Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Sosiale medier på papir

Hello Little Printer, available 2012 fra BERGVimeo.

Little Printer er en liten printer som koples til smarttelefonen for å skrive ut personaliserte nyhetsoppdateringer. Toppsaker fra nettaviser og Twitter — todo-lister, kryssord, bilder og værmeldinger. Der printes de ut fra internett til den fysiske virkeligheten, i et format på størrelse med en kassalapp. Litt som paper.li og flipboard, bare uten skjermen.

It’s like having your own printing press, newspaper and a dog to fetch it for you, all in your front room. — BERG Cloud

Sjarmerende? Definitivt! Søtt? Enormt! Men hva har sosiale medier på papir å gjøre?

Det er mange gode grunner til at papir i seg selv fortsatt er en bra ting: Papir er en pause fra alle de flimrende skjermene i livet ditt, det kan skribles på, rives i og henges opp på veggen. Det er intimt og lever lengre.

Men jeg blir alltid litt skeptisk når jeg ser ting som dette. Såklart: Ved første blikk er det som om en stemme i hodet ditt roper JA! Må ha! Men det føles likevel som å ta et steg tilbake. Poenget er liksom at det skal være mindre papir i fremtiden. Færre ting, mindre søppel, flere trær — ikke sant?

For å sette det litt på spissen og si som Ryan Bingham i Up in the Air:

Photos? – Photos are for people with bad memory. Drink some gingko and let the photos burn.

På en annen side hender det ofte at det dukker opp bra ting på Twitter, minneverdige ting, men med tiden forsvinner det bare. I alt mylderet. Noen ganger «stjerner» jeg tweets for å foreviggjøre dem til en viss grad (i en stjerne-mappe), men når jeg tenker meg om ser jeg veldig sjelden til denne samlingen.

Kanskje det i bunn og grunn handler om å flykte. Flykte fra teknologien, flykte til en forhistorisk tid der alt var så mye bedre, 40-tallet f.eks. Fordi mennesker gjennom alle tider har drømt om å leve i en annen tid enn de gjorde.

Eller kanskje det bare er det vennlige smilefejeset som gir deg lyst til å gi den et hjem.

Little Printer er designet av konsulentselskapet BERG og kommer for salg i 2012. Og hos Fastcodedesign kan du lese mer om den lille, kubeformede printeren og hvorfor sosiale medier på papir kan være en god idé.

Papir og digitalt

While you sketch on paper, your idea goes digital

Hadde det ikke vært fint hvis idéene dine hadde blitt digital vektorgrafikk mens du drodlet dem ned på et vanlig papir? Inkling fra Wacom kommer for salg om litt under en måned, og hvis den funker som den påstår, er jeg litt nysgjerrig. Når vi veksler mellom analogt og digitalt, papir og skjerm, er det perfekt med løsninger som smelter sammen. Det er supert at man kan tegne digitalt uten å måtte ha datamaskinen i nærheten. Den eneste bakdelen må være at Inkling ikke er trådløst. Men — sammenlignet med all tidsbesparelsen som denne tegnelaseren i teorien kan føre meg seg, så tror jeg vi kunne levd med det!

Wreck this app

Husker du Wreck this Journal av Keri Smith? Den lekne kreativitetsboka hvor ødeleggelse og kaos skaper kreativitet. Jeg skrev om den i mars. Nå er iPhone- og iPad-appen her! Jeg var litt spent på hvordan app-versjonen av en slik fysisk og praktisk aktivitetsbok kunne være. Kan du lime inn ting? Kan du sette dem inn på skrått? Kan du gni ut strekene med fingeren? Svaret er ja! Hos Penguin kan du lese mer om appen og se eksempler. På bloggen til Keri Smith kan du lese om om forfatterens egen opplevelse av at boka blir til app.

«I was a bit nervous about how my book would translate into a new environment. My main fear was, how would the concept work in losing the “artifact”, (the book itself becomes something you really bond with over time and takes on its own life.) How would it work with the ipad?»

Det fine med det nye mediumet er at du kan dele de kreative kunstverkene enkelt via e-post, Flickr og Facebook. Og hvis du vil, så kan du slette en side og begynne helt på nytt. Noe som kanskje gjør at man lettere går løs på den i utgangspunktet. I tillegg kan du lime inn og skrible på bilder som du tar umiddelbart med iPhone- eller iPad-kameraet. Noe som er ganske fint, synes jeg, ettersom de fleste bildene allerede er digitale — og du har dem alltid med deg.

Wreck This App i iTunes (35,-)

Gammel vane?

Mammadamen har et innlegg om lesing og skriving, digitalt og på papir. Hvordan og på hva liker du best å skrive? spør hun.

For meg er det som med spørsmålet om å skrive opp eller å skrive ned. Jeg skriver opp på papir, og jeg skriver ned digitalt. Det jeg skriver på papir er sjelden varig, men likevel viktig. Å skrive, rable og drodle på papir har blitt et verktøy for meg når jeg rett og slett bare vil tenke. Det løser opp, på en måte som det digitale gjerne låser. Se på ordene som formes langs streken som du tegner. Å tenke med pennen. Tenke med hånda. Bare rable i vei, og la tankene styre seg selv. Det er noe i det — papiret — men er det bare en gammel vane?

Jeg skulle gjerne klart å tenke med iPhonen, eller iPaden. I påsken skrev jeg et innlegg om den nye Moleskine iPhone-appen. Den burde være perfekt. Moleskine i ekte notatbok-ånd. Samtidig som man kan samle, lagre, søke, dele. Drodle med fingertuppen. Ingenting som må ligge og samle støv i kasser i all fremtid fordi man ikke orker tanken på å kaste det. Som å kaste en del av seg selv. Det digitale er virtuelt, ubegrenset og fritt. Jeg heier på det digitale! Det er det beste alternativet, i teorien.

Men ikke i praksis. Jeg prøver å skrive handlelister, huskelister, todo-lister digitalt. Det går for tregt, jeg glemmer de notatene jeg har der. Jeg kommer ikke på å stryke ut ting fra todo-lista i den ene appen, fordi jeg allerede har begynt å teste ut en ny. I farta river jeg til meg en papir-notatbok. En penn. Og så bare skriver jeg. Å skrive på papir. Som å drikke et glass iskaldt vann med en skive lime oppi — i ørkenen. Det er noe nesten instinktivt ved det. Deilig frigjørende. What you see is what you get. Så enkelt og effektivt. Med digitalt blir det dessverre mer: Hvorfor gjør du sånn? Det var ikke det jeg mente!

Og det tenker jeg. Samtidig som jeg heier på digitale. Jeg heier fortsatt på det digitale. Jeg skulle ønske det fungerte å tenke med iPaden, med iPhonen, slik jeg kan tenke med pennen. Og det som er enda mer interessant er at jeg kan tenke med tastaturet på en maskin med større skjerm, og som jeg er vant til — en digital skriveplattform så naturlig at jeg rett og slett glemmer hva den er.

Hvis det bare er snakk om vane, noe som vi i voksen alder ender opp med å tenke på som nesten instinktivt, så lurer jeg: Hva hadde skjedd hvis alle førsteklassinger hadde fått en iPad til å skrive sine første bokstaver på. At de aldri hadde holdt en tegnestift, en papirblokk, en blyant. Da må jo det digitale bli det mest naturlige for dem. Eller ikke? Det er jo blitt vist at selv små barn har en veldig intuitiv forståelse av ny teknologi. En liten jente som tester ut apps og spill, helt uten at noen har forklart henne hvordan det fungerer. En liten gutt som får et bilde i papir på bordet foran seg, legger pekefingeren og tommelen oppå det og beveger dem fra hverandre, slik man forstørrer ting på iPad, iPhone og styreflaten på Macen. Men ikke på papir. Her er det andre regler som gjelder.

Når det er sagt: Jeg kan ikke forestille meg hvordan mennesker har skrevet hele bøker for hånd. Jeg opplever en ekstrem stor frihet som har muligheten til å skrive lange tekster digitalt, klippe, lime, flytte på avsnitt som ingenting. Jeg husker jo også den gangen da selv dét var en utfordring. Jeg finner ikke den riktige bokstaven! Nå flyr fingrene over tastaturet, og jeg tenker ikke en gang over det. Det føles så naturlig, at mens jeg skrev dette innlegget glemte jeg ofte at jeg faktisk skriver digitalt akkurat nå. Det er veldig rart. Nesten sånn at jeg må ta en runde med meg selv for å avsløre uoppdagede selvmotsigelser.

Jeg lurer på om det også vil bli slik med den digitale drodlingen. Skrible, rable, tenke med pennen. Eller er det et kapittel for seg selv?

Moleskine iPhone-app

Moleskine — det legendariske notatbokmerket brukt av van Gogh, Picasso, Hemingway, Chatwin, og andre kunstnere gjennom århundrer. Riktignok brukte nok ingen av dem akkurat denne versjonen av Moleskine. Selv om sidene er kremhvite og omslaget er mørkt også her. Hvor går grensen? På fredag ble Moleskines iPhone-applikasjon lansert.

+ Last ned Moleskine for iPhone

Skrive, drodle, lime inn bilder. Du kan bruke app-en slik du ville brukt en vanlig Moleskine. I tillegg er det mulig å plassere notatene dine på kartet med geo-tags, slik at iPhone lagrer koordinatene for stedet du befinner deg på, og markerer dem på et kart.

Notatene kan legges til i kategorier med tilhørende fargekoding og symboler. I ekte Moleskine-ånd kan du velge om du vil ha blankt, linjert eller rutete ark. Hvert notat kan ha flere sider. De scroller ikke, så når de blir fylt opp, går innholdet videre over på neste side. Teksten kan endre størrelse og farge, men så vidt jeg kan se, er det ikke mulig å skifte font. Det er foreløpig heller ikke mulig å ha forskjellige skrifttyper i samme notat.

I grenselandet mellom digitalt og analogt vil det alltid være en stor utfordring. Vi forventer at de digitale notatbøkene skal leve opp til de analoge. Det å ha like mange muligheter i en iPhone-notatbok som du har i en av papir, er umulig. Meningen burde være å ha annerledes muligheter. Ting som en analog notatbok aldri kan tilby, slik som trådløs synkronisering, søkefunksjon og lydopptak. Alle disse er funksjoner som iPhone-Moleskinen av uvisse grunner mangler.

Til tross for dette har app-en et tiltrekkende grensesnitt med farger, symboler og eselører. Jeg liker at du kan putte inn bilder i notatene og forme teksten rundt dem. Og tegne over bildene og teksten. Slik kan du f.eks. skrive og deretter gå over og ringe rundt, understreke, eller overstreke ord. Du kan også dele notatene via Twitter, Facebook eller e-post.

Det er en app som er spennende å utforske. Du drodler med fingertuppen, limer inn bilder og forstørrer og forminsker dem automagisk. Og selv om noen av grensesnittet logiske svakheter gjorde det forbausende vanskelig å i det hele tatt å finne ut hvordan jeg kunne tegne, så var det veldig fascinerende da jeg først fant det ut.

Men det blir med leken. Og oppdagelsen.

For la oss innse det: Appen er laget — ikke først og fremst for å føre Moleskine-tradisjonen inn i de digitale rekker — men for å selge flere Moleskiner av papir.

Det handler om å lage noe tidløst brukervennlig og perfekt. Noe som kan føles like bra som det ser ut. Moleskine gjør det ikke på iPhone. Men på papir. Slik det har vært i hundre år, og noen ting kan gjerne forbli som de har vært, i hundre år til.

Instagram

Skulle jeg valgt ut en favoritt-app på min iPhone, så måtte det blitt Instagram. Instagram er en slags Twitter i bilder. Det er enkle budskap fra forskjellige mennesker. Du kan følge hvem du vil og få visuelle glimt fra rundt omkring i verden. Akkurat nå følger jeg faktisk ingen ringere enn New York City (newyorkcity) på Instapaper! Sånne små ting som gjør deg glad.

Instagram finnes for både iPhone og iPad, men har ingen tilsvarende web-versjon. Du kan registrere en brukerkonto, og så kan du laste opp bilder og dele med andre brukere som følger deg. Du kan åpne og publisere egne bilder som er tatt med andre kameraer enn iPhone. Men de fleste bruker nok denne appen mest for å dele de bildene de tar og har på sin iPhone. Hvor mange ganger har du vel ikke tatt et minneverdig bilde med og tenkt at slike bra ting fortjener å deles med mange?

Les videre…

Pinterest

For en stund siden skrev jeg innlegget Om å organisere inspirasjon hvor jeg delte mine tanker om verdien av det samle på det som inspirerer deg. Jeg skrev om hvordan jeg bruker mapper lokalt på maskinen min, men nå har jeg begynt å bruke en annen metode som kanskje er enda bedre.

Jeg hørte om Pinterest først hos Bloggermagasinet, som omtalte Pinterest så flott som «En digital korktavle, en virtuell bildevegg». Les videre…

Følg Elefantzonen med RSS