Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Drops

Nå leser jeg En djevel i Prada av Lauren Weisberger. En alt for fin bok for et så tullete bokomslag. Ikke vet jeg hva de tenkte på da de valgte dette. Flaks at jeg kjente igjen tittelen fra filmen The Devil Wears Prada (2006) med Anne Hathaway og Meryl Streep. Jeg har sett den mange ganger, og liker den kjempegodt! Om Andrea som flytter til New York for å bli skribent, og som et springbrett til drømmekarrieren i The New Yorker får en jobb som assistent hos en tyrann av en redaktør for et motemagasin.

Forrige søndag fortalte jeg deg at jeg holdt på med å lese en shopoholiker-bok. Nå har jeg lest to! Med baby og Finner en søster. Det er litt flaut, men jeg liker dem skikkelig godt. Alle disse er en del av Drops — en serie feelgood-bøker som blir beskrevet som historier med tempo og driv, skrevet med snert og humor. Det stemmer i hvert fall for de tre bøkene som jeg har lest. Og det er akkurat det jeg leter etter!

Det er lett å bli fordomsfull mot slike bøker. Damebøker … kvinnebøker … overfladisk. Men jeg prøver å la være. Så langt har det ikke streifet meg med en tanke. Og mens sidene raser avgårde prøver jeg å plukke opp hva det egentlig er jeg liker. For det første er det godt å lese noe der historien står i fokus. Hvordan tråder fra tidligere trekkes fram, og til slutt knyttes sammen til en fullstendig uventet, perfekt knute. Og så er det veldig fint å se hvor mye av informasjon man kan, og faktisk kanskje bør ha med i en fortelling for at leseren skal føle at hun er der.

Jeg prøver også å legge merke til det der med verb-form. I Shopoholiker-bøkene skjer alt . Mens i En djevel i Prada skjedde alt en gang i fortiden, det er en fortellerstemme som sier ting som såvidt jeg husker og jeg har aldri følt noe sånn siden.

Jeg tror at når man skal finne på en fortelling er det veldig åpenbart å bruke den aktive formen, hun ser, hun sier, nå skjer det noe, fordi den som skriver prøver å være der like mye som leseren. Jeg skriver ofte sånn selv, det er som regel den formen som kommer spontant. Mens i den mer tilbakeskuende formen får man mer et inntrykk av at det ligger noe mer bak. Jeg klarer ikke å rase like fort gjennom sidene i En djevel i Prada som i Shopoholiker. Alt veier liksom mer. På en måte viser det også forskjellen mellom hovedpersonene i de forskjellige bøkene, Andy i En djevel i Prada og Becky i Shopoholiker. Det viser hvordan de er. Og til tross for alle fordommer man skulle ha: De er faktisk veldig forskjellige. Men jeg liker dem! Og jeg liker hvordan teksten og fortellingen klarer å få meg til å like dem. Det er kanskje det jeg liker mest av alt.

En bekjennelse

Som du vet har jeg et lite lese-prosjekt på gang. I sommer vil jeg prøve å lese mest mulig, sånn at jeg kanskje kan finne ut hva jeg vil skrive. På skolen det siste halvåret har vi vært mye innom det ikke-narrative, poesi og det abstrakte. Det har vært veldig fint å bli geleidet vekk fra de konkrete fortellingene. Men nå kjenner jeg en trang til finne tilbake tilbake til dem igjen.

Eller … har jeg noen gang vært i de konkrete fortellingene? Jeg synes at mye av det jeg har skrevet er ganske så ukonkret og poetisk. Til og med svermende. Ganske rart, siden de historiene jeg liker best er sånne kjempekonkrete og fulle av følelser, og karakterer som man kan kjenne seg igjen i. Som regel opplever jeg slike historier gjennom film, gjennom romantiske komedier, ikke gjennom bøker. Så hvor skal jeg starte?

Det er her bekjennelsen kommer inn. På torsdag var jeg på biblioteket og lånte en pinlig bok. Pinlig fordi, ja, jeg har ganske mange fordommer mot visse bøker. Og en bok som heter En shopoholiker med baby (av Sophie Kinsella) er definitivt noe jeg kan komme til å være litt skeptisk til (Jeg tror jeg må ha rødmet da jeg registrerte den i låneskranken). Men jeg ville jo, du vet, finne ut hvordan sånne bøker er. Det er noe av det leseprosjektet mitt må gå ut på: Å lese mye, og forskjellig. Og plutselig fløy sidene avsted! (Dette er min bekjennelse, så ikke himle med øynene nå, bare les videre.)

Jeg elsker hvordan historien drar meg med frem og tilbake mellom sikkerhet og tvil. Det handler om en dame, Becky, hun er gravid og nå mistenker hun mannen for å være utro med gynekologen sin! Og ikke uten grunn. Hvordan går det ikke an å bli nysgjerrig på noe sånn? Når jeg skriver selv synes jeg dessuten det er veldig vanskelig å gå fra én scene til en annen på en naturlig måte. Hvordan man liksom tvinner inn hovedpersonens tanker i scenene, og hvordan man kan ta forskjellige konflikter og blande dem sammen til en fortelling. I tillegg: Når du leser, og tråder som har vært fremme tidligere i historien kommer tilbake igjen senere, føler du deg ikke bare smart som leser — det føles også som om historien lever. Og når en historie lever kan den egentlig bare være så cheesy den vil.

Jeg må høres ut som om jeg kommer fra månen eller noe sånn. Ut ifra responsen på innlegget om lese-prosjektet, er dere gode lesere, og erfarne lesere. Her skriver jeg om opplevelser rundt lesing som sikkert er en selvfølge. Jeg er sånn mellom barken og veden når det gjelder om jeg skal skrive noe viktig og betydelig eller noe underholdende. Den boka jeg leser nå er definitivt underholdende. Og kanskje ikke så mye mer. Er det der det bør starte?

Jeg har sans for romantiske komedier, fortellinger som får alle til å føle det samme på en gang — samtidig. Det er en ganske mektig kunst. Å nå inn i følelsene til folk på en så krystallklar og sikker måte. Det der med å tolke fortellingen som du vil har jeg tatt en langt steg vekk ifra. Jeg vil prøve å skrive noe som er tydelig og jordnært (det er ikke lett for meg). Men først og fremst må en historie få folk ville lese den. Det må føles lett og gøy. Slik som denne boka. Det er også noe å tenke på: Undervurderer vi lette fortellinger, fordi vi tror det som er lett å lese, også er lett å skrive? Jeg vet i hvert fall med sikkerhet at noe av det som oftest går gjennom hodet mitt når jeg skriver er: skriv enklere, tenk enklere, forenkle den setningen!. Og hvis det vi leser ikke underholder, eller får oss til å føle oss bra, hvorfor skal vi da lese?

Det er en bok!

Tusen takk for alle kommentarer, forslag og tips i forrige innlegg. Nå har jeg et stort ærend på biblioteket. Jeg må bare vise deg denne fantastiske boktraileren for It’s a Book av Lane Smith som jeg fant hos Brain Pickings. Den handler om bøker, eller boka i seg selv. — Hva har du der? spør eselet sin apevenn. — Kan du blogge med den? Kan du twitre med den? — Nei, det er en bok, sier apevennen. Ta en titt, du kommer til å smile!

Forfatteren som ikke liker bøker

Jeg har et prosjekt om å lese mer i sommer. Som du vet liker jeg å skrive. Men jeg har aldri vært en god leser. Jeg vil gjerne være det. Jeg ser nytten av å like å lese for å skrive. Men jeg synes rett og slett det er vanskelig å lese, vanskelig å konsentrere seg og leve seg inn i det. Er det bare meg? Lesing er for meg mer som spinning, enn avslapping. Det er en jobb, et punkt på todo-lista. Jeg må bestemme meg for at jeg skal lese minst ett kapittel før jeg gjør noe annet, ellers blir det ikke.

Jeg vokste ikke opp med bøker. Jeg lurer på hvordan det å vokse opp med bøker eller ikke påvirker lesevanene som voksne. Noen ganger gjør det, andre ganger ikke. Er det et mønster? Vi hadde ingen bokhylle hjemme, men vi hadde mange aviser. Med en mor som leste masse da hun var liten, selv om hun heller ikke hadde vokst opp med bøker, og en far som skrev sport for avisa, og alltid sier: Skriv korte setninger, kort og konsist.

Jeg hører ofte at jeg har en enkel skrivestil. Så kan det være noe i det likevel, at oppvekst påvirker språkvaner? Jeg har lest om mennesker, til og med forfattere, som sier at de ikke tenkte på bøker som noe som må skrives, før i voksen alder. Bøker er noe som bare er, sier de. Et slikt minne kan jeg aldri huske å ha hatt. Men jeg tror ikke man kan finne ut hva man liker og ikke liker å skrive uten å lese.

Det vil ikke komme av seg selv. Lesingen er noe jeg må jobbe med. Eller kanskje jeg bare ikke har funnet den typen bøker som passer for meg enda. Jeg er negativ, nesten pinlig negativ når jeg leser. Og kverulerende. Negativ og kritisk. Jeg er hun forfatteren som ikke liker bøker. Er det mulig? Det er vanskelig å sette fingeren på hva det er. Men det er så vanskelig å tro på det. Det er for nå skal vi skrive litterært og høres flinke ut, det er ikke virkelig.

Samboeren min er en god leser. Han er en sånn som kan lese Beatles av Lars Saabye Christensen på en og en halv dag. En forfatterspires drøm, såklart. Men samtidig blir jeg oftere minnet på hvor dårlig lesekonsentrasjon jeg selv har. Eller — blir jeg bare inspirert?

Han pleier i hvert fall å si at jeg burde lese noe som er lettere, slik at jeg får kommet i gang og kan få litt lese-selvtillit. Det høres rimelig ut. Jeg kunne knapt slutte å fortelle ham om Marley and Me av Josh Grogan. Hvordan den var trist og morsom om hverandre og fikk meg til å føle alt på en gang. Men jeg føler jeg burde lese noe vanskeligere.

Der. Der er det. Det. Av en eller annen grunn har jeg viklet meg inn i idéen om at jeg må lese det jeg burde ha lest, framfor det jeg vil lese. Jeg burde lese klassikere, og romaner hvor handlingen foregår på 1600-tallet. Men … da ramler jeg i bakken som en bøtte med vann. Når jeg tenker på det vil jeg egentlig lese noe som er lett, gjerne humoristisk, og skarpt. Ikke chick lit. Eller nettopp click lit?! Hvis det du burde skrive er det du liker å lese, og jeg liker å lese om følelser, med litt humor, og om mennesker som lever på 2000-tallet … er jeg da egentlig en chick lit-forfatterspire? CHICK LIT? Og isåfall: Er det frykten for dette som gjør at jeg ikke finner lesegleden?

Har du tips til hva jeg bør lese? Hva leser du?

Simple Diary


Canon EOS 350D & 50mm f./1,8

Da jeg oppdaget Simple Diary i bokhandelen hadde jeg ikke hørt om den før. Den oransje boka lå for seg selv og var pakket inn i plast, så jeg kunne ikke åpne den. Alt jeg så var den enkle forsiden og den sølvfargede kanten på sidene. Jeg visste jeg måtte ha den. Da jeg hadde betalt for boka fikk jeg meg litt av en overraskelse. Sidene var ikke blanke, de var fulle av spørsmål!

«Det er tre grunner til hvorfor folk flest ikke skriver dagbok,» står det i starten. «Det skjer ikke noe spesielt hver dag, det krever mye displin, og det er litt flaut å lese i ettertid.» Keel’s Simple Diary skal hjelpe deg med å få ned noe på papiret. Alt du trenger å gjøre er å krysse av og fylle inn. Det passer fint hvis du vil skrive, men ikke kommer i gang. Spørsmålene handler om alt. Deg, verden, andre mennesker. Tilfeldigheter, innfall.

Jeg har ikke begynt på min enda, men jeg liker å bla i den for å få idéer. Den gir meg lyst til å skrive min egen utfyllings-tekst. Da jeg laget Elefantzonens leserundersøkelse i forrige uke oppdaget jeg hvor vanskelig det er å skrive gode spørsmål. Hvordan skriver man effektive spørsmål? Og enda vanskeligere: Det å lage svaralternativer til spørsmål som man får lyst til å svare på. Som du svare på, fordi du vet nøyaktig hva du må svare, og plutselig ser du alt så mye klarere. Spørsmål er veldig fint. Selv de ubesvarte, kanskje er det de som er de beste.

Du kan lese mer om Simple Diary på SimpleDiary.com

Hva ville du fylt inn her? Du har fått høre at du er for ________

Hvordan har dagen din vært?

  • En søt fiolin (43%, 15 stemmer)
  • Et spark i magen (37%, 13 stemmer)
  • Et kappløp (20%, 7 stemmer)

35 personer har stemt.

Loading ... Loading ...

Mine illustrasjoner i iPad-barnebok

Jeg er ingen tegner. Men for en stund siden laget jeg illustrasjoner til en barnebok som heter Kaos i Slottsparken. Det var helt nytt for meg. Vanligvis skriver jeg jo, og nå skulle jeg prøve å få fram følelser uten ord, men gjennom streker. Kunne jeg klare det?

Jeg startet med å finne fram bilder av tegneseriefigurer, helt enkle tegninger som likevel gir en umiddelbar forståelse av hva det skal forestille. For når du tenker deg om: Hvordan ser egentlig munnen ut til en som er skikkelig sint? Hvordan tegner man en and uten å få den til å se ut som Donald? Og hvilke visuelle effekter er det som gjør en prinsesse til en prinsesse?

Sånne ting prøvde jeg å finne svar på. Jeg søkte til og med opp og tegnet etter gamle, kongelige portretter. Slik ble det til at kongen i Kaos i Slottsparken ble litt snau i håret. Men veldig snill og glad!

De andre karakterene er Kristoffer, han er en veldig uvanlig and. Og Karoline, henne skjer det noe med som er litt skummelt. Og så er det prinsessa. Hun ser kanskje ut som en vanlig prinsesse, men når du møter henne vil du oppdage noe annet.

Det fine med å tegne, er hvordan lett det er å forme figurene til sinte, til triste, til glade. Bare det å snu nebbet til Kristoffer nedover, og krumme øynene i en trist bue, beveget noe i meg, lynraskt og helt plutselig — som et tordenskrall. Noe av det samme skjer jo når jeg skriver. Men der tar forandringene litt lenger tid. Her skjedde noe på en litt annen måte.

De sier at den venstre hjernehalvdel styrer språk, setninger, skriving og ord. Mens den høyre hjernehalvdel styrer bilder og visualisering. Den venstre styrer det kontrollerende, mens den høyre styrer det spontane. Kanskje var det noe av dette jeg opplevde under min visitt i den høyre hjernehalvdel. Noe jeg definitivt kan ta med tilbake til den venstre.

Resultatet heter Kaos i Slottsparken. Boka er skrevet, programmert og lest inn av samboeren min. På bloggen hans kan du lese mer om barnebøker, og hvordan det var å lage den første boka:

Jeg går ofte forbi slottet. Om sommeren plasker endene fornøyd rundt i et par store dammer, til stor glede for forbipasserende barn (og noen voksne). Men utpå høsten en gang forsvinner vannet. «Hvor blir det egentlig av?» lurte jeg på en dag jeg gikk forbi. Og sånn ble historien til …

Trykk på knappen

Jeg elsker god idéer, og En bok av Hervé Tullet er definitivt en slik. Den er egentlig beregnet for barn mellom 3-5 år, men er minst like fascinerende for barnlige som er bittelitt eldre også. I går skrev Kristin om den på Bokmerker.org. Og jeg kunne like gjerne duplisert det innlegget og kludret oppå med store bokstaver: Ditto. For det er akkurat sånn jeg føler det også! Og jeg vet at det er mange flere. Hva er det som er som er så fantastisk? Jeg vet ikke. Jeg bare vet at det er det. Umiddelbart genialt.

Har du fått med deg denne boka?

Følg Elefantzonen med RSS