Jeg så denne filmen her om dagen, og lo så tårene sprutet i alle retninger! Rio (2011) handler om den kultivert papegøyen Blu som må reise til Rio for å redde arten sin. Egentlig ferdes Blue helst i bokhandelen hvor han driver med mennesketing, og han kan ikke fly. Men nå blir han nødt til å bli kjent med denne ville, eksotiske papegøyejenta og sjarmere henne. Det som i hvert fall er sikkert, er at han sjarmerte meg! Morsom, spennende og kjempesøt!
I gÃ¥r var vi pÃ¥ Cinemateket i Oslo og sÃ¥ HBO-serien Mildred Pierce. Det er en mini-tv-serie i fem deler om depresjonen i USA pÃ¥ 30-tallet, basert pÃ¥ romanen fra 1941. I hovedrollen er fantastiske Kate Winslet som den skilte alenemoren Mildred Pierce. Det skulle bli en lang, lang kinokveld pÃ¥ hele 6 timer — og en halv! Ville spenningen holde hele visningen?
Før det startet var regissøren og produsenten der og snakket om arbeidet. Det er umulig å finansiert drama på film nå, men som tv-serie er det mulig. Før de rundet av sa produsenten at serien er veldig avhengighetsskapende, så hvis vi ikke vil være der til slutten, så bør vi gå nå. Ellers vil man bare måtte være der til slutten.
Inntrykket mitt av serien endret seg drastisk fra begynnelse til slutt. Og heldigvis gikk kurven oppover. Jeg visste ingenting om Mildred Pierce på forhånd. Jeg har sett mye Mad Men i det siste og håpet dette skulle ligne. Det gjorde det ikke. Kanskje fordi Mildred Pierce handler om arbeiderklassen. Kanskje fordi fokuset er rettet mot en sterk kvinnelig hovedperson. Kanskje det bare er fordi Mildred Pierce er en kort serie. Eller en veldig lang film. Den både sjokkerte og fascinerte meg.
Poesi er en koreansk film om aldrende dame som søker tilflukt i poesien. Filmen ble vist på filmfestivalen Film fra Sør. Det var faktisk noen i kommentarfeltet her som tipset meg om denne filmen rett etter jeg hadde oppdaget den selv. Det synes jeg var så utrolig fint! «Jeg får ikke sett den selv men jeg tenkte du ville ha glede av å se den. Kan ikke du se den også skrive om den her!» skrev hun.
Dette er en sÃ¥nn film som jeg ofte bli nysgjerrig pÃ¥, og etterpÃ¥ angrer pÃ¥ at jeg ble det. Jeg endte opp med Ã¥ bli ganske trist etterpÃ¥. Fortellingen er ganske provoserende. Noen deler er fantastisk fine, andre er helt utrolig merkelige. Samboeren min syntes at fortellingen ble fortalt pÃ¥ en tungvint mÃ¥te. Det var mye tell and tell der det kunne vært mer interessant Ã¥ vise hva som skjedde. 2,5 timer varte den i alt, sÃ¥ selv om den handlet om dikt, sÃ¥ lignet den ikke et. Fascinerende, litt slitsomt — kanskje det bare er en annen mÃ¥te Ã¥ tenke pÃ¥. Det er i hvert fall ingen tvil om at hovedpersonen i Poesi er et stort høydepunkt! Hun kommer med massevis av fine, gjenkjennelige poesistrofer gjennom filmen og stÃ¥r for en av de fineste og sanneste replikkene:
Jeg har jo en poetisk åre. Jeg liker blomster og jeg sier mange rare ting.
… blir film! Visste du det? Jeg leste det akkurat hos English Muse. Filmen er basert pÃ¥ romanen av Jonathan Safran Foer fra 2005. Den handler om den ni Ã¥r gamle gutten Oskar Schell som leter etter lÃ¥sen til nøkkelen som faren etterlot seg etter terrorangrepet 11. september 2001. Det ser ut som en helt utrolig film. Hva synes du?
Jeg så ikke Oslo, 31. august den 31. august. Men jeg så den i dag, i Oslo. Og det var stille og føltes uredigert. Som om lerretet bare var et vindu ut i Oslo mot en av de tidligere narkomane som prøver å starte på nytt. Oslo, 31. august er en film av Joachim Trier. Det samme er Reprise (2006). Mer de har til felles er Anders Danielsen Lie. Selv om hovedrollen i Reprise heter Phillip og i Oslo, 31. august Anders, er det umulig å ikke sammenligne dem. Dette kunne vært det som skjedde etterpå.
Noe av det fine med filmene til Joachim Trier er detaljene. BÃ¥de Reprise og Oslo 31. august er veldig flinke pÃ¥ Ã¥ leve sitt eget liv. De tumler og gÃ¥r liksom av seg selv, nøkternt og vart men med sÃ¥ mye kaotisk og brutalt pÃ¥ innsiden. Det er noen litt for lange sekvenser med en som stÃ¥r og kler pÃ¥ seg, en sommerfugl som flakser pÃ¥ armen — men kanskje er det nettopp sÃ¥nt som fÃ¥r karakterene til Ã¥ leve.
Ekstra levende blir det med Oslo som kulisser. Noen ganger lurer jeg på om dette er et portrett av Anders eller Oslo. Jeg liker at jeg kan kjenne meg igjen overalt, det får meg til å føle at Anders kan være en jeg gikk forbi, eller kommer til å gå forbi en gang og synes synd på. Jeg liker de små klippdetaljene som også er i Reprise, når bildet tar et brått hopp noen sekunder tilbake i tid, mens dialogen fortsetter som før. Plutselig et stikk av å se noe nakent og ærlig. Det får hjertet mitt til å hoppe.
Scenen jeg liker best er den fra Åpent Bakeri ved Litteraturhuset, da vi overhører samtalene rundt, hun som leser opp listen over alt hun har lyst til å gjøre med livet sitt: Bli over 100 år, skrive en skikkelig bra bok, og være elsket.
Jeg liker veldig godt Ã¥ gÃ¥ pÃ¥ kino. Men nÃ¥r jeg gÃ¥r pÃ¥ kino er jeg ikke bare opptatt av filmen, jeg er faktisk ganske opptatt av kinoen. Det høres kanskje rart ut, i den halvannen timen som filmen varer er kinoen mørklagt og stille — den finnes ikke. Men hva med de minuttene der du faktisk er pÃ¥ kino likevel, finner deg til rette i setet, tjustarter pÃ¥ godteriet, ler av reklamene og smÃ¥prater i et koselig miljø. Er ikke det ogsÃ¥ en del av opplevelsen?
GÃ¥ f.eks pÃ¥ Colosseum Kino i sal 2, sett deg ned i det iskalde, svarte skinnsetet og kikk ut pÃ¥ de mørke veggene som bare blir tettere og tettere, og tettere — da vil du skjønne hva jeg mener.
På Gimle Kino er setene mørkerøde og myke, mellom dem er små bord som du kan legge Lohengrin-sjokoladen din på. Se deg rundt! På veggene er det lamper som lyser opp mot taket og gjør det enda høyere og luftigere, og i taket er det spotter og lamper med rare skjermer. Det er knagger til å henge yttertøy ytterst langs radene, og mellom radene er det litt romsligere enn i kinoer ellers. Sånn burde det alltid være.
Kinosaler burde ikke være kalde ventehaller hvor du bare sitter og lengter etter filmen som skal ta deg vekk fra dette tomme stedet. De burde ikke være t-baner som kjører gjennom lange, underjordiske tunneler.
Siste kommentarer