Horton Hears a Who (NB: LITT SPOILER!)

I julen så jeg en tegnefilm som fikk meg til å le høyt! «Horton Hears a Who», eller «Horton redder en Hvem» på norsk er basert på en barnebok fra 1954 som er skrevet av en forfatter som kaller seg Dr. Seuss. Kanskje ikke så kjent her i Norge. Originalfortellingen er skrevet på rim, og filmen har tatt med seg dette videre i sin fortellerstemme. Det blir en poetisk schvung over det hele.

Filmen ble lansert i 2008. Og jeg husker det var noe. Når bloggen din heter Elefantzonen glemmer du ikke så lett antydningen til en storfilm om en elefant.

Vet du det, at elefanter er fantastiske skapninger? Store i form såvel som i personlighet. I alle omstendigheter blir elefantskikkelsen fremstilt som en sjarmerende og vinnende vesen, til nøds litt klossete, men med sine gigantiske ører og gode hukommelse er elefanten symbolet på alt som er Sant & Vakkert, og med andre ord alt som hører tegnefilm- og eventyrverdenen til.

Les videre »

Jeg skulle ønske det var jeg som hadde skrevet dette diktet, men det er ikke meg, men mannen til høyre på bildet fra 1983. Dette er Einar Økland. Einar Økland var sentral i Profil-kretsen, så jeg vet ikke hvor kul han egentlig er. Utvilsomt var han iallfall så heldig å få Gyldendalprisen i 2007. Diktet «Viss bøkene blir utan elefantar» er hentet fra samlingen «Mellom himmel og jord, vers vrette og vrange» fra 1986. Det er en stor ære for meg å presentere dette fantastiske elefantdiktet for alle mine kjære lesere på Elefantzonen.com:

Viss bøkene blir utan elefantar

Då blir det trist å lese.
I ei skikkeleg bok er det alltid
minst ein elefant.
Sjølv om ingen oppdagar den.

Om elefanten ikkje viser seg
utanpå boka eller i første kapitlet
er ikkje så farleg.
Du forstår nok det er fordi
han unngår sånne stader.
Han likar å vere i fred
med tankane sine.
Derfor held han seg også
unna dei siste ti – femten sidene.
Det plar ofte vere så mykje bråk der
ei bok held på og skal slutte

Men djupt inne
i boka,
dit elefantjegerane ikkje finn vegen
dit berre ein
og annan
sniklesar kjem,
der

kjem han stundom til syne
når du står lenge
heilt roleg.

Og ser du ingenting
kjenner du likevel på deg
at inne i tjukna
like roleg som du
står elefanten
og følgjer deg med dei små augo sine
Ser ikkje du elefanten
ser elefanten deg.

I dei bøkene
der elefantlesarane reikar.

Dette er helt fantastisk. Jeg kan nesten ikke tro hvor fantastisk treffende det både beskriver meg som person, som blogger, skribent, og ikke minst Elefantzonen, at jeg skriver Elefantzonen, og at jeg vil skrive bøker, og dette handler om bøker og elefanter, – og nettopp en akkurat slik elefant. En elefant som liker å være i fred med tankene sine, og som bare kommer til syne når du står helt rolig. Selv om du ikke ser henne, ser hun deg. Jeg kan ikke forstå at dette diktet har eksistert hele mitt liv, og at jeg først etter 18 år og 10 måneder oppdager det. Takk, Indigo.

Devendra Banhart: Jeg har kjøpt en liten ting til deg
Binka: Har du?
Devendra Banhart: Ja. Værsågod
Binka: Takk

[senere]

Elefant 1: Hvor er vi?
Elefant 2: Jeg tror vi er kommet til Elefantzonen!
Elefant 1: Ikke vær for optimistisk nå
Elefant 3: Jo men vi har det- se, der er Binka!
Elefant 2: Awesome
Elefant 3: Binka!
Elefant 2: Binka!!
Binka (ser seg rundt)
Elefant 1: Binka!!!

[enda senere]

Binka: … og så syntes jeg de snakket til meg
Devendra Banhart: Elefantene på glasset?
Binka: Ja. «Binka,» ropte de. «Binka …»
Devendra Banhart: Å, dét
Binka: Hæ, har du også merket det?
Devendra Banhart: Ja ja- mange ganger

En liten fiktiv prosatekstidé som dukket opp da jeg ventet på toget:

Det var en varm dag. Jeg lå ute på gresset og så skyene drive forbi. Noen lignet på elefanter, andre på spøkelser. Det var midt på lyse dagen, så jeg ble ikke redd- tok bare en ny slurk av den iskalde flaska med eplesaft som sto ved min side, og drømte videre.
På terassen satt mamma og røykte og så rett fram. Jeg hadde bestandig bedt henne om å slutte, men hun hørte aldri på meg. Hun sa bare at jeg ville forstå da jeg ble eldre. Og så var det ikke mer snakk om det. Kanskje mamma røykte for å drømme seg vekk hun også, i skyene – sine egne skyer. Når hun blåste ut, dukket det opp nye elefanter og spøkelser, men de var fra mammas munn og nese – og de var grå. Dessuten forsvant de så mye fortere. Jeg fikk liksom ikke tid til å drømme – og plutselig var de borte. Jeg tenkte at mamma umulig kunne ha godt av å ha så mange grå elefanter og spøkelser inni seg. «Du vil forstå når du blir eldre,» sa hun bare og røykte videre.

I går, søndag, skrev nærmest samtlige aviser om elefanten Nandas søndagstur i Trondheims gater. Elefanten tilhører Sirkus Angora som ankom Trondheim denne helgen. Da var det vel bare på sin plass at den gosselige skapningen hadde lyst til å ta seg en spasertur som firbent turist i den nordlige kulturbyen.

Nada skal ifølge Dagbladet ha holdt seg på fortauet, mens VG skriver at hun løp midt ute i veien. Men uansett hva som virkelig var faktum, sørget ikke snabeldyret for noen frykt eller ødeleggelser. Det hele ble bare en eneste morsom hendelse. Jammen sprer elefanter mye glede rundt seg!

Dermed kan man konkludere med at elefantene på sirkus slettes ikke lider noen nød men bestemmer seg gjerne for å ta seg en søndagstur midt under rengjøringen til kveldens store show. Torturering? Sult? Nei, elefantene har alltid kontrollen. I norske bygater som i asiatiske jungler.

(foto: VG, Aud Elise Werkland)