Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Hva er poenget med filosofi?

For noen uker siden fikk jeg en kommentar fra en leser som heter Eirik. Han har også tenkt lenge på å studere filosofi. Men etterhvert som han har lært mer om filosofiske spørsmål, har han begynt å innse at filosofien faktisk ikke kan svare på spørsmålene den stiller. Hva er da poenget med filosofi?

sofiesverden_bok

Eirik skriver:

Hvorfor finnes universet i det hele tatt? Dette spørsmålet kommer – om noen gang – til å bli besvart av fysikken. Filosofi har ingen ting den skulle ha sagt.

Hva er sant? Dette spørsmålet har bl.a. biologien allerede kastet mye mer lys på enn filosofi noengang vil kunne klare.

Hva er bevissthet? Kommer til å bli besvart av psykologi, biologi, fysikk o.l. Hvorfor skulle en dialektisk utredning klare å svare på ett empirisk spørsmål? Man kan ikke svare på disse spørsmålene ved å sitte å tenke på dem.

Hva er meningen med livet? Denne slags spørsmål kan kanskje filosofien hjelpe til med “å avlive”. Dvs den kan hjelpe til å rydde opp i ordbruk, slik at vi forstår hva ordet “mening” faktisk betyr – og så se på om det har noe for seg å si at livet har dette som “mening” betyr. Men dette er i stor grad sjonglering med ord, og noe som hvem som helst egentlig kan gjøre. Trenger man egne fakulteter og studier for det?

En biolog kan sagtens filosofere over hva meningen med livet er (og er også i en mye bedre posisjon til å gjøre det, fordi hun i større grad enn filosofen egentlig vet hva “liv” er.)

Dette er bare noen eksempler. Tenk på ditt “favoritt-filosofiske-spørsmål” Og svar på hvordan filosofi skulle kunne klare å svare på det. Kunne du tenke deg andre vitenskapelige disipliner som bedre kunne svare på det?

Hva tror du om dette? Personlig heller jeg mer og mer mot å si at filosofiens dager er talte. Først prøvde mennesker å forklare verden gjennom teologi og overtro. Så fikk vi filosofi (som var en enorm forbedring fra det første), så fikk vi vitenskapen (som var en enorm forbedring fra filosofien). Nå har vi ennå filosofien igjen, men spiller den egentlig en valid rolle?

Mvh: Eirik.

Les videre…

12 timer i Oslo

Nattoget kjører gjennom mørket. Utenfor er det eventyrlandskap. Mektige trær og kratt med troll under. På plastikken står det «Hvil deg litt, mens du reiser gjennom natten». Fullt av sovende mennesker som drømmer seg frem til et annet sted. De fleste har nå latt øyelokkene falle. Gjennom hele landet, gjennom hele natten hviler hundrevis av sukkende, mumlende og snorkende mennesker på ett og samme tog. Men månen følger alltid med. Den skinner like sterkt som skjermen på iPoden min, hvor Tore Renberg leser «Charlotte Isabel Hansen». Jeg er under et teppe, og ved siden av meg myser Forfattercoatchen, min fremtidige samboer, som har et ærend i Oslo neste morgen. Samme kveld skal vi reise hjem.

oslo_2_030509

Oslo har ting som Stavanger ikke har. Trikk, T-bane, Tanum. Filosofistudium. Og nå er det bare litt over to måneder igjen.

Jeg har alltid hatt et romantisert forhold til filosofistudiet. Det var ikke før et par uker siden, da jeg traff en leser på en kafé i Stavanger og vi snakket om filosofi, psykologi, personlighetstyper og kunsten å studere alle disse tingene, at det gikk opp for meg at jeg kanskje ikke passer så godt til å studere filosofi likevel.

Les videre…

Ufølsomhet i følsomhet

Arne Næss har vært sitert på toppen av Elefantzonen i lange tider. Jeg liker Arne Næss og det han står for. Han er det jeg ser for meg som Et Godt og Lykkelig Menneske, det som vi alle må prøve å være.

arnenaess

«Livskvalitet går overhodet ikke på hva man har, men hva man føler man har og hvorledes det er. Hva er det som gleder oss?»

Du vet hva som skjedde i går. Nær 97 år. Ikke 100. Da jeg leste nettavisene og enkelte blogger fikk jeg et lite stikk i hjertet. Han er borte. Det er naturlig å føle smerte når noen man liker er borte.

Men alle filosofer er jo borte. Det er som om filosofer egentlig ikke eksisterer. Filosofer bare vet. En filosof er et bilde eller en tekst. En filosof har ikke latter eller stemme.

Jeg er kanskje for ung til å ha blitt knyttet til Arne Næss som et virkende menneske. Han har ikke hatt direkte, interaktiv betydning for mitt liv. Jeg har lest ham som Spinoza. Som Platon om Sokrates. Og selv om det stikker like mye hver gang jeg ser Sofies Verden og Sokrates drikker giftbegeret, så er det ikke slik at jeg minuttet etter savner ham. Jeg savner dem ikke. De er jo rett her. Det har de alltid vært, og det vil de alltid være.

Jeg føler meg som et ondt menneske når jeg skriver dette, ikke som et godt et, med nestekjærlighet. Men vet du at Næss selv var nysgjerrig i forhold til dødsprosessen? Dette hadde han aldri opplevd før. Og når det er noe som en filosof ikke har opplevd noe før, da er det mening i livet.

Lurer på hvor han er nå. Kanskje han sitter på den andre siden, på et fjell, og ler. Hopper over en bekk, eller flyr. Kanskje han kommer tilbake på jorda som en blomst til våren.

Jeg elsker Norge

Er det ikke ironisk, at når jeg Googler «filosofistudent i New York» er det første treffet som dukker opp meg selv? Det føles som om jeg ville blitt «The only living girl in New York».
tidemand.jpg

Jeg har ikke tenkt på det slik før. Det er en stund siden Googlesøket. Da tenkte jeg bare; kult – jeg kan være den første! Binka Armstrong. New York, New York. If I can make it there, I can make it anywhere!
Den nye følelsen ankom ikke før nå nylig.

Noen ganger faller jeg ned fra skyen min. Det er forvirrende. Alt forandrer seg fra dag til dag. I morgen mener jeg kanskje noe helt annet. I forrige uke var jeg en helt annen person. I fjor er en forhistorisk tid. Det er som om jeg gjennomgår schizofrene tilstander. «Hvem er jeg? Hvor kommer verden fra?» Jada masa, Jostein Gaarder- men ER jeg overhodet? Noen ganger føles det som om jeg bare er et medium for mine drømmer. Jeg ER mine drømmer. Og når mine drømmer brister, da er ikke en gang jeg.

I dag søkte jeg på nytt. «Filosofistudent i Oslo» (uten anførselstegn). Også da kom Elefantzonen temmelighøyt opp. Ikke alt for høyt. En slags ny sky. Den lå lavere. Kanskje var den ikke høyere enn en krakk. Men det kjentes ikke feil. Det var litt utfordrende å holde balansen, og det var et nytt perspektiv, ikke like fjernt som den skyen der oppe. Oi, nå begynner den å regne og fordampe. Hva om jeg fortsatt hadde sittet oppå der?
(Jeg slår opp paraplyen min, som vi vestlendinger har integrert i kreaturet vårt, og fortsetter å tenke.)
Hadde jeg falt ned derfra ville jeg ramlet og slått meg skikkelig. Det kunne fått katastrofale følger. Les videre…

Filosofi og Massolit Books

Et lite stykke utenfor markedsplassen i sentrum av gamlebyen ligger et magisk sted jeg fant på nettet da jeg prøvde å finne ut om det var noe moro å gjøre i Krakow. Snart var jeg der. Massolit Books! En engelskspråklig bokhandel med secondhand-bøker om religion, kultur, sosiologi, sosialantropologi, språk, historie, i tillegg til populærlitteratur og fiksjon – men kanskje aller best – filosofi!

wp-content/krakow0708/_MG_1081_.jpg

Jeg klatret opp på en stol og begynte å studere sakene.

Egentlig ville jeg ta med meg hele hylla som var merket med Philosophy. Det var så vanskelig å bestemme seg. Fordelen derimot, var at de var såpass billige. Eller rettere sagt; de kostet like mye som bøker BURDE koste. Ergo ikke så mye. Filosofi-hylla hjemme på Norli bokhandel hyler av ekstreme priser. Tynne filosofilefser til opptil flere hundre kroner. Det er til å få slag av! Men på Massolit Books kunne en rik bok om et filosofisk emne koste omtrent femti kroner. Slik skal det være!

I en av bøkene står det et fremmed, håndskrevet navn. Jeg skrev mitt eget navn under, etterfulgt av årstallet vi er i nå. 2008. Dette ritualet har jeg med alle bøkene jeg kjøper, men denne vanen er det tydeligvis ikke alle som deler med meg. Det er bare i denne ene boken at det står et håndskrevet navn på den første siden. De fleste bøkene er fra 60- og 70-tallet, men ved tidenes tilstand har de tilsynelatende bare hatt en eier. Og det er meg, i 2008. Les videre…

Hvorfor studere filosofi

Det forundrer meg når folk som skal studere til høsten vektlegger HVOR de skal studere og ikke HVA de skal studere. Jeg synes også det er besynderlig når noen sier at «på fritiden driver jeg ikke med stort,» eller «til høsten har jeg ingen planer.» Jo mer jeg tenker på det, jo mer går det opp for meg hvor mye interessant det går an å interessere seg for og hvor fantastisk underlig og spennende verden er! «Jeg er interessert i VERDEN!» Det er klart. Jeg blir yr av glede av å tenke på filosofi!

thinker.jpg

Til høsten skal jeg imidlertid jobbe som en hobbyfilosoferende mediegrafiker-lærling, og dermed ikke studere helt enda (selv om jeg besto matteeksamen og har fått fullverdig studiekompetanse – hurra!) MEN jeg må fortelle deg her og nå, at innerst inne begynner jeg å kjenne en filosofistudent som virkelig begynner å klø…

I den forbindelse googlet jeg «om å studere filosofi,» bare for å sjekke… Derfra kom jeg frem til Kunnskapskanalen Podcast og et intervju med Arne Johan Vetlesen, professor i filosofi. Intervjuet er fra 2006, i forkant av at professor Vetlesen skulle holde et foredrag på åpen dag på Universitetet i Oslo om nettopp; hvorfor studere filosofi.
Her er et utdrag fra intervjuet:

Hva har du tenkt til de potensielle filosofistudentene?

Jeg kommer til å beskrive en type person som vil svare:

«Jeg hadde ikke noe annet valg. For meg måtte det bli filosofi.»

Les videre…

«Den som ikkje et» (tolkning)

Torsdag 22. mai hadde jeg min aller siste eksamen i norsk hovedmål på videregående. Det var duket for fagskriving, og jeg skrev så godt jeg kunne i en sådans setting før jeg i et stivt ritual måtte rekke opp hånda for at en pensjonist, en eksamensvakt, først skulle eskortere utskriften min fra printeren til meg selv. Deretter skulle han igjen komme bort og kontrollere at jeg hadde fått den formelle infoen riktig. På eksamen har jeg pseudonym, og dette er et nummer. Dessuten skal alle sidene ha riktig nummer, side 2 side 3, nei, side 2 av 4 side 3 av 4. Rett skal være rett. Frem og tilbake vandret manuskriptet mitt helt til den grå rosinmannen endelig signaliserte at jeg kunne gå, takk.

(Oppgave 2: «Den som ikkje et» av Tormod Haugland, novelle fra samlingen Orden, 1999. Tolk novellen.)

Hvor kommer vi fra? Hva skjer når vi dør, og hvor var vi før vi ble født? Det er eksistensielle spørsmål som dette, som blir tatt opp i Tormod Haugalands novelle «Den som ikkje et», tatt fra samlingen «Orden» fra 1999.

Novellen er en dialog mellom to personer, en «mor» og en «jeg»-person, som innledes ved at «mor» prøver å feste sløyfen på det som antageligvis er sin sønn, «jeg»-personen. Det later til at de forbereder seg til en spesiell anledning.

Synsvinkelen i førsteperson reagerer med å fastslå:

«Jeg vil ikke».

Han vil ikke gå i kirken hvis ikke oldefar skal være med. Det er forståelig. Han er sikkert forferdelig glad i oldefaren sin. Men det han ikke forstår, er hvordan døden fungerer. Saken er at oldefar skal være i kirken, men han skal ligge i kista si, og der skal han ligge, selv etterpå, selv når alle de andre har gått på bedehuset for å spise boller, selv da skal han ligge der. Helt alene.

«Hvor lenge skal. han ligge der?»

«Hele tiden,» sier mor, «Han skal bare ligge der.»

Han forstår ikke.

«Hvorfor?»

Dette er en umiskjennelig filosofisk novelle. Formen, som er en dialog, legger en ekstra tyngde på dette. Da Sokrates gikk rundt på torget i det gamle Athen under Antikken og forkynte filosofiske spørsmål, var det nettopp slik han gikk frem; ved å skape dialog. Det er dialogen som skaper filosofi. Formålet er ikke å komme frem til et konkret svar, men å belyse ulike synspunkter og reflektere over disse. Sokrates mente ikke at han kunne lære menneskene noe, eller at verken han eller noen andre var i stand til å angi «den rette sannhet». De rette svarene ligger i nemlig i menneskene selv. Det gjelder bare å stille de riktige spørsmålene. Les videre…

Følg Elefantzonen med RSS