Det er to ting jeg setter pris på. De er like, men forskjellige. De er adskilt, men kan kombineres. Jeg liker å skrive og jeg liker grafisk design. Og hvor blir disse to forent? Du ser det i bokhandleren, du kan bla gjennom det på nett, på Amazon, i din egen hylle. Du vet, bokomslag.

Det er en side som heter Bookcoverarchive.com. Et galleri for bokomslag og designere. For the purpose of appreciation and categorization. Du kan bla i evigheter, kronologisk eller etter designer. Du kan til og med se hvilket skriftsnitt tittelen er satt i, surfe deg videre gjennom omslag med samme font. Og fortsatt gjenstår omslag som du aldri før har sett. Les videre…

Ved Chesil Beach (2007) av Ian McEwan er en bitteliten roman på bare 160 sider. Likevel rommer den livene til to kompliserte personer, og den kompliserte konflikten imellom dem.

Les videre…

Jeg har gått i lesemodus. Ut av skrivemodus og inn i lesemodus. En thrillerroman som får meg til å måtte se opp og puste, fordi det er så skummelt. Særlig brevene fra Samuel. Jeg sitter på kafé og drikker kaffe, og skvetter hver gang noen går forbi. New Yorks bakside. Ansikter som løsner fra huden, thrillernoveller som blir til virkelighet utenfor forfatter-karakterens kontroll. Jeg skal vise dere frykten av Nikolaj Frobenius. Har du lest den?

Likevel er det ikke noe som dreper, i dette tilfellet all mystikk, like mye som når det plagsomme paret ved bordet ved siden av begynner å kline. Klissete smaskelyder akkompagnerer mine mentale bilder om tunger som kuttes i to, og jeg setter ned koppen, hardt mot bordet, og tenker Get. A. Room! Jeg prøver å lese her!

Noe jeg synes er vanskelig når jeg skriver, er å bestemme hvem historien skal fortelles gjennom. Hvordan kan jeg vise det som skjer på en troverdig måte? Og hvordan finner jeg ut hvilken synsvinkel som kler historien min best?

Da jeg leste After Dark av Haruki Murakami lærte jeg en spennende måte å gjøre dette på. Her er vi nemlig et blikk, et kamera som panorerer. Historien fortelles gjennom oss og det vi ser, men vi kan ikke gripe inn i fortellingen, vi flyter bare dit kameralinsen fører oss. Når jeg skriver i en slik ekstern form er jeg glad for at historien får rom til å leve sitt eget liv. Men noen ganger føles det som om det eksterne får meg til å distansere meg fra det jeg selv skriver, som om det ikke angår meg lenger. Og når det først skjer er det vanskelig å komme inn i igjen. Det er å låse seg selv ute. Les videre…

Foto: CappelenDamm

«Gi gass, Ine» er en bildebok av Tore Renberg og Øyvind Storseter. Boka har 32 sider og er beregnet på barn fra 3-7 år. Her er et utdrag fra baksiden:

«Hun har lyst hår som svinger når hun går,
hun har mistet en tann nede i munnen,
hun er lett på foten og tøff i hjertet, og hun heter Ine.
Den hun liker best å være med,
er en liten bror som heter Hasse.»

Slik blir historien fortalt gjennom små avsnitt som ligner på regler. Det rimer ikke, men det er rytme, og det er gjentagelser, og noen ganger føles det som om teksten kunne vært til en sang.

Illustrasjonene imponerer meg, og gjør meg nysgjerrig. De ser ut til å være tredimensjonale papp-figurer som er blitt klippet og brettet. Så er de blitt fotografert. Melkekartongen. Og kommoden. Og Ine. Og Hasse. Det er naturlige. Og jordnære farger. Det virker koselig og hjemmelaget. Og det er skygger. Og det er teksturer. Les videre…

Du er på en flyplass. Flyet ditt er forsinka, så du går i retning kiosken for å lete etter noe som kan underholde deg i et par timer. Du har alltid trodd at siden du liksom skal bli en sånn forfatter, så burde du lese de store klassikerne. Hemingway, Chatwin, Hamsun, Ibsen …

Men la oss innse det: Noen ganger vil du bare lese noe som får deg til å le. Noe lett og ledig, noe smart riktignok, og godt skrevet, men for all del — la det være morsomt!

Men ikke syrlig humor. Ikke galgenhumor eller usmaklig humor. Ganske enkelt varm humor. Visuell, logrende, hjertelig, god humor. Om noe nært og enkelt og riktig og godt, det vil du lese. Eller hva?

Vel, det ville i hvert fall jeg lese den dagen på flyplassen. Og jeg fant en bok som er akkurat sånn. «Marley & Me». Den varmet virkelig hjertet mitt. Les videre…

Endelig har jeg lest «Committed» (Evig din) av Elizabeth Gilbert i forbindelse med Cappelen Damms Bokbloggturné. I går var det Nadiyya som skrev om boka, i morgen er det Askeladden sin tur.

For rundt et år siden lot jeg meg begeistre av «Eat, Pray, Love» (Spis, Elsk, Lev) (2006) av samme forfatter. Og i likhet med resten av verden var jeg fortryllet. Den forrige boka var en selvbiografisk historie om forfatteren på vei ut av en hard skilsmisse, og inn i Italia, India og Indonesia for å finne tilbake til seg selv igjen, med endeløs optimisme, sprudlende humor og bunnløs sorg. Boka var full av sjel. Mot slutten av denne fantastiske historien finner hun også tilbake til noe annet: Kjærligheten! Og det er dette den nye boka handler om: «Committed» (2010).

Les videre…