Ved en inkurie ble de to første kommentarene til dette innlegget uforskyldt slettet. Beklager, Elisabeth og Caroline!

Det har gått nøyaktig ett år siden våren 2008, jeg skriver på min del av et firedelt teaterstykke — «E der någen der?» — som skal ha premiere høsten 2008. Det er den siste innspurten. En spennende og produktiv tid. Jeg får god hjelp fra konsulenten min — en ordentlig dramatiker! — som stadig dytter meg et hakk fremover, setter tidsfrister for neste utkast, gir motstand og løser opp skrivesperrer. Det føles som å være en ordentlig forfatter. Alle følelsene i meg blir firedoblet. Jeg har ekstremt stor tro på «Skrivelyst»-prosjektet, ekstremt store forventninger til meg selv, menneskene rundt meg og til veien videre.

Det starter i september 2007. Jeg får øye på en utlysning gjennom skolen, Skrive for teateret?, heter den, jeg går på informasjonsmøte, og sender inn noen noveller jeg har skrevet fra før.

Måneden etter får jeg vite at de vil ha meg med videre! og jeg blir mør og dirrende.

Noen sekunder etter, eller kanskje et minutt, blinket og ristet og lyste mobilen min i et eneste stort tivoli og jeg tenkte bare at, nå. Nå! De ringer nå!

Hallo…?

Det er meg og tre andre. Jeg vet ikke hvem de andre er men jeg kjenner at jeg lurer fælt og gleder meg til å finne det ut. Det skjer 1. november på Rogaland Teater. Teateret vil at vi skal skrive noen nye tekster, men jeg vet ikke om hva, og jeg vet ikke hvordan dette vil gå, men det er ingen tvil om at jeg er ganske spent nå… og litt redd… og nervøs. Nesten som å være med i Idol.

Jeg møter resten av skrivegjengen, 3 strålende skapende medforfattere, og oppdager at jeg ikke er alene om skrivedrømmen.

(…) jeg satt ved hun ene skrivejenta, hun som jeg hadde tatt toget hjem sammen med sist gang, og som virkelig overbeviste meg om at dette er en ny type personer enn de jeg har vært borti tidligere; Hun ble kjempefascinert da jeg begynte å snakke om personlighetspsykologi og hvorfor noen, slike som oss, har så mange tanker, mens andre bare ser på ting fra overflaten. For eksempel et fly, sa hun. Når hun ser et fly, tenker hun på de som er inne i flyet, hvor de skal, hvor de har vært, hvem de er, hva de tenker. Andre tenker bare: Fly. Og ferdig med det. Vi er så nysgjerrige, mens andre er ikke. Jeg kjente meg så absolutt igjen. Og hun kjente seg igjen i meg.

Ballen begyner å rulle og desember 2007 kommer vi på lokalradioen og jeg blir litt hysterisk…

(…) jeg holdt seriøst på å falle sammen på gulvet der inne i studioet (jeg får hjertebank bare av ordet… *studio*). Jeg var så nervøs. Så før jeg utdyper mer om hva jeg følte, hva jeg tenkte, må jeg bare si til Skrivelystfolka + dansken: Beklager all sytingen. Dere vet… innadvente kunstnere… *vifte med hendene* Det er ikke lett.

Arbeidet begynner på alvor. Skrivingen. Jeg er på villspor, midt på sporet, og så er jeg helt på bærtur igjen. I februar møter vi konsulentene våre for aller første gang:

Noe av det første Maria sa, var: «Jeg merker du har skrevet mye». Hun følte dessuten at jeg hadde fått en god forståelse for dramatikk. Hun følte dialogene var naturlige; det var faktisk det hun sa – noe jeg ble litt forbauset over å høre, for akkurat dette med dialoger har jeg slitt med. Jeg har aldri skrevet teater før. Når jeg skriver noveller, bruker jeg nesten ikke replikker. Iallfall ikke dialoger. Nå er plutselig hele verket en eneste dialog. Mange forskjellige dialoger, som går over i hverandre, og til sammen, ene og alene, skal skape en mening i seg selv; helst munne ut i flere konflikter og spenningspunkter. Det er et nytt verktøy, en ny teknikk, og en helt ny måte å skrive på. Når jeg ser på teve nå, eller film, «skriver» jeg dialogene inni hodet mitt, for å hele tiden øve meg på hvordan alt vi sier, kan skrives. Jeg tenker hele tiden på at alt vi sier, alt det banale, kan skrives, og at det SKAL skrives.

April og mai 2008 nærmer det seg deadline og jeg sliter og blogger om ting som skriveritualer og at det er ikke bare blåbær, verken å skrive teater eller å være russ, som også dukker opp midt oppi alt mylderet:

Folk er usansynlig teite. Russejenter går på skolen uten noen ting under russedrakten. Behå på utstilling. De har ikke et liv, selv om det livet de har, er ideallivet. Når det imidlertid slår dem at de skulle ha foredrag denne dagen uten intuitivt å ha iscenesatt hendelsen i sine stille sinn kvelden før, ser de passe teite ut der de står i behåen foran lærerne, men det er det ingen som tør å si til dem, for egentlig er det de som gjør det som forventes av oss alle.

Les videre…

Så var det denne Aberdeen-saken min. Det går urovekkende tregt. Jeg klarer ikke helt å finne melodien som jeg vil bruke. Ja, for alle vet at selv journalistikk er som å skrive musikk. Jeg tror noe av problemet er at saken er så personlig for meg. Og selv om den ferdige artikkelen skal være et personlig innlegg, så er det noe med stemningen bak og forventningene foran som får det hele til å bli en skikkelig hard nøtt. Men jeg skal knekke den! Jeg må bare tenke litt først. Strør ut litt smuler imens.

Siden jeg ikke er en ordentlig journalist, så undervurderer jeg tiden litt. Den er relativ. Jeg har en formening om at det jeg vil skrive om, og måten jeg vil vinkle det på, er noe som kan være nesten tidløst. Én ting er å fortelle om hvordan det var på akkurat den teaterfestivalen i Aberdeen. En annen er å si hvordan det er å for første gang skriver noe som flyr over sjøen og til landet på den andre siden av vannet. Hvor er vi? Hva skjer her? Hvordan var det å sitte i midten på fremderste rad og se opp på skuespillerne som uttalte de oversatte, engelske replikkene mine bedre enn noen sinne? Og hva sa skottene etterpå, da jeg lusket meg ut fra teaterhallen?

Så er det skuespillerne. Hvem er de? Hvordan tenker de? Jeg tror ikke det er mulig for en dramatiker å spørre en skuespiller om dette. Tro meg. Jeg prøvde. Selv om dramatikeren trenger skuespilleren for å gjøre sin jobb, og skuespilleren trenger dramatikeren, snakker de to helt forskjellige språk. Det kan fungere. Og når det gjør det, kan det gnistre som et utenomjordisk mirakel! Hvis ikke, ja, da kan man forstå hvorfor noen forfattere skriver romaner på egen hånd, selv om også noen velger å formidle sine historier gjennom eksterne personligheter som lever i levende live. Selv om det er vanskeligere, er det ikke vanskelig å innse at uttrykket blir mer sanselig og derfor også mer allmenngyldig sterkere.

Vi var på workshops. Det vil si; skuespillerne var på workshops, og jeg skulle observere og ta bilder. Men det var ikke lov. Så jeg måtte opp på gulvet og bli med! Det var en skrekkelig opplevelse. Hvorfor blir folk skuespillere? Hva ser de i denne sporten? Jeg ble sliten av å ikke skulle ha noe å si. Jeg summet rundt i rommet som en bie! Bzzzz… Det føltes som jeg var den eneste, enda hele rommet var fullt av zummende personer. Jeg noterte meg dette. Neste gang ble det nesten litt gøy! Jeg tenkte nesten: Hvorfor blir ikke JEG skuespiller? Åhååå, nei, det var kanskje å gå litt langt. Men jeg fant en viss glede i å herme og følge etter den andre. Stoppe sine egne tanker og bare konsentrere seg om det vi har felles. Miste seg selv for et ørlite øyeblikk!

Slik skuespillertrening, pinlig eller ei, kan hjelpe meg mye når jeg skal skrive mer dramatikk! Det er dét det må handle om. Hva er en skuespiller? Hvor kommer teateret fra?

… Og verden?

Rogalandsturnélisten finner du nederst i denne saken.

«E der någen der?» er i disse dager i sin siste innspurt. I morgen er den siste ordinære forestillingen og jeg kjenner et iskaldt stikk i magen når jeg tenker på at nå – snart – er det hele er over. Slutt. Finito. Tomt. Hva nå?

Lørdag 1. november kl. 15.00 kommer «E der någen der?» til teaterfestivalen Twist08 på Riksteaterets lokaler i Nydalen!

Noen kvelder, når klokka nærmer seg 20:00, tenker jeg at nå begynner det snart, for de begynner alltid presis. Idet klokka nærmer seg klokka 21, og slutten, tenker jeg at nå har de sikkert kommet til min del. Har de veltet ut vannet ennå? Jeg lurer på om det gikk bra også denne gangen, eller om de traff en lampe.

Les videre…

Å, hadde det bare vært så vel… Jeg hadde nemlig sendt mailen til en person til. Tilfeldigvis hadde jeg mailadressen til en av skuespillerne også, og puttet den idealistisk inn for å nå flest mulig.

Det skulle jeg aldri ha gjort. Les videre…

Les videre…