For noen uker siden fikk jeg en kommentar fra en leser som heter Eirik. Han har også tenkt lenge på å studere filosofi. Men etterhvert som han har lært mer om filosofiske spørsmål, har han begynt å innse at filosofien faktisk ikke kan svare på spørsmålene den stiller. Hva er da poenget med filosofi?

Eirik skriver:

Hvorfor finnes universet i det hele tatt? Dette spørsmålet kommer – om noen gang – til å bli besvart av fysikken. Filosofi har ingen ting den skulle ha sagt.

Hva er sant? Dette spørsmålet har bl.a. biologien allerede kastet mye mer lys på enn filosofi noengang vil kunne klare.

Hva er bevissthet? Kommer til å bli besvart av psykologi, biologi, fysikk o.l. Hvorfor skulle en dialektisk utredning klare å svare på ett empirisk spørsmål? Man kan ikke svare på disse spørsmålene ved å sitte å tenke på dem.

Hva er meningen med livet? Denne slags spørsmål kan kanskje filosofien hjelpe til med “å avlive”. Dvs den kan hjelpe til å rydde opp i ordbruk, slik at vi forstår hva ordet “mening” faktisk betyr – og så se på om det har noe for seg å si at livet har dette som “mening” betyr. Men dette er i stor grad sjonglering med ord, og noe som hvem som helst egentlig kan gjøre. Trenger man egne fakulteter og studier for det?

En biolog kan sagtens filosofere over hva meningen med livet er (og er også i en mye bedre posisjon til å gjøre det, fordi hun i større grad enn filosofen egentlig vet hva “liv” er.)

Dette er bare noen eksempler. Tenk på ditt “favoritt-filosofiske-spørsmål” Og svar på hvordan filosofi skulle kunne klare å svare på det. Kunne du tenke deg andre vitenskapelige disipliner som bedre kunne svare på det?

Hva tror du om dette? Personlig heller jeg mer og mer mot å si at filosofiens dager er talte. Først prøvde mennesker å forklare verden gjennom teologi og overtro. Så fikk vi filosofi (som var en enorm forbedring fra det første), så fikk vi vitenskapen (som var en enorm forbedring fra filosofien). Nå har vi ennå filosofien igjen, men spiller den egentlig en valid rolle?

Mvh: Eirik.

Les videre…

For en stund siden leste jeg ferdig «Eat, Pray Love» av Elizabeth Gilbert. Første gang jeg hørte om denne forfatteren var gjennom TED.com der hun holdt et fantastisk foredrag om sitt nye syn på det kreative mennesket.

Elizabeth Gilbert forteller med stor innlevelse, og med humor og selvironi. Det er godt å høre henne fortelle. Så da jeg oppdaget at hun hadde skrevet en selvbiografisk roman som het «Eat, Pray, Love» var det bare å begynne.

Elizabeth Gilbert var i begynnelsen av trettiårene, gift, og nå var det meningen at de skulle prøve å få barn. Men istedet for å være lykkelig, lå hun på gulvet på badet og gråt tunge tårer midt på natten.

Hva var det hun lengtet etter? Hvorfor klarte hun ikke å være lykkelig i et liv som andre ville drømt om?

Etter perioder med depresjon og en vond skilsmisse legger hun ut på en reise til Italia, India og Indonesia. Hun trengte å finne det som alle reisemålene begynner på. «I». Jeg-et. Og det høres jo like cheesy ut pizzatoppingen i Roma. Men når jeg tenker tilbake på hva jeg har lest, er det ikke som om jeg har lest det overhodet: Jeg har reist jeg også. Les videre…

I desember skrev Morgenbladet om «Skriveboka», den nye mentoren for alle skrivere, alle oss håpløse forfatterspirer … og kanskje noen etablerte skrivere også? Jeg noterte det ned med en gang. Merete Morken Andersen. Skriveboka. 767 sider. Ikke kjøp. Blir dyrt. Lån på biblioteket.

I «Skriveboka» er forfatterspirer omtalt som «skrivere». Og selv om noen synes dette er et irriterende trekk fra forfatteren, liksom en summende spyflue som får deg til å tenke på laserprintere, så er det lovende at boka tar for seg skrivingen som en prosess, illustrert med fantastiske vesner! Min favorittdel i «Skriveboka» er «Skriverens fem muser». Mer om dette senere i innlegget … Les videre…

Jeg titter innom Mammutsalget, men alt jeg vil ha er den boka som enda ikke er skrevet. Det er en dagbok og den skal følge meg i 5 år fremover. Jeg startet i går.

Idéen om en 5-årsdagbok fikk jeg først da jeg begynte å lese «The Red Leather Diary» av Lily Koppel som fant en gammel notatbok i en kontainer på Manhattan i 2003, og det viste seg å være dagboken til Florence Wolfson, en ungjente som vokste opp i Upper West Side av Manhattan på 1930-tallet. Lily Koppel har skrevet boken som en roman med utgangpunkt i utdrag fra den originale dagboken. På den måten blir dagboken en del av en større sammenheng. Oppdagelsen av en fjern tid, en glemt skatt, et eventyr. En intelligent, ambisiøs og kreativ tenåring med lidenskap for skriving og kunst. Da Lily Koppel ved hjelp av privatdetektiv oppsøker dagbokskriveren for å returnere dagboken, er den unge jenta blitt en gammel dame på 90 år. Hun kjenner livet ebbe ut av fingertuppene. Plutselig har hun hele ungdommen sin der, mellom flassende røde lærpermer. Det pleide å være en nøkkel, men den er borte.

Les videre…

Jeg leste om det i Morgenbladet. Nå har jeg foreslått for biblioteket å kjøpe inn en bok på 767 sider som handler om skriving.

«Skriveboka» inneholder blant annet råd, idéer, tekniske tips, intervjuer med andre forfattere og kryssreferanser. Ut ifra Morgenbladet-intervjuet får jeg inntrykk av at verkets største inspirasjon er den store nysgjerrigheten for hva som foregår i folk som skriver. Vekk med de gamle beretningene! Med dybde og kompetanse skal forfatteren ha gått fra dybde til bredde for å utforske dette objektivt og klart uten tvilsomme fiksfakserier. Ikke noe «How to Write the Perfect Novel in Two Weeks and Get Rich and Happy». Dette er en annen liga.

«Jeg har ingen svar,» brumler boka og trekker ydmykt på mursteinskuldrene sine. Slik ser det ut i mine øyne. Jeg har en følelse av, og håper inderlig, at dette kan være et oppslagsverk og en skrivementor i bokform som vi kan henvende oss til, særlig under skrivetørke, når alt virker håpløst. Les videre…