Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Underveis

drodle v1 (av eng. doodle) tegne kruseduller, særlig mens en er opptatt med noe annet; overf: kaste fram tanker og ideer om noe

Jeg drodler på et stort ark til eksamensoppgaven som jeg nevnte litt i forrigår. Den går ut på å skrive en tekst og publisere den som enten film, lyd, performance, trykksak, e.l.

Idéen min er å lage en aktivitetsbok med skriveøvelser. Planen er å gjøre den litt skulpturell og visuelt spennende. Jeg ble veldig inspirert av Safran Foer som har klippet i en bok. Det jeg tenker på er å eksperimentere med forskjellige teknikker for å få fram tekst, og vise dem fram som en helhet. Det er meningen at boka skal inspirere til å komme i gang med skrivingen, og det skal være mye plass til å gjøre egne notater og løsninger på oppgavene. Jeg henter inspirasjon fra bl.a. Simple Diary, Hyperactivitypography, bøkene til Keri Smith, How to be a writer av Barbara Baig og Skriveboka av Merete Morken Andersen.

Så det er altså det jeg holder på med for tida. Det er skal leveres om nøyaktig 2 uker, jeg er ikke avslappa. Men jeg har det veldig gøy & spennende & utfordrende! Håper du har det fint du også!

Tree of Codes

Tree of Codes by Jonathan Safran Foer fra Visual EditionsVimeo.

Jeg har tidligere skrevet om Austin Kleon, og om teknikken han brukte for å skrive diktene i samlingen Newspaper Blackout. Han tar en svart tusj, stryker over ord fra artikler i New York Times, og det som står igjen blir et dikt.

Dette er veldig fascinerende, synes jeg, hvordan det går an å trekke fra for å skape noe nytt. På bloggen Theme T fant jeg ut at forfatteren Jonathan Safran Foer også har brukt denne teknikken. I sin bok Tree of Codes (2010) har han ikke bare strøket, men også klippet ut ord fra sin favorittbok, The Street of Crocodiles av Bruno Schulz. Resultatet er en ny historie av Jonathan Safran Foer, fra Bruno Schulz sine ord.

Vi har eksamen på skolen nå. Det har vi frem til 1. juni, og jeg begynte å tenke på om jeg kanskje skulle gjøre noe lignende. Jeg prøvde med en artikkel i et blad. Jeg valgte ut noen ord og strøk ut de andre. Det var ikke særlig lett! En ting er å bestemme seg for hvilke ord man vil gå for, og håpe på at resten av ordene man trenger vil dukke opp etterhvert. Om de ikke gjør det er du fanget i et uløselig kryssord. Det krever kanskje litt trening (som kryssordløsning også gjør).

Ingen kan i hvert fall beskylde denne metoden for å være plagiering. Mine erfaringer hittil er at det er minst like vanskelig — antagelig vanskeligere — å lage en historie av en annen sine ord, enn å lage en historie av sine egne.

+ Intervju om Tree of Codes i Vanity Fair
+ Se den 3 mnd lange produksjonen av boka
+ Forlaget Visual Editions som utgir mange unike bøker

Visdom

Andrew Zuckerman har spurt 50 av vår tids største skribenter, artister, filosofer, politikere, designere, aktivister, musikere, religiøse ledere og businessfolk, alle over 65 år — om å dele visdommen de har fått gjennom livserfaring. Resultatet er boka & filmen Wisdom: The Greatest Gift One Generation Can Give To Another.

«Love something. I think we’ve got to learn to love something deeply. I think it’s love. It sounds sentimental as hell, but I really think it is.» — Andrew Wyeth, kunstner

WISDOM Trailer fra Andrew Zuckerman StudioVimeo.

via Brain Pickings
+ Wisdombook.org

Novelle noveller

Det regner og jeg har to nye bøker med noveller. Ordet novelle kommer fra italiensk og betyr liten nyhet. Så jeg har novelle noveller.

Å lage bøker

Dette bildet er fra en av de første sidene i About the Author av John Colapinto som jeg prøver å lese akkurat nå. Jeg begynte egentlig på den for flere måneder siden, men jeg har en uvane med å ikke avslutte bøkene som jeg begynner å lese … hva er greia med det?

Under er en liten filmsnutt om å lage bøker. Ved første øyekast er den kanskje litt kjedelig og langdryg, men jeg ble plutselig så fascinert av den doble betydningen: Å lage bøker. Det er 40-tallet. Og vi forfatterspirer som trodde vi hadde den hardeste jobben.

Nå er det jo ikke like omfattende å lage bøker i dag. Men hva er omfattende? Om dette var 40-tallet ville noen gløttet rart på meg akkurat nå. Den gang var dette effektivitet på høyeste nivå. Nå ser vi på det som bakstreversk. Tenk at vi er her, og de er der. At vi kan se dem, men akkurat der — akkurat da, hadde de null peiling på hva vi ville komme til å drive med.

Jeg skriver dette til deg nå. Jeg publiserer kanskje om 3 minutter. Sekundet etter kan du lese det. Tenk om vi levde før boktrykkerkunsten var oppfunnet, på 1200-tallet en gang. Du og jeg, og jeg måtte formidle disse beskjedene til deg gjennom håndskrevne manuskipter. Kanskje jeg ville sittet ved et steinbord og kjent ekkoet riste i meg fra det uendelige rommet idet jeg dyppet fjærpennen min i en liten kopp med blekk.

Våre publiseringsmuligheter er automatiske!

Så var det en annen ting … Jeg klarer ikke å la være å tenke på 40-tallet som noe annet enn en svart-hvitt-film. Det går ikke. For meg var ikke himmelen blå på den gang. Den var grå, alt var stille. Og alt folk gjorde ble jovialt beskrevet av en skurrete fortellerstemme. Den var skurrete, selv i live. Jeg klarer ikke å forestille meg 40-tallet på noen annen måte. Det går ikke.

Jeg skal ødelegge disse notatbøkene

Wreck this journal og Mess — the manual of accidents and mistakes er to bøker av Keri Smith som oppfordrer til å eksperimentere, lage kaos, ødelegge, være vågal, prøve nye ting, bli skitten, og prøve noe du aldri har prøvd før. Bøkene er fulle av rare oppgaver som du skal utføre og dokumentere på boksidene. Det kan være å rive ut en side, putte den i lommen, vaske den i vaskemaskinen, og lime den inn i boka igjen. Det kan være å skrive ned en indre monolog, dokumentere at tiden går, beskrive en kjedelig hendelse i detalj. Det kan være å legge en notatbokside på gulvet og hoppe på den, eller lime inn klistremerker som du finner på frukt.

Det kan være å krølle til en side og glatte den ut igjen.
Det kan være å tegne sola på 10 forskjellige måter.
Det kan være å plassere notatboken på et offentlig sted og få andre til å tegne i den.
Det kan være å tegne med en tusj eller penn med blekk som går igjennom siden og prøve å lage så mye kaos som mulig.
Det kan være å lage kaos med forskjellige, mystiske ingredienser og få andre til å gjette hvilke du har brukt.
Det kan være å kaste ting i luften, ta bilder av dem og lime dem inn i notatboken.

Den anti-estetiske idéen som disse bøkene representerer, kan forbindes med fluxus og dadaisme. Kunstbevegelser som påvirket kunstnere rundt første verdenskrig og første halvdel av 1900-tallet til å uttrykke seg gjennom kollasjer, irrasjonalitet og nihilisme, fritt for regler og normer.

Tidligere denne uka skrev jeg om konseptuell skriving. Det har mye til felles med Wreck this journal og Mess. Det handler om å låne ting fra offentligheten, sette det sammen på nye måter, eller plassere det i nye kontekster slik at det gir en ny mening.

Som jeg har skrevet om tidligere er dette helt nytt for meg. Jeg har hatt en mer nyromantisk innstilling om at kunsten skal komme fra hjertet og sjelen og … Gud? (Hvis det fins noe der ute!)

En gang vi var på en Fluxus-utstilling, syntes jeg det bare var påklistret tullete. Rumpa til Yoko Ono var der. Det var nøkler, og blyantstrek på en hvit flate. Det var lett, lekent. Eksperimenterende. Men jeg forsto det ikke. Det var innsnevret og sært. Jeg lette etter mening, og jeg fant det ikke. Kanskje var det akkurat den frustrasjonen fluxus-kunstnerne var på jakt etter. Mangelen på mening i verden. I beste fall ender man opp med en elitistisk tilfredstillelse. Mens jeg savnet å sitte igjen med noe som kunne bety noe for meg … personlig.

Kanskje er det de romantiske greiene som snakker igjen … Når jeg lager noe, ønsker jeg å snakke til hjertene til folk, fremfor hodene deres. Jeg vil spille på følelsestangentene.

Jeg har ikke begynt på disse konseptuelle ødeleggelses-og-eksperimenterings-bøkene enda, men jeg skal prøve å legge fra meg litt perfeksjonisme og selvbevissthet, og starte. Å finne idéer og konsepter gjennom tilfeldigheter og surrealisme synes jeg er en god idé. Det spørs bare når et slikt kunstnerisk uttrykk blir meningsfullt nok å vise til andre. Jeg er opptatt av at ting skal gi en selvforklarende mening. Jeg vil lage noe tidløst.

Men hvorfor vil jeg egentlig det? Hva er poenget? Wreck this journal og Mess oppfordrer til å fokusere på det som er her og nå. Jeg tror ikke konseptuell kunst er tidløst. Man vil alltid tenke Hvorfor gjorde de dette? … og der ligger også meningen. Hvorfor skrev de dikt med ord som ikke betyr noe f.eks? Og svaret finnes bare i tiden, konteksten og sammenhengene.

Jeg tror på kaotiske idéprosesser. Jeg er allerede ganske flink til å ikke behandle notatbøkene mine unødvendig forsiktig. Min allerede iboende forkjærlighet for overstrykninger, liv og autensitet fikk meg jo til å kjøpe disse rare notatbøkene i utgangspunktet. Det blir sånn som det blir — og sånn blir det. Det trenger ikke å gi en mening. Det trenger ikke å gi en mening. Først når vi slutter å prøve å lage noe med mening, vil det dukke opp noe som har det.

Fortrolighet & vennskap

Illustrasjon: Marcos Chin via Behance & Creative Commons Attribution Non-commercial No Derivatives.

Jeg finner ikke brillene mine. Det var alt jeg tenkte da vi fikk en 7-minutters skriveoppgave på skolen i dag morges, om å ta på oss språkbriller og oppsøke en fremmed diskurs. Diskurs. Et av de der ordene som du liksom på en måte vet hva er, men … egentlig ikke. Så først lærte vi hva diskurs var. Forklaringen vi bruker er at diskurs er måten vi snakker på innenfor et spesielt univers. Politikk-, fysikk-, biologi-, botanikk-briller … Les videre…

Følg Elefantzonen med RSS