Har du sett Scent of a Woman? Åh. Jeg tar en ny bit med sjokolade. Vil du ha? Her, vær så god. Ja, Scent of a Woman. En film fra 1992 som handler om studenten Charlie Simms (Chris O’Donnell) og den pensjonerte oberst-løytnanten Frank Slade (Al Pacino). Det er nemlig slik at studenten vil ha en jobb til Thanksgiving slik at han kan reise hjem til jul, og nå skal han passe på den eksentriske offiseren som nesten ingen kommer overens med.
«Å, Frank er egentlig en sukkerbit,» sier niesen før hun drar. Men hva er det egentlig den gamle offiseren har planlagt?
I en hytte ved siden av et hus sitter Frank Slade. Han brøler mot barnebarna, katten, drikker whisky og røyker sigar i mørket. Han lever i mørket. Og det hjelper ikke å skru på lyset. Han er blind. Familien har lyst til å reise vekk på Thanksgiving, og ja, de kan bare dra langt vekk, for han vil for all del ikke være med – kom dere vekk alle sammen, vekk, vekk, vekk! Og nå skal det komme en eller annen idiotisk ungdom og liksom passe på ham, da. Han er sikkert ubrukelig, den uflidde dusten!
Scent of a Woman minner meg om Finding Forrester. Det er en ung dude og en eldre dude. Det er en dude som er fersk og vil lære, og det er en dude som er sint og bitter. Så hjelper de hverandre, fordi den ene har for mye av akkurat det den andre trenger. Som mot til å fortsette å leve selv om ting blir vanskelige. Eller å snakke seg ut av situasjoner sånn at rettferdigheten kan seire.
«Kom, nå drar vi til New York!» sier oberst-løytnanten med det samme familien har dratt.
«Hva?!» piper studenten, som var litt skeptisk til jobben i utgangspunktet. Men oberst-løytnanten har allerede pakket kofferten.
«Nå drar vi.»
«Tut,» sier det fra gårdsrommet.
Og sannheten er at Frank Slade har planer om aldri å komme tilbake. Noen gang.
Jeg fant denne hos Snasent og måtte bare sende den videre. Dette er en video av Jeff Desom, laget av gamle fotografier og postkort av New York fra begynnelsen av 1900-tallet. Dere husker hvor fascinert jeg er av New York? Jeg får frysninger. Musikken er laget av Hauschka. Nydelig bakgrunnsmusikk og fin å skrive til.
Woody Allen er så utrolig smart. Jeg har akkurat sett «Vicky Cristina Barcelona», og ikke bare er den full av praktfulle bilder. Det er Den Perfekte Historie! Sånt blir jeg veldig fascinet av.
Den første Woody Allen-filmen jeg så var Manhattan. Det var en helt annen tid, et helt annet sted, men likevel merker selv en fersking som meg at det er noe felles med alle Woody Allen sine filmer. Som om de har skjønt noe mer. Om mennesker. Eller om hvordan man forteller historier om mennesker og alt det kompliserte som foregår i knållene våre. Særlig kunstnersinn. På en måte som er morsom.
Men likevel dypt alvorlig.
«Vicky Cristina Barcelona» handler om to venninner som reiser til Barcelona og blir forført av en spansk kunstner, Juan Antonio (Javier Bardem), som vil invitere dem begge med seg hjem.
De to venninnene er av to helt forskjellige gemytt. Cristina (Scarlett Johanson) er frigjort og nysgjerrig. Hun vil mer enn gjerne undersøke hvor skjebnen kan lede henne. Vicky (Rebecca Hall) derimot er åpenbart streng og avvisende, og hun vil i hvert fall ikke være med en slik fremmed, spansk, kunstnerslask hjem og hvem-han-nå-enn innbiller seg å være den arrogante slasken! Men det som er sannheten er at hun kanskje har mer lyst enn de begge har til sammen. Ikke på en cheesy opplagt måte. Konflikten får på den måten ekstra mange lag.
Når Cristina blir matforgiftet, faller Vicky for Juan Antonio mot alle odds og de tilbringer en natt sammen. Men det får Cristina aldri vite. Når Vicky gifter seg med han hun egentlig hadde vært forlovet med helt fra starten, flytter Cristina sammen med Juan Antonio. Vicky føler hun har begått verdens største feil.
Når i tillegg Juan Antonios eks-kone Maria Elena (Penélope Cruz) flytter inn for å komme seg etter en eksistensiell krise, blir alt snudd på hodet. Først er det hat, men så blir Cristina «den nyansen du tilsetter for å gjøre en farge perfekt». Men fargen falmer og Juan Antonio går tilbake til prektige Vicky, som ikke er så prektig likevel, og det er skikkelig fascinerende å se alle disse forviklingene og intrigene utvikre seg, lag på lag, i vakre landskaper. Bildene og stemningen er faktisk helt nydelig.
Jeg liker så utrolig godt hvordan denne filmen begynner. Det er nesten slik at den ikke trenger å fortsette, den kan bare begynne, på nytt og på nytt.
Da jeg hadde dilla på New York var denne begynnelsen den perfekte dråpen av harmoni og forståelse for den romantiske idealiseringen av New York City som foregår i mer eller mindre alle drømmere i en lengre eller kortere periode av livet.
Kapittel 1. Starten av en roman, en New York-roman, en New York-forfatter starter på sitt New York-mesterverk. Eller, han prøver. Dette er noe det slår gnister av. Helt til vi oppdager at det er et utopi. En metafor på individualisme og integritet. Så er «Manhattan» bare en film av Woody Allen fra 1979, hvor han spiller seg selv, først som seg selv som forteller, deretter som karakteren «Isaac», en skribent, filmskaper og urolig sjel, med romantiske forviklinger i baklomma og føttene plantet i det urbane landskapet hvor alt er kulturelt og forvirrende.
I dag prøvde jeg å se Du Levande. Det er en svensk film fra 2007. Jeg klarte det ikke.
I tilbudshylla på Platekompaniet står «Du levande». Jeg har alltid vært nysgjerrig på den. Jeg tar den ned fra hylla og ser på den av og til, men jeg kan ikke eie den. Jeg kan ikke! I så tilfelle ville jeg ha være nødt til å ødelegge den etter jeg hadde sett den, selge den eller gi den til en stakkar til jul, og sånt har jeg ikke hjerte til. Stakkars den som får «Du levande» til jul. Det er ikke filmen du koser deg med.
Dette har ikke noe å gjøre med at jeg ikke vil at noen skal vite at jeg har sett eller ser på «Du levande». Det er ingen snuskete, pervers eller latterlig dårlig film. Den er bare alt for virkelighetsnær til å kalles underholdning. Les videre…
Nyeste kommentarer