at jeg står rett bak ham akkurat nå. Men det gjør jeg. Se, han tegner! Men sjjj, vær stille, for han vet ikke at vi står og spionerer. Fascinerte og nysgjerrige.

Når vi har drukket opp rødvinen, snakket med selveste Sivilstatus-paret og Misund, vet jeg at det snart er på tide å få boka signert, hvis jeg vil få den signert, da.

Jeg sier til forfattercoatchen:
«Jeg tror jeg vil beholde min bok usignert, jeg. Litt sånn cleeean, liksom.»
Han ser rart på meg.
«Aha! Du kan få den signert! Så kan det stå ditt navn!» sier jeg.
«Ok.»
«Åh, takk! Det er vel ikke teit?»
«Jo.»
«Årh.»

Jeg kvinner meg opp og leter etter Linn, Strekhjerte, hun med bloggen som jeg har lest i en evighet, den som for tiden er ikke-levende, men selv er hun her et sted, lys levende og vel så det. Jeg har skimtet henne tidligere på kvelden. Hun ser veldig lykkelig ut. Med god grunn.

«Hei!» sier jeg og tenker «Oi, hva kommer til å skje nå?»
«Hei! Deg vet jeg hvem er!» sier Linn og skriver Kjære Binka. God festival! Jeg gleder meg til å lese bøkene dine.».

linn_signatur_roskilde

(Åh, tusen takk, sier jeg.)

Jeg håper en gang at en gjeng med fine folk, noen jeg kjenner og noen jeg ikke vet hvem er, kanskje vil samles slik og drikke vin og øl, eller cola for den saks skyld, og tenke at de er litt nervøse for å komme bort til meg, slik jeg så på Linn, med en smule ærbødighet, kanskje.

Et nytt syn på det kreative mennesket

Hvorfor er det slik at forfattere skal være smårare, ustabile og ensome outsidere som drikker gin til frokost og aldri vasker håret sitt? Er det fordi mangelen på tilstedeværelse i denne tilværelsen får dem til å se en annen verden mye klarere? De legendariske kunstnerne hadde liv som er forbundet med lidelse. Må det være sånn?

I dette TED-foredraget stiller forfatteren Elizabeth Gilbert spørsmål ved synet på skriveyrket, skriveprosessen og det kreative mennesket:

Jeg er redd for å skrive. Jeg er redd for å bli sånn. Jeg ønsker å skrive, men når jeg er redd for å skrive tenker jeg på skriveprosessen som noe overnaturlig som jeg ikke har kontroll over. Jeg blir nervøs for hva som skjer i meg når jeg skriver eller vil skrive, og jeg frykter det alt sammen.

Hva om jeg faktisk skulle komme til å skrive noe ordentlig bra en dag, noe som berører og viser at jeg faktisk har noe her å gjøre. Skrekk! Og! Gru! Tenk hvis jeg skriver meg inn i en annen verden, ut av meg selv, inn i en annens sjel og ut av den verden jeg kjenner nå. Tenk hvis jeg aldri vil bli den samme igjen. Jeg er redd for det skapende mennesket i meg. For når jeg først skal begi meg ut i dette eventyret så ønsker jeg jo å bli god, legendarisk, magnificent, bravó! men inntil den tid kan skriveåndene ha tatt fullstendig overhånd over meg og jeg går inn i rekken av alkoholisme, søvnløshet og ustabil, irrasjonell adferd. Alt dette får meg til å holde litt igjen. Som om det jeg har i meg — det positive, kreative som får planeten til å spinne av gnistrende liv — er farlig og jeg må vokte meg for meg selv. Må en arkitekt vokte seg for seg selv? En lastebilsjåfør? Les videre…

Elisabeth Iskrem møter Gregory David Roberts

Siden Elisabeth Iskrem er i Tordenbloggen i dag, tenkte jeg det var en fin anledning til å fortelle om da jeg møtte Elisabeth på bokfesten i Oslo tidligere i høst – og Elisabeth møtte Gregory David Roberts.

bokfest3.jpg

Vi hadde akkurat kommet ut fra foredraget med Gregory David Roberts, mannen med den lange fletta, da Elisabeth kjøpte denne boka, «Shantaram», en diger bok!, og sto i kø, lang kø! lenge, lenge, for å få den signert.

Elisabeth hadde møtt mange forfattere denne dagen. Dag Solstad, Jostein Gaarder, Lars Saabye Christensen, sikkert også noen jeg ikke husker navnet på… Og det som er tingen med Elisabeth Iskrem er at hun ikke bare er en selvutnevnt forfatter-groupie; hun er også så utrolig varm og medmenneskelig! Hun ser menneskene bak bøkene. Hun vil se dem inn i øynene – på ordentlig. Som kjent er Elisabeth også en dedikert forfatterspire, og hun vet å hente inspirasjon fra forbildene som allerede har nådd drømmen hennes.

bokfest1.jpg

Endelig (!) er det Elisabeth sin tur, og Mr. Langflette tegner og skisserer på rekortfart en hel side med lange, elegante, kalligrafiske krusseduller om livskraft, innstilling og filosofi. Samtidig har han smilt, nikket og fortalt mer om historiene fra scenen. Han er Supermann. Ingen forfattere på hele Bokfesten fikk like mye oppmerksomhet, og en like lang kø, som han. Elisabeth virker cool, utrolig nok. Dette skjer hver dag!

Et like stykke unna er jeg usynlig fotograf, lalalalala, jeg vil ikke ha noen autografer – «få forfatterfingrene dine vekk fra den notatboka!» Så istedet foreviggjør jeg min med-bloggers store forfattertreff, og tro meg – jeg tror Gregory David Roberts syntes Elisabeth Iskrem var skikkelig kul. Bare se her!

bokfest2.jpg

Stem på En kaffebønnes sammensurium i Tordenbloggen, hvor hun i dag duellerer mot astrofysiker Eirik Newth!

bokfest4.jpg

Elisabeth Iskrem er nemlig også litt rock’n roll.

Disse forfatterne kommer – kommer du?

Helgen 20. til 21. september er det Bokfest i Oslo. Jeg visste ikke om dette før Elisabeth IC spredte det gode budskap via Twitter. Det var det bra at hun gjorde!

http://www.elefantzonen.com/wp-content/bokfest08.jpg

Men jeg skal være ærlig. Egentlig pleier jeg ikke å være utpreget litteraturinteressert. Jeg vil riktignok – i fare for å gjenta meg selv – bli forfatter (jada, jada). På en annen side har jeg ikke lest halvparten av forfatterne på bildet over! Men jeg har jo hørt om dem, mange ganger, og jeg vet at det ville være veldig interessant å høre dem lese opp fra bøkene sine, se dem i intervjuer, samt å samle opp litt forfatter-energi fra et flukende nytt og råflott operahus stappfullt av småsprø skribenter. For ikke snakke om Elisabeth og meg!
– Og kanskje deg? Les videre…

Til Dag Solstad

dagsolstad.jpg

Det er i menneskets natur å lengte tilbake til fortiden. Vi har ikke visst det tidligere, men når alle medier for tiden kommenterer en gammel manns kritikk mot noe han av generasjonsmessige årsaker aldri vil kunne forstå (blogging!!!), er vi på tivoli og karusellen går rundt og rundt. Uten ytringsfrihet lengter vi etter den, og når vi har den, blir vi anklaget for å gni den utover offentlighetens tegnepapir slik at den mister sin hensikt.

Når vi mener noe, får vi ikke si hva vi mener. Og når vi ikke lenger mener noe, kan vi si hva vi vil, for det vil uansett forsvinne i all støyen. Meldinger som ruller over tv-skjermen under en debatt, vil ikke bli husket i morgen, sannsynligvis ikke en gang av ytreren selv. Les videre…

Følg Elefantzonen med RSS