Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





I love logic

Noen ting skjønner jeg fortsatt ikke. Det er denne klappingen etter forelesningene. På de store forelesningene, når foreleseren sier «okei, det var alt,» så slipper man pennen og slår håndflatene sammen! I begynnelsen hang jeg med på klappebølgen selv – du vet hvordan det er, når alle klapper, klapper du også selv om du egentlig ser rundt deg og tenker «er ikke dette litt rart?»

Men etter den første forelesningen i logikk, skjedde noe. Forelesningen startet med ordene «I love logic». Og da studentene gjorde seg klare til å avslutte med en dundrende applaus, var det ikke mye love fra foreleserens side i hvert fall.

«Don’t do that!» sa hun der de andre foreleserne gliser og føler seg som superchtjærner. Men ikke denne. Det var superkult! «I don’t understand why people do that! It’s so strange, it doesn’t happen anywhere else».

Et glimrende eksempel på logikk, i hvert fall.

Og leppene sank ned i gulvet – awesome!

Am I real?

Hvis Berkeley er empirist, og hevder at alt vi vet kommer fra sanseerfaringer, hvordan kunne han da tro på Gud (og være biskop!)?

Finnes det en ytre verden?

Nå skriver jeg en oppgave om eksternalisme og skeptisisme. Finnes det en ytre verden, eller er alle våre erfaringer en drøm uten noen ytre verden utenfor drømmen? Jeg tar filosofivarianten av ExFac, og i den første halvdelen av semesteret har vi lest «Hva er meningen?» av Thomas Nagel. Det er en supertynn innføring i filosofi. Anbefales til alle som er litt fascinerte av rare spørsmål som dette.

4104

Oppgaven skal være på rundt tre sider og leveres på torsdag, altså under en uke til, (hjelp). Dette er min første filosofioppgave, så jeg håper det kommer til å gå bra. Kanskje nettopp fordi det er min første filosofioppgave trenger det ikke å gå full så bra. Man må ikke sette for høye krav til seg selv i starten. Jeg er vant til å skrive veldig fritt, akkurat som jeg vil. Dette er en akademisk oppgave, det er en ramme rundt meg, og jeg ser for meg å slippe opp for luft her inne og bli litt svimmel. Nå trenger vi da ikke å henvise til alskens kilder siden oppgaven kun henviser til ett av de ørsmå kapitlene i den pittelille boka. Det som er saken er visst mer at vi skal diskutere frem og tilbake med oss selv, for- og motargumenter mot eksternalisme og skeptisisme. Jeg prøver å finne ut hvordan jeg kan bruke dette til å skrive teater og noveller og slike ting. Linken er åpenbar! Å diskutere med seg selv. Jeg har to karakterer: En eksternalist og en skeptisist inni hodet samtidig. Hold dem i ørene og få dem til å snakke. Skru på den akademiske båndopptakeren og kast deg etter pennen!

Forresten: Da jeg sjekket mail og kommentarer i dag tidlig fant jeg ut at jeg hadde fått 3 nye bloggdesign-forespørsler! Veldig gøy! Håper alle svarer tilbake med bildemateriell og passord slik at jeg kan titte innom og pynte på bloggene deres.

Siden iPublish har gjennomgått en forandring i systemet sitt i det siste, må alle bloggerne sette opp designet sitt på nytt. I går hjalp jeg Sparkling Water som har bestilt bloggdesign hos meg tidligere. Da ble hun glad. :)

(Filosofi)

Så, hvordan er det å studere filosofi, da? Jo jo, spennende det. Ja, da. Veldig interessante greier. Ja, visst! Helt topp. Joda. Ikke sant? Jaja. Helt enig. Såklart. Jo, jo. Og shubbi-dubbi-du… du vet.

Som dere har lest før har jeg fundert en del over hvorfor man burde studere filosofi, og jeg har funnet ut at man så absolutt burde gjøre det. Og nå gjør jeg det. Men samtidig; nå vet jeg ikke helt hvordan jeg skal gjøre det.

Det holder liksom ikke å se opp i skyene sånn som de gjør i begynnelsen av filmen «Sofies Verden» og vente til man får et brev i posten og sin egen personlige filosofimentor som forklarer alt med stor lidenskap og entusiasme. Det er ikke betongvegger som eksploderer i forelesningssalene og plutselig er vi midt i Renessansen og Shakespeare bøyer seg ned over scenekanten og tar hånden din, «Hello, Binka, my name is William. William Shakespeare».

Det er så mange her. Og du er bare en i mengden. Nr. 195429586,95.

«Var du også forvirra det første året?» spør jeg hun ved siden av meg på Exphil-seminaret, hun som går på et annet studieprogram og har gjort det noen semestre. Hun gliser som om det skulle være den største selvfølgelighet i kosmos og sier «gjett om!». Så flirer hun litt av minnet om seg selv mens hun noterer flittig med penner i forskjellige farger. Det ser ut som hun vet hva hun driver med.

Så er jeg kanskje ikke håpløs. Det er vanlig. Men jeg har bare en svart penn. Lurer på om det ville vært lettere å studere med en annen penn. Skal jeg begynne og markere i bøkene mine? Hvilken farge er best? Skal jeg markere med forskjellige farger og lage mitt eget fargesystem? Hva skal jeg markere, og med hvilken farge skal jeg markere hva?

Alt foreleserne sier før de begynner å forelese er «Da tror jeg vi begynner». Og alt de sier før pause er «Pause». Ikke noe snikksnakk, ikke noe trynefaktor. Det er veldig saklig og korrekt, og egentlig er det akkurat slik jeg liker det.

Men samtidig føles det veldig kompakt og intenst. Her snakker vi kun akademia. Følelser? Hvilken motivasjon vi har? Hva i huleste vi skal gjøre med dette faget? Det er vi alene om å finne ut av. Kanskje fordi det er så personlig. Men også fordi det er så flytende og seigt, at det er som å danse tango i romfartsdrakter, midt ute i verdensrommet.

Noen ganger har vi kollokviegrupper der vi diskuterer. Men foreløpig er det ingen av oss som har særlig peiling på hva vi sier, og noen ganger føles det som om filosofi er et språk som er laget bare for at vi skal kunne føle oss smarte og distingverte når vi snakker det, når det egentlig bare er tomme ord.

Filosofi virker noen ganger som bare paranteser. Det er ikke Filosofi, det er (Filosofi). Og jeg er _her_ og filosofien er (der). Det er som å sitte på gangen og dunke på parantesen. Hallo, er det noen der inne? Men ingen åpner. Og jeg sitter i den mentale filosofi-gangen og lytter gjennom den tjukke døra med et glass.

Ja, ja, Binka. Du kommer inn i det.

For i enden av lyset er det alltid tunneller, pittesmå kopper med espresso oppi, og tefat under, som jeg kjøper i pausen og tar med tilbake i forelesningssalen og viser til mine nye filosofi-venner, selv om det er en tegning av en kopp på døra, og den har en strek over.

Smakebitsforelesning i filosofi

14. august 2009

På tavla står det «Hvordan kan jeg vite at det finnes en verden utenfor min bevisshet?» Ontologi er et annet ord for metafysikk. Dette må ikke forveksles med odontologi, som er slikt som tannlegene driver med. Han foran meg biter seg i leppa og nikker av gledens fryd; det er som om hodet hans skal snurre rundt som en propell og lette med et stort glis om munnen. «Å være er å bli oppfattet og å oppfatte» (Berkeley) Bak meg åpner døra seg og jeg hører en stemme.

«Var det du som trengte hjelp med prosjektoren?»
«Å, nei…» svarer foreleseren, en professor i filosofi, og rødmer faktisk litt.
«Jeg er alt for gammeldags til å bruke sånne lysbilder», sier han etter døra er blitt lukket.

Forskjellen mellom å tro og å vite. Du vet ikke at bordet er hvitt bare fordi du det ser sånn ut. Du kan ikke vite at det er der bare fordi du kan se det med øynene og kjenne på det med hendene dine. Det går ikke. Hvordan kan du vite det? Du kan ikke vite noe før du har argumenter for at det du opplever virkelig er sant.

(Det vet vi.)

«Pip-truddelutt-ding-dong.» (Noen får en SMS.)

«Og der,» sier foreleseren, «akkurat der har vi kanskje et bevis på at det finnes en verden utenfor min bevissthet, utenfor dette rommet,» og deiser neven ned i bordet.

Følg Elefantzonen med RSS