Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Vi sukker for å klarne hjertet, del 1

Stavanger Aftenblad: «Hva er poenget med meg?»

edernaagender1.jpg

Jeg er 19 år. Det er eldre enn 17 men yngre enn 35. Likevel er det alltid jeg som er mest nervøs og engstlig. Jeg er i hvert fall den aller dårligste til å skjule det. Anledningen denne gangen var pressevisningen på «E der någen der?» -det berømte teaterstykket vårt som blafrer så fint i vinden nå om dagen.

«Oi, der kommer NRK!»
To NRK-folk går opp teatertrappa og inn i Teaterhallen.
«Ja, og CNN og/!» hermer teaterdansken sarkastisk og ler.
«Nei, nå må jeg på do!» sier jeg nervøst og sniker meg etter NRK.

På badet ser jeg meg i speilet. Hallo, forfatter. Jeg rister på hodet og sukker for å klarne hjertet. Det er rart.

Del 1

Det hele starter da jeg kommer frem til teaterplassen og møter mine med-dramatikere. Kjersti og Idunn er allerede på plass. Det er normalt. Men hvem er dette? Multimediajournalistikkstudenten – også kalt forfattercoatchen min, som jeg har skrevet om også her, han er her han også! Hva i alle dager gjør han her? Les videre…

Vi kremter for å klarne strupen

En mann med joggesko og ryggsekk står like utenfor Stavanger kulturhus og ser på mobilen sin. I samme sekund har jeg akkurat sendt en SMS. Et sammentreff? Eller er det min SMS han leser? Jeg sitter øverst i trappa rett utenfor kulturbiblioteket i andre etasje og speider etter en person som jeg aldri har sett før. Herfra har jeg full oversikt over en liten bit av lørdags-Stavanger, proppfullt og kaotisk i lørdagssammensuriet. Folk som deler ut ting, Kaninbyen av Arild Rein, og andre ting. Folk som mottar dem og bærer dem med seg, eller slenger dem fra seg på gulvet, står i veien slik at man ikke kommer forbi og må åle seg gjennom folkemengden, eller kanskje skli og snuble over en brosjyre som ligger på det flisebelagte gulvet. Likevel skal det snart vise seg at det er denne personen. Men hvordan visste jeg det? Kanskje er dette en av de evnene som vi skribenter bare har!

Dette skjedde på lørdag.
En multimediajournalistikk- og teaterstudent ved Universitetet i Stavanger hadde mailet meg og fortalt at han hadde lest bloggen min en stund og gjerne ville møte meg. Forfatterdrømmen min klødde hinsides omkring den dansende nysgjerrigheten.
Teaterstudentene på universitetet skal dessuten analysere et teaterstykke som de skal se før alle andre, nemlig «E der någen der?» Hvem er det som har vært med på å skrive det nå igjen…?

Men det var ikke det vi skulle snakke om nå. Les videre…

Utbrettet sjel på teatergulv

Noen dager er så omkranset av opplevelser en forfatter verdig at jeg nesten har sluttet å drømme om å bli forfatter. I stedet tar jeg meg selv i å prøve å gjøre mitt beste i å være det.
Det hele er en lang historie, men jeg regner med du har satt deg godt til rette slik at jeg kan fortelle deg alt sammen.

Jeg kom inn døra med en kaffekopp. De hadde ventet på meg. Jeg hadde ikke kommet for sent, det er ikke det. For det var jeg som hadde ventet på dem, de få minuttene før klokka skulle bli akkurat 12:00. De skulle gjøre seg klare. Så fikk jeg komme inn. Men det var ikke bare meg. Forfatteren kom også. Åja? Forfatteren? Hvor? Oppi kaffekoppen kanskje? Nei, kjære leser. Jeg var forfatteren. Les videre…

E der någen der?

Navn er viktig. Alt har navn. Du har et navn, jeg har et navn. Faktisk har jeg flere navn enn ett, hvilket er ganske upraktisk til tider, men alle ulemper har sine fordeler.

Bloggen min har et navn. Bloggen din har et navn. Skrivebordet mitt fra IKEA har et navn. Barneboka jeg skriver på trenger et navn. Og teaterstykket som jeg har vært med på å skrive har et navn som jeg hver dag ser på annonsesidene i Stavanger Aftenblad under «Rogaland Teater», noe som i utgangspunktet er et gledens syn. Likevel er jeg ikke HELT sikker. Det står nemlig: «E der någen der?», etterfulgt av «urpremiere oktober». Jeg tenker: Er dette et godt navn? Les videre…

«Har du tenkt å bli forfatter?»

«…eller er det bare en hobby?»

manhattan_torgrimeggen.jpg

Det er lenge siden jeg har fått det spørsmålet nå. «Vil du bli forfatter?» Som regel kommer det frem før noen rekker å spørre. «Jeg er 19 år og jeg skal bli forfatter!»

Jeg er hun som skal bli forfatter. Det er meg. Jeg har øyne, jeg er her nå, og jeg skal bli forfatter. Jeg inntar oksygen og jeg skal bli forfatter.

Når man sier dette nok, til seg selv i underbevisstheten til omtrent enhver tid – så vel som den tiden man sover, inkludert i den virkelige verden når anledningen byr seg, glemmer man ofte at man ikke i utgangspunktet var født med denne drømmen. Det er da man likevel begynner å tro at man var det.
Til nøds kommer det spørsmål som, «så, hva vil du bli, da?». Og da sier jeg det igjen – jeg vil bli forfatter. Les videre…

Første leseprøve på teateret

Dagen da jeg for første gang var vitne til at noen andre enn meg selv leste manuset mitt, var en veldig skummel dag. Men selvfølgelig også starten på det jeg har drømt om hele tiden!

Jeg er ikke flau, bare litt sjenert over det jeg har skrevet, noe jeg anser som forholdsvis normalt. Det er jo en blottleggelse av noe veldig personlig. Man gruer seg til å si det, men man vil at alle skal vite det. Jeg tror det er derfor man skriver i utgangspunktet.

Det er gått to måneder siden jeg ble jeg ferdig med teatermanuset mitt og nesten et halvt år siden jeg startet. På den første leseprøven onsdag 6. august møtte jeg skuespillerne – og pang! – plutselig satt vi der med bunken med alle de fire manusene som skuespillerne skulle lese høyt. Jeg var veldig spent på de andres, jeg hadde ikke lest noen av dem, og ingen hadde lest mitt. Jeg synes ikke det er rart å skrive om følelser, men det at noen andre enn meg selv skal lese opp høyt det jeg har skrevet om følelser, er noe veldig nytt. Det er kanskje på tide å prøve å venne seg til det nå… Nei, jeg klarer det ikke.

Nå er det min tekst de leser. Det er mine tanker, dette er hva jeg har tatt fra innerst i mitt hode. Nå leses det høyt, av noen andres hoder, til noen tredje hoders oppfattelse! Jeg blir svimmel og vil synke ned og gjemme meg under stolen så lenge det foregår, men jeg antar jeg må prøve å leke kul forfatter og godta den nye typen av tilstedeværelse. Les videre…

Bare blåbær

Grunnen til at jeg sliter sånn med å skrive teatermanus, er at jeg prøver å finne på en historie som aldri er blitt fortalt før. Og siden drama snakker i bilder, og jeg snakker med ord (det er denne fascinasjonen for bokstavene, klangene på ordene som snakker) låser jeg meg fast, snubler i banaliteten til mine dialoger, holder meg foran fjeset mens jeg tenker: «Hva er det jeg driver med …» Det går nemlig ikke an å skrive en ny historie. Alle er allerede fortalt. I dramaet merkes det bare så godt.

labsente.jpg

Norsklæreren min påpekte setningene mine da vi fikk tilbake nynorskanalysene våre. Jeg hadde analysert «Den Grøne Kommoden» fra Signaler ’95. Jeg husker ikke hvem som skrev den, men det kan være det samme. Hun sa jeg var flink til å analysere, noe som på en fin måte bekreftet en INFJ-karakteristikk jeg en gang hadde lest. «Øye for analyse,» var kanskje ordene hun brukte. Nei, jeg husker ikke. Men hun la iallfall til at hun hadde observert min forkjærlighet for lange, finurlige setninger, og at jeg i verste fall har en tendens til å gå meg vill i disse. Jeg visste ikke om jeg skulle si «takk» eller «hold kjeft og prøv å skrive selv». Jeg tror jeg bare mumlet en samtykkende lyd som for å bekrefte min mottakelighet.

Jeg er en svært kritisk leser. Hvis jeg ikke finner en antydning til interessanthet, er jeg kjapp med å lukke igjen boka eller web-vinduet. Hvis du har en blogg, leser jeg den mest sansynlig ikke. Det er ikke at jeg ikke vil. Jeg får det bare ikke til. For jeg tenker bestandig på hva jeg selv skal skrive, særlig når jeg leser noe som noen andre har skrevet, med mindre jeg virkelig går inn for å lese det – hvis du virkelig vil – og med mindre det er bra – noe det som oftest ikke er.

Les videre…

Følg Elefantzonen med RSS