Det som er så spesielt med filmer om legender, er at de begynner med slutten, og den har du. «La Vie en Rose» om Edith Piaf, «Walk the Line» om Johnny Cash og nå «Nowhere Boy» om John Lennon. Du vet jo hvordan det gikk med dem til slutt. Slike felles utganspunkt får stjernene til å komme enda litt nærmere i spillefilmene. Da kan det enkleste grep plutselig få tyngde helt ut av ingenting. Som når vår hovedperson John Lennon treffer 15-åringen som er så god på gitar, og du vet allerede at dette er starten på noe stort.

Vi er på Gimle Kino på Frogner, sikkert landets flotteste. I anledning Gimle Filmfest er Thom Hell der og spiller tre sanger før filmen, blant andre «Over You» fra det nye albumet som kommer i begynnelsen av mars, og for anledningen «Working Class Hero», og det er så fint at man nesten blir svimmel.

Jeg har vært fascinert av John Lennon en stund, og har alltid likt Beatles. Jeg liker å lese om livet hans, interessene, og se på gamle intervjuer på YouTube. Hvordan var han? Hvordan snakket han? Hva snakket han om? John Lennon drev ikke bare med musikk, han var også interessert i kunst og tegnet selv i sin særegne stil, slike detaljer ser vi også glimt av i filmen.

Han vokste opp med mye turbulens i familielivet sitt, noe man også har hørt i mange av tekstene hans. Faren kjente han aldri, og med en ustabil mor med en ny familie, vokser han opp hos sin strenge tante og hennes mann. Han har et godt forhold til onkelen sin, men når han dør faller alt sammen, og savnet etter en identitet blir ekstra stort. Det går opp for den unge John Lennon at han egentlig ikke hører til noe sted. Tittelen kommer fra Beatles-sangen «Nowhere Man» fra albumet Rubber Soul (1966), og her passer den perfekt.

I rollen som John Lennon ser vi skuespilleren Aaron Johnson. Han er bare 19 år, men har allerede rukket å spille i en del filmer. Her gjør han det utrolig bra som en ung og begavet, temperamentsfull John Lennon. En fryd å se på!

Det er rart når filmen slutter, og du ikke trenger å spekulere i hva som kanskje vil komme til å skje med denne karakteren. For det har allerede vært åpenbart i over tretti år, da Lennons liv endte i 1980. Det er en motsatt-kronologisk rekkefølge som får fakta til å føles som fiksjon. En følsom, underholdende og interessant film.

Horton Hears a Who (NB: LITT SPOILER!)

I julen så jeg en tegnefilm som fikk meg til å le høyt! «Horton Hears a Who», eller «Horton redder en Hvem» på norsk er basert på en barnebok fra 1954 som er skrevet av en forfatter som kaller seg Dr. Seuss. Kanskje ikke så kjent her i Norge. Originalfortellingen er skrevet på rim, og filmen har tatt med seg dette videre i sin fortellerstemme. Det blir en poetisk schvung over det hele.

Filmen ble lansert i 2008. Og jeg husker det var noe. Når bloggen din heter Elefantzonen glemmer du ikke så lett antydningen til en storfilm om en elefant.

Vet du det, at elefanter er fantastiske skapninger? Store i form såvel som i personlighet. I alle omstendigheter blir elefantskikkelsen fremstilt som en sjarmerende og vinnende vesen, til nøds litt klossete, men med sine gigantiske ører og gode hukommelse er elefanten symbolet på alt som er Sant & Vakkert, og med andre ord alt som hører tegnefilm- og eventyrverdenen til.

Les videre »

Akkurat nå er det filmfestival i Oslo, og de viser seg frem med denne flotte introen – som jeg digger!

+ Oslofilmfestival.com

Apropos mandagens blogginnlegg, Hvem er forfattercoatchen? Dagbladet i går: Det norske skøytelandslagets amerikanske trener Peter Mueller er blitt kjæreste med Se og Hør-journalisten Hanne Skjellum.

«Det er ikke første gang profilerte kjendiser blir kjærester med journalister som skriver om dem. TV-programleder Sturla Berg Johansen er i ferd med å flytte sammen med Se og Hør-journalist Morten Hegseth, mens Maria Mena fortsatt er lykkelig kjæreste med Dagbladet-journalist Eivind Sæther.»

Det finnes til og med filmer om dette:

27 dresses (2008)

Foto: Kilde

Runaway Bride (1999)

Kommer du på flere?

Har du sett Scent of a Woman? Åh. Jeg tar en ny bit med sjokolade. Vil du ha? Her, vær så god. Ja, Scent of a Woman. En film fra 1992 som handler om studenten Charlie Simms (Chris O’Donnell) og den pensjonerte oberst-løytnanten Frank Slade (Al Pacino). Det er nemlig slik at studenten vil ha en jobb til Thanksgiving slik at han kan reise hjem til jul, og nå skal han passe på den eksentriske offiseren som nesten ingen kommer overens med.

«Å, Frank er egentlig en sukkerbit,» sier niesen før hun drar. Men hva er det egentlig den gamle offiseren har planlagt?

I en hytte ved siden av et hus sitter Frank Slade. Han brøler mot barnebarna, katten, drikker whisky og røyker sigar i mørket. Han lever i mørket. Og det hjelper ikke å skru på lyset. Han er blind. Familien har lyst til å reise vekk på Thanksgiving, og ja, de kan bare dra langt vekk, for han vil for all del ikke være med – kom dere vekk alle sammen, vekk, vekk, vekk! Og nå skal det komme en eller annen idiotisk ungdom og liksom passe på ham, da. Han er sikkert ubrukelig, den uflidde dusten!

Scent of a Woman minner meg om Finding Forrester. Det er en ung dude og en eldre dude. Det er en dude som er fersk og vil lære, og det er en dude som er sint og bitter. Så hjelper de hverandre, fordi den ene har for mye av akkurat det den andre trenger. Som mot til å fortsette å leve selv om ting blir vanskelige. Eller å snakke seg ut av situasjoner sånn at rettferdigheten kan seire.

«Kom, nå drar vi til New York!» sier oberst-løytnanten med det samme familien har dratt.

«Hva?!» piper studenten, som var litt skeptisk til jobben i utgangspunktet. Men oberst-løytnanten har allerede pakket kofferten.

«Nå drar vi.»

«Tut,» sier det fra gårdsrommet.

Og sannheten er at Frank Slade har planer om aldri å komme tilbake.
Noen gang.