Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Submarine

Noen ganger kan det begynne å regne, og da kan du løpe inn på nærmeste kino og se en tilfeldig film som begynner om 10 minutter, den tilfeldige filmen kan bli Submarine og når du går ut igjen er du glad for at det hadde begynt å regne og du ikke hadde hatt paraply, og nå hadde det stoppet.

Submarine har avbrekk inn i fantasien og det som kunne vært, og akkurat det minner meg plutselig om Amélié. Men der Amélié er fransk og i rødtoner, er Submarine britisk og i blåtoner. Oliver leser ordbøker, skriver overlevelses-essay til jenta på skolen som blir mobbet, og falske brev fra far til mor, og tegner graf over dimmeren på soverommet. Han prøver å redde et ekteskap. Samtidig strever han i sitt eget forhold til Jordana. Det handler om at du kan egentlig aldri vite hva noen andre tenker.

Få meg på, for faen

Jeg måtte tenke meg om i noen minutter før jeg skulle bestille billetter til Få meg på for faen.

«Ja, det var to til Få meg på. For faen». Kunne jeg bare si «Få meg på»? Nei, det er jo ikke det filmen heter.

«Kunne jeg fått to billetter til Få meg på?» Og billettselgeren ville vært nødt til å svare «For faen?» og det ville blitt en skikkelig pinlig stillhet.

Eller det kommer vel an på.

På internett løser sånt seg lett, men for å bruke Netcoms 2for1 tirsdagstilbud må man gjøre på den oldschool-måten. Så jeg endte opp med å bruke klokkeslett og salnummer. Det er altså løsningen. Hvis du lurte. Sykt feigt, men plutselig ble det en liten historie.

Apropos oldschool, i morgen begynner skolen igjen. Det blir spennende! Og jeg er utrolig nysgjerrig på det nye bygget. Heldigvis har jeg to år på å ta bilder av det, så jeg skal nok få dekket de fleste vinkler.

Hva er egentlig en hipster?

Jeg ble tipset om å se denne filmen. Og jeg tror jeg må gjøre det! Har du sett den? Howl heter den, og handler om San Fransisco på 50-tallet, poeten Allen Ginsberg som skriver det banebrytende diktet Howl, og hvordan samfunnet reagerer. Sinte unge menn og støvete skrivemaskinsekvenser.

Så er det noe jeg begynte å lure på. På YouTube er dette den mest likte kommentaren om denne traileren:

So many hipsters in one movie.?

Jeg begynner å smile fordi hipster liksom skal virke litt «ertende» på unge kvalitetsbevisste som prøver å forandre verden. Eller er det et kompliment? De sier at alle som går på Westerdals per definisjon er hipstere. Betyr det at jeg er det? Er du?

Det rare med alt dette er at det var hipstere på 40-tallet, på 70-tallet og nå, er det 10-tallet det heter?

Da jeg søkte på hipster på Wikipedia (er det en veldig hipster-ting å gjøre forresten …?) fant jeg denne beskrivelsen fra Jazz: A History fra 1977 hvor Frank Tirro definerer 40-talls-hipsteren:

To the hipster, Bird was a living justification of their philosophy. The hipster is an underground man. He is to the Second World War what the dadaist was to the first. He is amoral, anarchistic, gentle, and overcivilized to the point of decadence. He is always ten steps ahead of the game because of his awareness, an example of which might be meeting a girl and rejecting her, because he knows they will date, hold hands, kiss, neck, pet, fornicate, perhaps marry, divorce—so why start the whole thing? He knows the hypocrisy of bureaucracy, the hatred implicit in religions—so what values are left for him?—except to go through life avoiding pain, keep his emotions in check, and after that, «be cool,» and look for kicks. He is looking for something that transcends all this bullshit and finds it in jazz.

I dag er det hipster å være kreativ, ha en iPhone, ta bilde med Hipstamatic, være retro, og ikke gå på BI, bruke Moleskine, like jazz, være på Twitter … skrive en blogg… ?

Hva mener du? Forklar det til meg. Hva er hipster?

Må det ondt til for å skape godt?

Steven Speilberg og romvesner. Her om dagen så vi Super 8. Det måtte bare være en ny klassiker. Åpningssekvensen har brent seg inn i minnet. Det er noen og syvhundre dager siden forrige ulykke i en fabrikk. Vi zoomer sakte inn, og tallene byttes ut med 1: Det er 1 dag siden forrige ulykke.

Så: En gutt i en huske. Hodet henger ned, han disser sakte frem og tilbake. Så enkelt, men så forklarende.

Året er 1979. En guttegjeng lager film med et Super 8-kamera. Vennskapelig erting og nostalgisk sykling i sanden. Øyeblikkene der disse barna er i fokus, gjør hele filmen. Den sjefete regissøren, den følsomme skuespilleren, nerden som er håpløst forelsket i storslåtte spesialeffekter. Og Joe, som legger zombiesminke på den peneste jenta i byen. Joe og Alice. Dette er deres historie.

En sen kveld under innspilling, plukker Super 8-kameraet opp det som vil forandre alt. En forferdelig togulykke. Som ikke er noen ulykke. Jeg hopper i setet. Gjemmer ansiktet bak sprikende fingre. Rare ting begynner å skje i hele byen. Folk forsvinner. Og mikrobølgeovner forsvinner. Ruter knuser. Det er her jeg begynner å lure på om jeg egentlig er klar for å se en slik film etter visse hendelser for et par uker siden.

Super 8 handler om å miste noen, og å skvære opp med de nærmeste. Å innse at de fleste konflikter ikke har noe å si når det virkelig gjelder. Men hva er det som får dem til å innse dette? Ondskap. Må det ondskap til for å skape godhet? Og takknemlighet? Og kjærlighet? Noen ganger får ondskap og tragedie fram det beste i oss. Det er fælt, men sant. Etter de dramatiske hendelsene for noen uker siden har vi vist at vi vil møte ondskap med kjærlighet. Det er rørende. Og vakkert. Men gir det ondskapen æren for noe den slett ikke fortjener æren for?

Når noe fælt skjer innser vi hvor glade vi egentlig er i hverandre. Hva som egentlig betyr noe. Og når noe godt skjer? Det passerer lettere, nesten umerkelig.

Super 8 har mange øyeblikk med perfekt filmmagi, men også action som rister deg i margen. Noen ganger på en god måte, andre ganger ikke. Romvesenet er ingen søt E.T. som kommuniserer. Det er et uhyre som ødelegger. Det kan være spennende nok. Men dette monsteret har ingen personlighet. Eller mening. Det heter ikke noe. Det vil ikke noe. Vi blir ikke kjent med det. Vi blir bare kjent med effekten av det.

Når Joe og Alice står igjen med hver sin pappa i katastrofeområdet og uhyret drar tilbake til rommet, er det som om blodet og alle nær døden-opplevelsene som har vært, og som ville merket en virkelig person for livet, fordamper ut i støvdynene, og nå ser de bare opp mot ondskapen med respekt og ærefykt. Som om ondskapen er en helt. Takk, ondskap, takk for at du kom hit og gjorde alt fælt slik at vi skal finne tilbake til hverandre!

Jeg blir helt matt.

Kortfilm: Alma

Vidunderlig guffent!

Midnatt på IKEA

Vi kommer akkurat hjem fra Norges vakreste kino etter å ha sett Midnight in Paris som jeg grublet litt over her om dagen. 2for1-tirsdag fra Netcom, og filmen var akkurat så bra som jeg håpet. Nei, vent! Bedre! Jeg kommer ikke over hvor fin den var. Hører rykter om at det er litt delte meninger om denne filmen. Isåfall finnes det to typer mennesker i verden: De som liker Midnight in Paris, og de som ikke gjør det. Gjett om jeg skal kjøpe den på DVD når den kommer ut, og jeg skal se den så mange ganger at jeg tilslutt vil kunne manuset utenat. Jepp.

En annen fin ting: Mens kiosk-køen utenfor var lengre enn evigheten, og jeg satt og tenkte på om lysten på vin var sterk nok til at det ville være verdt det, var det en reklame på lerretet for en finfin, ny film som heter Larry Crowne. Traileren kan du se rett under her. Julia Roberts er som alltid super!

Og en tredje fin ting: Vi har endelig funnet en leilighet! Og vi har ikke bare funnet den, vi er blitt valgt ut til å få bo der. Den er 35 kvm, ikke større enn den vi har nå, antagelig et par kvadratmetre mindre, om noe. Men den er hvit, og ren, og nyoppusset, kjøkkenskuffene har demping, dusjen er blank, og av alle steder i Oslo — faktisk bare rundt 100 meter fra der vi allerede har bodd i 2 år. Et veldig trygt område!

I tillegg er den umøblert, så nå for tiden har jeg den store gleden av å surfe på IKEA.no. Heldigvis har jeg og samboeren min forbausende lik smak, så vi slipper de store konfliktene. Vi har bodd i en mer eller mindre fullt møblert leilighet til nå, så det er herlig med helt blanke ark for første gang. Jeg kjenner hvordan det begynner å klø i fingrene etter å innrede. Og alt det fine kjøkkenutstyret på Åhléns! Til tross for slit, stress, usikkerhet, nerver, oppringninger og kaos rundt flytting, er det ikke mindre forfriskende. Om det så bare skal flyttes til et sted litt lengre ned i gata. Jeg gleder meg sånn!

A love story

Splitscreen: A Love Story fra JW GriffithsVimeo via Visual Armory

Jeg liker idéen om å lage film med enklest mulig utstyr. Mobiltelefonen for eksempel. Hvis mobilen fortsatt kan kalles enkel. Den er i hvert fall liten. De fleste har med seg et videokamera til enhver tid. Den er der — det viktigste kriteriet for et kamera, mener jeg. Det nytter ikke hvor bra kameraet er om det ikke er til stede. Men selv om vi har fantastisk filmutstyr med oss hele tiden, er det ikke sikkert vi bruker det likevel. Og hvis vi bruker det, er det ikke sikkert vi gjør noe med snapshotsene som vi samler opp.

Derfor er dette inspirerende! Videoen over er laget med Nokia N8 og er vinner av konkurransen Nokia Shorts 2011. Se også making of. Flere kortfilmer laget med mobil finner du på Nokias Vimeo-kanal. Det er så gøy å finne slike tenk-at-noe-så-bra-er-laget-med-noe-så-enkelt-ting. Det fine når produksjonen er så enkel, er at idéen teller mest.

Pleier du å filme med mobilen din? Hvis ja, gjør du noe kreativt med filmene etterpå, eller publiserer dem noe sted?

Følg Elefantzonen med RSS