Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





«Prøv å sjå føre deg korleis elefantar oppfattar tid»

Her er noe som faktisk passer ganske perfekt på en blogg som heter Elefantzonen

I Coldplays musikkvideo Paradise fra det helt nye albumet Mylo Xyloto som kom tidligere denne uka, er det en elefant i hovedrollen. (Det sies at Chris Martin skjuler seg på innsiden …)

Filosofisk animasjonsfilm

Horton Hears a Who (NB: LITT SPOILER!)

I julen så jeg en tegnefilm som fikk meg til å le høyt! «Horton Hears a Who», eller «Horton redder en Hvem» på norsk er basert på en barnebok fra 1954 som er skrevet av en forfatter som kaller seg Dr. Seuss. Kanskje ikke så kjent her i Norge. Originalfortellingen er skrevet på rim, og filmen har tatt med seg dette videre i sin fortellerstemme. Det blir en poetisk schvung over det hele.

Filmen ble lansert i 2008. Og jeg husker det var noe. Når bloggen din heter Elefantzonen glemmer du ikke så lett antydningen til en storfilm om en elefant.

Vet du det, at elefanter er fantastiske skapninger? Store i form såvel som i personlighet. I alle omstendigheter blir elefantskikkelsen fremstilt som en sjarmerende og vinnende vesen, til nøds litt klossete, men med sine gigantiske ører og gode hukommelse er elefanten symbolet på alt som er Sant & Vakkert, og med andre ord alt som hører tegnefilm- og eventyrverdenen til.

Les videre…

Elefantene på glasset

Devendra Banhart: Jeg har kjøpt en liten ting til deg
Binka: Har du?
Devendra Banhart: Ja. Værsågod
Binka: Takk

elefantglass.jpg

[senere]

Elefant 1: Hvor er vi?
Elefant 2: Jeg tror vi er kommet til Elefantzonen!
Elefant 1: Ikke vær for optimistisk nå
Elefant 3: Jo men vi har det- se, der er Binka!
Elefant 2: Awesome
Elefant 3: Binka!
Elefant 2: Binka!!
Binka (ser seg rundt)
Elefant 1: Binka!!!

[enda senere]

Binka: … og så syntes jeg de snakket til meg
Devendra Banhart: Elefantene på glasset?
Binka: Ja. «Binka,» ropte de. «Binka …»
Devendra Banhart: Å, dét
Binka: Hæ, har du også merket det?
Devendra Banhart: Ja ja- mange ganger

Røykskyer

En liten fiktiv prosatekstidé som dukket opp da jeg ventet på toget:

Det var en varm dag. Jeg lå ute på gresset og så skyene drive forbi. Noen lignet på elefanter, andre på spøkelser. Det var midt på lyse dagen, så jeg ble ikke redd- tok bare en ny slurk av den iskalde flaska med eplesaft som sto ved min side, og drømte videre.
På terassen satt mamma og røykte og så rett fram. Jeg hadde bestandig bedt henne om å slutte, men hun hørte aldri på meg. Hun sa bare at jeg ville forstå da jeg ble eldre. Og så var det ikke mer snakk om det. Kanskje mamma røykte for å drømme seg vekk hun også, i skyene – sine egne skyer. Når hun blåste ut, dukket det opp nye elefanter og spøkelser, men de var fra mammas munn og nese – og de var grå. Dessuten forsvant de så mye fortere. Jeg fikk liksom ikke tid til å drømme – og plutselig var de borte. Jeg tenkte at mamma umulig kunne ha godt av å ha så mange grå elefanter og spøkelser inni seg. «Du vil forstå når du blir eldre,» sa hun bare og røykte videre.

Elefantpower!

I går, søndag, skrev nærmest samtlige aviser om elefanten Nandas søndagstur i Trondheims gater. Elefanten tilhører Sirkus Angora som ankom Trondheim denne helgen. Da var det vel bare på sin plass at den gosselige skapningen hadde lyst til å ta seg en spasertur som firbent turist i den nordlige kulturbyen.

Nada skal ifølge Dagbladet ha holdt seg på fortauet, mens VG skriver at hun løp midt ute i veien. Men uansett hva som virkelig var faktum, sørget ikke snabeldyret for noen frykt eller ødeleggelser. Det hele ble bare en eneste morsom hendelse. Jammen sprer elefanter mye glede rundt seg!

Dermed kan man konkludere med at elefantene på sirkus slettes ikke lider noen nød men bestemmer seg gjerne for å ta seg en søndagstur midt under rengjøringen til kveldens store show. Torturering? Sult? Nei, elefantene har alltid kontrollen. I norske bygater som i asiatiske jungler.

(foto: VG, Aud Elise Werkland)

Elefantenes barnehage

Hvordan tror du det er å være en elefantunge? Liten, ynkelig og usikker på hva den lange nesa di egentlig skal brukes til, blir ikke verden akkurat enklere når moren din forsvinner ut i intet. Da kan det være fint å bli plukket opp av en barnehage for elefanter. Endelig har foreldreløse elefantunger noe å tute hurra for!

Den spesielle barnehagen ligger i Sri Lanka, og finansieres av besøkende turister. Her får elefantungene mat og omsorg, og sprader lykkelige rundt i gjørma sammen med likesinnede, små kjemper. En av dem har til og med mistet et øre. Det ble spist av en sulten leopard i jungelen når moren ikke var til stede for å passe på. Men hva hadde egentlig skjedd med henne da?

Den stakkars elefantmoren kan ha gått på en mine, eller blitt skutt av krypskytere. Sistnevnte er imidlertid lite trolig når kun et fåtall av elefantene i dette området har støttenner, og hverken huden eller kjøttet kan brukes til noe nyttig. De som troligere har gjort mange elefantunger foreldreløse, er bøndene, som skyter elefantene som forsyner seg av avlingene deres.

Det at disse avlingene ligger der elefantene alltid har funnet mat, har tydeligvis ingenting å si… Jeg er dypt rystet.

Relaterte saker: Må slakte elefantfamilier, Dagbladet.no

Følg Elefantzonen med RSS