Nå er jeg på mitt første semester i filosofi, og om bare én måned er det eksamen. Hjelp! Før jeg begynte å studere blogget jeg masse om hvordan jeg lurte på det kom til å bli, og nå er det noen lesere som har spurt om jeg ikke kan skrive litt om hvordan det faktisk er, for eksempel for de som vurderer filosofi selv. Så her er liten innføring fra en som også er litt nybegynner, fortsatt.

Flere bilder fra den dagen jeg var ute på tur og tok polaroidbilder. Dette er utenfor slottet.

Les videre »

Det er morgen. Trikkekortet har gått ut, og den siste trikken jeg kan ta for å komme tidsnok til forelesningen går om 3 minutter. Jeg må kjøpe enkeltbillett på Mix-kiosken om jeg vil være moralsk korrekt, som Kant oppfordret til, eller om jeg vil unngå å måtte betale verdens dyreste trikkebillett på 700 kr på stedet eller 900 kr på giro, en tenkemåte Kant derimot ikke anbefalte, fordi dette ikke er en edel motivasjon for god moral. Å gjøre gode handlinger bare for å unngå ubehagelige situasjonen for en selv er en egoistisk motivasjon, og den tyder ikke på helhetsforståelse. Kant mener at vi bør handle etter de prinsipper som vi skulle ønske var en allmen lov.

Men Kant, snek ikke du også på trikken eller toget i din tid? Nei, for du hadde faktisk rukket å gå på Mix-kiosken for å kjøpe billett til 25 kr først. Du var jo den punktligste filosofen man har hørt om, som alle i landsbyen kunne stille klokkene sine etter.

Samtidig mener Kant at en handlings intensjoner er det aller viktigste, ikke handlingens konsekvenser. Så lenge man mener noe godt så er det godt. Så selv om jeg bestemmer meg for å snike på trikken i dag, for å rekke en forelesning som vil gi meg kunnskap og altså føre noe til noe godt, så må det ikke da bety at jeg faktisk handler moralsk siden jeg ikke konsekvent prøver å boikotte trikken med å nekte å betale og søle mat der og være ekkel? Det hadde jo vært en fin allmenn lov om man en gang av og til fikk lov å snike på trikken når man hadde dårlig tid og kortet hadde gått ut en mandags morgen. Ellers måtte det gått an å fornye kortet på trikken, for det er mulig på bussen hjemme i Rogaland, nemlig!

Men der ser jeg trikken i det fjerne, og jeg vet at jeg ikke kommer til å rekke å kjøpe billett på Mix først, så jeg må kjøpe på trikken, selv om det er litt dyrere, og jeg tar frem en femtilapp, og håper det er nok.

«Barn?» spør kondotøren.
«Om jeg er et barn?» tenker jeg, «Eh… Nei?? Student. Voksen!»
«Hvor gammel er du?»
«Tjue.»
«Å, ja, men da blir det voksen, da, vi har ikke studentrabatt, 36 kr», sier hun.
Jeg gir henne femtilappen og tenker, ærlig talt, jeg ser da virkelig ut som jeg er tjue, og verken mer eller mindre enn tjue. Er det noen her som har opplevd det samme? Det er så ydmykende. Men jeg skjønner jo, det kan være vanskelig å anta alderen på folk. Selv kunne hun vært alt mellom 20 og 40. Jeg vet ikke hva som er minst komplimenterende, i så fall skulle jeg sagt det. Men jeg hadde nok ikke klart det, for jeg er altfor snill. Eller kantiansk om du vil.

På Chateau Neuf går jeg inn, men merker at stimen av folk videre, og ikke der de pleier. Hvor skal de, da? Det pleier å være en hel skokk med studenter på vei denne veien rett før forelesning. Nå er det 5 minutter til det begynner. Å, disse er vel studenter på musikkhøgskolen, da, tenker jeg og går der jeg er på vei. Men føles det ikke likevel litt rart …

Jeg har aldri sett Chateau Neuf mer øde enn jeg ser det nå. Dette blir bare merkeligere og merkeligere. Jeg går opp trappa og prøver å åpne døra. Låst! Jeg går rundt og opp den andre trappa. Låst der også!
Hva er det jeg ikke har fått med meg nå? tenker jeg, og så kjøper jeg nytt månedskort på Majorstua stasjon, 330 kr, og tar t-banen til Blindern for å hente en oppgave.

Jeg tar heisen opp i fjerde etasje i det der bygget på Blindern, det som Arne Næss klatret i da han var professor her, gjennom et åpent vindu, da han hadde glemt nøklene sine i kontoret ved siden av, han bare klatret ut det ene vinduet og inn det andre og hentet dem, han. Låste dører kunne ikke stoppe den karen.

Jeg går gjennom gangen til kontoret hvor jeg leverte oppgaven. Den pleier å være åpen men i dag er den lukket. Jeg drar i døra og dytter den, men ingenting skjer. Dette blir den tredje stengte døra jeg møter denne morgenen. Jeg begynner å kjenne at dette er ikke helt min dag.

På døra henger det en lapp. De åpner klokka 10. Jeg sjekker mobilen. 10:40 står det der. Nå skjønner jeg i hvert fall ingenting. Nok en låst dør og ingen logisk forklaring. Jeg prøver å se gjennom den ruglete ruta, og jeg kan faktisk se to hoder som sitter der inne. Klokka er 10:40, det står her på lappen at de åpner klokka 10, det er hoder der inne, men hvorfor er det låst? Jeg banker på døra, men dette er en sånn dør som ikke lager så mye lyd selv om du banker på den, så jeg vet ikke om det nytter, det er som å dunke på en gullfiskbolle. Men så begynner det ene hodet å røre på seg der inne, og noen kommer bort for å åpne for meg.

«Hei på deg!» sier jeg (neida, jeg sier nok bare «hei»), har ikke dere åpent nå?»
«Nei, vi åpner klokka 10».
«Men klokka er jo 10?»
«Du har nok glemt å stille klokka,» ler hun, «klokka er 10 om tjue minutter.»
«Å …»

Jeg smiler og går og setter meg i trappa. «Okei, så det er altså klokka på macen som stiller seg automatisk og ikke den på mobilen … Skjønner …»

Jeg går ned trappa, fordi heisen er litt skummel, og i kantina, kjøper en kaffe, 10 kr. Så setter jeg meg ned og skriver dette. Klokka blir 10 og jeg går opp og henter oppgaven. Jeg kaster et blikk på den siste siden, det er lenge siden jeg har fått tilbake en oppgave på papir. Lenge siden jeg har kastet et raskt blikk slik på den siste siden og sjekket resultatet.

Jeg tar heisen ned igjen, selv om det er litt skummelt, men nå er det faktisk fare for at jeg kan komme for sent til den forelesningen som jeg faktisk var en hel time for tidlig til.

Jeg tar t-banen tilbake til Majorstua. På stasjonen der er det en trapp ned til en tunell som fører til den andre siden av t-bane-sporet. Jeg har ikke gått der før, men jeg har sett folk som gjør det, og nå kan det være lurt. Det er et skikkelig rart sted. Ikke gå her når det er mørkt, folkens! Uhyre lavt under taket. Rett over hodet mitt akkurat nå suser toget forbi, tenker jeg et mikrosekund. Så er det en ny trapp, jeg er oppe på den andre siden, og nå er jeg endelig på vei, på rett sted til rett tid. Og oppgaven ble godkjent, så selv om jeg stoler på at klokkene stiller seg selv, så er jeg ikke helt på bærtur. :)

Hello. Hume her. David Hume. Jeg er en filosof. Binka skriver om meg akkurat nå, men av en eller annen grunn klarer hun ikke å skrive noe om seg selv for tida. Jeg kom bare innom for å si ifra. Binka skriver om meg akkurat nå, men jeg tror ikke hun skjønner akkurat hva jeg mente enda, men hun prøver. Som alltid ligger hun litt på etterskudd. Det er så typisk. Jeg tror Binka er litt dramaqueen. Hun presterer best i kampens hete, helst dagen før innleveringsfristen. Da er hun virkelig til stede.

Ja, forresten: Da Binka skulle levere en annen oppgave her om dagen, fikk hun ikke printeren til å funke, så hun syklet ned til Deichmanske Bibliotek. Men murphys lov slo til og tror du ikke printeren var i ustand akkurat da? To timer før innleveringsfristen? Joda, så hun ringte til sin fantastisk kjekke samboer som printet ut hele oppgaven på jobben sin og de møttes i byen og alt var fryd og gammen. «Hvor mange eksemplarer trenger du?» spurte han. «Bare ett!» «Sikker?» «Javisst!» På vei til Blindern for å overlevere skriftet fikk Binka beskjed av dama i innleveringsskranken at man må levere to eksemplarer! Hallo, er dette boktrykkerkunstens barndom? tenkte Binka. Jeg er enig. Det høres nesten ut som noe som kunne skjedd i min tid på 1700-tallet. I dag har man mulighet til å levere digitalt, og da kan mottakerne bare printe ut så mange eksemplarer som de bare orker. Stakkars Binka. Hun ble så forvirra og frustert av dette spissfindige, sofistiske systemet at hun nesten holdt på å legge seg ned på campus og hyle!

Så hun trampet opp på biblioteket i Sophus Bugges hus, selv om hun ikke har betalt utskriftskvoten, fordi – dette er 2009, hvor ofte får man egentlig behov for å printe noe som man ikke får utdelt på seminargruppene eller kan lese på en PDF? Man prøver jo dessuten å være litt miljøvennlig. Men hun logget inn på en maskin og prøvde å printe likevel, og vet du hva, utskriften kom ut, tenk det!

Og det var den historien. Nå må Binka skrive videre om meg. Hun synes egentlig tankegangen min er ganske grei. Jeg er en empirist, noe Binka nesten har begynt å bli selv etter å ha begynt å studere filosofi. Det er så mange skrullete filosofer i bøkene hennes. Det virker som de aldri var helt ved sine fulle fem. Utvilsomt hadde de alt for mye fritid. Selv hevdet jeg kun at sansning er grunnlaget for vår ekjernnelse. Ikke noe voodoo eller rare snurr og monstere under sengen eller idéer av en helt annen dimensjon som er utilgjengelig for det blotte øyet. Binka blir mer jordnær av studere filosofi, ganske rart siden det var en tid der hun spekulerte i det motsatte.

Noen ting skjønner jeg fortsatt ikke. Det er denne klappingen etter forelesningene. På de store forelesningene, når foreleseren sier «okei, det var alt,» så slipper man pennen og slår håndflatene sammen! I begynnelsen hang jeg med på klappebølgen selv – du vet hvordan det er, når alle klapper, klapper du også selv om du egentlig ser rundt deg og tenker «er ikke dette litt rart?»

Men etter den første forelesningen i logikk, skjedde noe. Forelesningen startet med ordene «I love logic». Og da studentene gjorde seg klare til å avslutte med en dundrende applaus, var det ikke mye love fra foreleserens side i hvert fall.

«Don’t do that!» sa hun der de andre foreleserne gliser og føler seg som superchtjærner. Men ikke denne. Det var superkult! «I don’t understand why people do that! It’s so strange, it doesn’t happen anywhere else».

Et glimrende eksempel på logikk, i hvert fall.

Og leppene sank ned i gulvet – awesome!

Hvis Berkeley er empirist, og hevder at alt vi vet kommer fra sanseerfaringer, hvordan kunne han da tro på Gud (og være biskop!)?