Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Beauty, Honours & Curiosity

Ord av fysikeren Richard Feynman (1918 – 1988) og bilder fra blant andre NASA og BBC, utgjør The Feynman Series — en trilogi sammensatt av den kanadiske filmskaperen Reid Gower. Sjekk også ut Sagan Series til hyllest for Carl Sagan.

Tegner universet seg selv?

Drawingmachine by Eske Rex fra Core77Vimeo.

Dette her er poetisk. Tegnemaskinen styrer seg selv. Eller er det universet som styrer den? Bestemte, maskinelle mønstere som illustrerer bevegelsene i en strek. Det får meg til å tenke på planeter og gravitasjon, og at alle ting i universet har universell tiltrekningskraft. Det er som om universet tegner seg selv. Og når det gjør det, ligner universet en maskin. Designet med en plan. Eller bare en gigantisk tilfeldighet. Når hele verden består av matematikk, er det ikke greit å være språkperson. Jeg skulle gjerne forstått verdensrommet ordentlig. Men det hjelper å få ting visualisert!

Her om dagen begynte jeg å tenke på de som bor på den sørlige delen av jordkloden, og når de ser opp på stjernehimmelen. De står jo opp-ned! Nei, vent nå litt. Gjør de egentlig det? Eller er nordboerne de som står på hodet? Det er så mye vi tror vi forstår, bare fordi vi har lært å forstå det på visse måter. Som f.eks. at vi ser på Jorda som en globus, der én del er den som peker oppover, mens en annen er den som er ned. Egentlig er jeg bare en bakterie på en basketball som snurrer, inni en eske som snurrer motsatt vei, inni en ny eske som snurrer på enda en måte. Alt er hulter til bulter. Samtidig: Sånne mønstere som dette viser på en eller annen måte at det må være et slags matematisk mønster ved det hele likevel. Eller kanskje mønsteret egentlig ikke er der, men bare noe vi ser med våre programmerte jordboerblikk.

Mikrokosmos

macro kingdom III fra clementoVimeo.

Zoom inn. Se på detaljene. Zoom inn mer. Det handler om å zoome så langt inn, så langt det er mulig å forestille seg. Det er vanskelig. Hvor lite kan noe være? Hvor går grensen mellom å være en ting … og ingenting?

En bitteliten film om de virkelig små ting her i verden. Bokstavelig talt. Deilige lydeffekter. Organisk og filosofisk. Ta en titt!

Dette er filosofi

I need more coffee.

Ship of Theseus

Ok, tenk deg et skip. Det heter Theseus og det seiler på mange ferder over havet, over tang og tare, i regn og stri storm. Derfor må det til at noen deler byttes ut av og til. Del etter del blir slitt og byttes ut med en tilsvarende ny. Til slutt består Theseus av bare utbyttede deler. De originale delene putter vi i rommet på bunnen av skipet. Seiler vi nå med det samme skipet som vi opprinnelig forlot havna med, eller har skipet Theseus sakte men sikkert opphørt å eksistere og istedet etterlatt oss med et skip som egentlig er et annet?

Nå blir det ordentlig spennende, for tenk deg at noen tar opp de gamle delene fra bunnen av skipet og gjenoppbygger det opprinnelige skipet av dem. Blir dette skipet så det originale skipet, eller et det et helt nytt skip?

Les videre…

Am I real?

Hvis Berkeley er empirist, og hevder at alt vi vet kommer fra sanseerfaringer, hvordan kunne han da tro på Gud (og være biskop!)?

(Filosofi)

Så, hvordan er det å studere filosofi, da? Jo jo, spennende det. Ja, da. Veldig interessante greier. Ja, visst! Helt topp. Joda. Ikke sant? Jaja. Helt enig. Såklart. Jo, jo. Og shubbi-dubbi-du… du vet.

Som dere har lest før har jeg fundert en del over hvorfor man burde studere filosofi, og jeg har funnet ut at man så absolutt burde gjøre det. Og nå gjør jeg det. Men samtidig; nå vet jeg ikke helt hvordan jeg skal gjøre det.

Det holder liksom ikke å se opp i skyene sånn som de gjør i begynnelsen av filmen «Sofies Verden» og vente til man får et brev i posten og sin egen personlige filosofimentor som forklarer alt med stor lidenskap og entusiasme. Det er ikke betongvegger som eksploderer i forelesningssalene og plutselig er vi midt i Renessansen og Shakespeare bøyer seg ned over scenekanten og tar hånden din, «Hello, Binka, my name is William. William Shakespeare».

Det er så mange her. Og du er bare en i mengden. Nr. 195429586,95.

«Var du også forvirra det første året?» spør jeg hun ved siden av meg på Exphil-seminaret, hun som går på et annet studieprogram og har gjort det noen semestre. Hun gliser som om det skulle være den største selvfølgelighet i kosmos og sier «gjett om!». Så flirer hun litt av minnet om seg selv mens hun noterer flittig med penner i forskjellige farger. Det ser ut som hun vet hva hun driver med.

Så er jeg kanskje ikke håpløs. Det er vanlig. Men jeg har bare en svart penn. Lurer på om det ville vært lettere å studere med en annen penn. Skal jeg begynne og markere i bøkene mine? Hvilken farge er best? Skal jeg markere med forskjellige farger og lage mitt eget fargesystem? Hva skal jeg markere, og med hvilken farge skal jeg markere hva?

Alt foreleserne sier før de begynner å forelese er «Da tror jeg vi begynner». Og alt de sier før pause er «Pause». Ikke noe snikksnakk, ikke noe trynefaktor. Det er veldig saklig og korrekt, og egentlig er det akkurat slik jeg liker det.

Men samtidig føles det veldig kompakt og intenst. Her snakker vi kun akademia. Følelser? Hvilken motivasjon vi har? Hva i huleste vi skal gjøre med dette faget? Det er vi alene om å finne ut av. Kanskje fordi det er så personlig. Men også fordi det er så flytende og seigt, at det er som å danse tango i romfartsdrakter, midt ute i verdensrommet.

Noen ganger har vi kollokviegrupper der vi diskuterer. Men foreløpig er det ingen av oss som har særlig peiling på hva vi sier, og noen ganger føles det som om filosofi er et språk som er laget bare for at vi skal kunne føle oss smarte og distingverte når vi snakker det, når det egentlig bare er tomme ord.

Filosofi virker noen ganger som bare paranteser. Det er ikke Filosofi, det er (Filosofi). Og jeg er _her_ og filosofien er (der). Det er som å sitte på gangen og dunke på parantesen. Hallo, er det noen der inne? Men ingen åpner. Og jeg sitter i den mentale filosofi-gangen og lytter gjennom den tjukke døra med et glass.

Ja, ja, Binka. Du kommer inn i det.

For i enden av lyset er det alltid tunneller, pittesmå kopper med espresso oppi, og tefat under, som jeg kjøper i pausen og tar med tilbake i forelesningssalen og viser til mine nye filosofi-venner, selv om det er en tegning av en kopp på døra, og den har en strek over.

Følg Elefantzonen med RSS