Det som er så spesielt med filmer om legender, er at de begynner med slutten, og den har du. «La Vie en Rose» om Edith Piaf, «Walk the Line» om Johnny Cash og nå «Nowhere Boy» om John Lennon. Du vet jo hvordan det gikk med dem til slutt. Slike felles utganspunkt får stjernene til å komme enda litt nærmere i spillefilmene. Da kan det enkleste grep plutselig få tyngde helt ut av ingenting. Som når vår hovedperson John Lennon treffer 15-åringen som er så god på gitar, og du vet allerede at dette er starten på noe stort.
Vi er på Gimle Kino på Frogner, sikkert landets flotteste. I anledning Gimle Filmfest er Thom Hell der og spiller tre sanger før filmen, blant andre «Over You» fra det nye albumet som kommer i begynnelsen av mars, og for anledningen «Working Class Hero», og det er så fint at man nesten blir svimmel.
Jeg har vært fascinert av John Lennon en stund, og har alltid likt Beatles. Jeg liker å lese om livet hans, interessene, og se på gamle intervjuer på YouTube. Hvordan var han? Hvordan snakket han? Hva snakket han om? John Lennon drev ikke bare med musikk, han var også interessert i kunst og tegnet selv i sin særegne stil, slike detaljer ser vi også glimt av i filmen.
Han vokste opp med mye turbulens i familielivet sitt, noe man også har hørt i mange av tekstene hans. Faren kjente han aldri, og med en ustabil mor med en ny familie, vokser han opp hos sin strenge tante og hennes mann. Han har et godt forhold til onkelen sin, men når han dør faller alt sammen, og savnet etter en identitet blir ekstra stort. Det går opp for den unge John Lennon at han egentlig ikke hører til noe sted. Tittelen kommer fra Beatles-sangen «Nowhere Man» fra albumet Rubber Soul (1966), og her passer den perfekt.
I rollen som John Lennon ser vi skuespilleren Aaron Johnson. Han er bare 19 år, men har allerede rukket å spille i en del filmer. Her gjør han det utrolig bra som en ung og begavet, temperamentsfull John Lennon. En fryd å se på!
Det er rart når filmen slutter, og du ikke trenger å spekulere i hva som kanskje vil komme til å skje med denne karakteren. For det har allerede vært åpenbart i over tretti år, da Lennons liv endte i 1980. Det er en motsatt-kronologisk rekkefølge som får fakta til å føles som fiksjon. En følsom, underholdende og interessant film.
Nyeste kommentarer