Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Om å forelske seg i journalisten

Apropos mandagens blogginnlegg, Hvem er forfattercoatchen? Dagbladet i går: Det norske skøytelandslagets amerikanske trener Peter Mueller er blitt kjæreste med Se og Hør-journalisten Hanne Skjellum.

«Det er ikke første gang profilerte kjendiser blir kjærester med journalister som skriver om dem. TV-programleder Sturla Berg Johansen er i ferd med å flytte sammen med Se og Hør-journalist Morten Hegseth, mens Maria Mena fortsatt er lykkelig kjæreste med Dagbladet-journalist Eivind Sæther.»

Det finnes til og med filmer om dette:

27 dresses (2008)

27dresses
Foto: Kilde

Runaway Bride (1999)

Kommer du på flere?

Hvem er forfattercoatchen?

Jeg liker veldig godt spørsmål, særlig sånne spørsmål som man kan gi litt lengre svar på. Få spørsmål har nemlig kun ett svar. Så når jeg får spørsmål fra folk på nettet er jeg veldig glad i å svare. Det eneste som av og til utsetter sånne ting, er når jeg tenker litt for mye på hvor mye jeg kan svare, for det er så mye å si. Spørsmål er den største inspirasjonskilden. Gi meg en setning med et spørsmålstegn bakpå og du har meg.

Her om dagen fikk jeg dette spørsmålet på Twitter:

@binka åssen fungerer en forfatterkåotsj? og er det med overlegg at personen er anonymisert?

Les videre…

Er du noens favorittperson?

Vi møttes for første gang med en reporterblokk på bordet mellom oss. Nå har han istedet hånden sin, som stryker varsomt over min.

Det er ikke slik at jeg har det for vane å forelske meg i journalister som intervjuer meg. Men denne gangen var det noe mer, akkurat da vi minst ventet det.

Første gang vi møttes snakket vi i 7 timer uten å spise, vi hadde bare så mye å si. Tiden forsvant. Det må vel bety noe?

Vi er prikk like og vidt forskjellige. Han er veldig flink til å ha det bra. Han er et tvers igjennom godt og fredelig menneske. Og det beste er at han vet det ikke en gang selv.

Han kan komme til å holde rundt meg når vi sitter på kafé og snakker, eller er stille sammen mens vi drikker te og jeg plukker opp notatboka for å skrive ned en idé, og jeg ser opp og bort på ham av og til, og tenk det,

Han er her fortsatt.

Er du noens favorittperson?

Vi skal forandre verden en dag

I dag ventet verden på en viktig bok fra Kagge Forlag. Jeg gikk til ARK og spurte om den hadde kommet. Hun sa at den fortsatt lå på leveranserommet. Hun skulle gå og hente den nå.

viskalforandreverden.jpg

«Er du med i den?» spurte hun da hun kom tilbake og la boka på disken foran meg. «Ja!» smilte jeg og pekte på bildet på forsiden. «Oiooooi, få se,» bladde hun i sidene, som jeg ikke var en kunde, og hun ikke var på jobb, men bare en genuint interessert person. Så hjertevarmende!

«Der er den!» pekte jeg og gliste. «Ååh,» sa hun og så på boksiden, så på meg, så på boksiden igjen, før hun begynte å slå inn på kassen. «Da skal jeg bestille mange eksemplarer og fronte den i hylla,» smilte hun. Jeg klarte ikke gjøre annet enn lykkelige klynk mens jeg trykket inn passordet på kortleseren og danset ut dørene med bæreposen. Stoppet rett utenfor. Drog opp boka og så på den, klemte den og luktet på den. Drog opp mobilen, sendte SMS til forfattercoatchen. «Jeg har kjøpt antologien nå! Hvor kan jeg finne deg?» Les videre…

På lukket avdeling

«Jeg ser deg gjennom vinduet.»
Slik begynner novellen min som kommer i antologien «Vi skal forandre verden en dag» på Kagge forlag i oktober.
Nå sitter jeg og leser den høyt til en mikrofon.

På den andre siden av vinduet sitter multimediajournalistikk-studenten.
Jeg skimter ham bare ved en antydning, for han sitter gjemt bak lydbordet. Alt jeg kan gjøre er å se ned på papirene mine. Men når det ordentlige publikummet kommer, skal jeg titte opp med jevne mellomrom og se på dem med et tankefullt blikk.
Ved siden av meg ligger det en haug med store steiner.
De er blitt brukt til å lage lydeffekter, har jeg blitt fortalt.
Jeg kunne ha sett på dem med et tankefullt blikk, men det ville være for rart.

Som om det ikke var litt underlig fra før. Jeg har et giga-headset på ørene og det er pop-filter foran mikrofonen. Jeg kunne ha vært en popstjerne, men jeg er forfatter. I headsetet spør studenten om jeg kan snakke om noe. Han må teste lyden. Tidligere har jeg telt til ti, baklengs og fremlengs. Så kommer jeg plutselig på at jeg kan fortelle ham at i dag tidlig, onsdag, våknet jeg halv sju, skrudde på Radio 1 og oppdaget en konkurranse. Det var en sang, Mika med Grace Kelly, og DER stoppet sangen og da skulle man gjette hvilket ord som manglet. Jeg visste hvilket ord det var. Det var «Blue». Så jeg skrev «Blue» i en SMS og sendte det hele avgårde. Så forlot jeg telefonen på nattbordet for å gjennomgå mitt morgenrituale.

Da jeg kom tilbake så jeg at telefonen min hadde ringt. Den ringte igjen. Jeg er litt redd for telefoner, så jeg tok den ikke. På radioen spilte de en ny sang, så jeg tenkte at det måtte være nå de ringte, og moret meg med tanken om at hvis jeg hadde tatt telefonen nå, så ville jeg ha vunnet. Men jeg ville ikke snakke på radioen. Der snakker de bare tull. «Ja vel, fina vere, goe greie, kosa deg, snakkes.»

Omsider kom sangens slutt, og da sa de på radioen at jeg hadde vunnet. De deklamerte mitt fulle navn, småpratet folkelig om at jeg sikkert hadde gått i dusjen og fått noe vann i øret slik at jeg ikke hørte telefonen, men at jeg vinner to kinobilletter; Gratulerer til meg! Jeg fniste og lo i halvsøvne den morgenen fordi alt var så rart og tilfeldig. Så hinket jeg ut på kjøkkenet for å lage min første kopp med kaffe.

«He he!» sier det i headsetet.
Nå var det klart for å lese den ordentlige historien. Novellen med stor Z. Les videre…

Vi kremter for å klarne strupen

En mann med joggesko og ryggsekk står like utenfor Stavanger kulturhus og ser på mobilen sin. I samme sekund har jeg akkurat sendt en SMS. Et sammentreff? Eller er det min SMS han leser? Jeg sitter øverst i trappa rett utenfor kulturbiblioteket i andre etasje og speider etter en person som jeg aldri har sett før. Herfra har jeg full oversikt over en liten bit av lørdags-Stavanger, proppfullt og kaotisk i lørdagssammensuriet. Folk som deler ut ting, Kaninbyen av Arild Rein, og andre ting. Folk som mottar dem og bærer dem med seg, eller slenger dem fra seg på gulvet, står i veien slik at man ikke kommer forbi og må åle seg gjennom folkemengden, eller kanskje skli og snuble over en brosjyre som ligger på det flisebelagte gulvet. Likevel skal det snart vise seg at det er denne personen. Men hvordan visste jeg det? Kanskje er dette en av de evnene som vi skribenter bare har!

Dette skjedde på lørdag.
En multimediajournalistikk- og teaterstudent ved Universitetet i Stavanger hadde mailet meg og fortalt at han hadde lest bloggen min en stund og gjerne ville møte meg. Forfatterdrømmen min klødde hinsides omkring den dansende nysgjerrigheten.
Teaterstudentene på universitetet skal dessuten analysere et teaterstykke som de skal se før alle andre, nemlig «E der någen der?» Hvem er det som har vært med på å skrive det nå igjen…?

Men det var ikke det vi skulle snakke om nå. Les videre…

Følg Elefantzonen med RSS