En annerledes eventyrbok

Nå er det bokbloggturné igjen. Sist gang var det «Genesis» som skulle skrives om, denne gangen er det barne- og ungdomsromanen «Mørkeboka» av Sigbjørn Mostue. Jeg hadde aldri hørt om verken han eller Alvetrilogien før dette, men det hadde mange andre. Nå tror jeg heller ikke jeg kommer til å glemme navnet med det første. Det er en bok om eventyr. Den er rar.

Det lukter postmodernisme. Det er miksing av fakta og fiksjon. «Mørkeboka» plukker fra høyt og fra lavt i en salig blanding. Den historien vi leser er egentlig en samling av dokumenter. Dagboknotater, nett-chatter, samtaler som er tatt opp på bånd og utdrag fra de originale folkeeventyrene. I margen finnes det håndskrevne bemerkninger fra forfatteren. Stemplet «Cosmic Top Secret», eller «Strengt Hemmelig».

Dagboknotatene skrives av Wilma, en jente på 13 eller 14 år og i den øverste delen av fortellingens angitte målgruppe. I dagboka skriver hun om forelskelser og tyggis, om håpløshet og hvor utrooolig kjedelig det er på skolen. Akkurat nå lærer de om folkeeventyr, snart skal hun levere en oppgave om Peter Christen Asbjørnsen og hvordan han begynte å samle eventyr. På biblioteket møter hun en merkelig bibliotikar-dame som gir henne helt ny og ukjent informasjon om en av vår kulturarvs kjæreste eventyrsamlere. Og plutselig blir skoleoppgaven litt mer interessant…

Les videre »

En dag sjekket jeg postkassen, og der fant jeg en konvolutt. Jeg åpnet den og fikk øye på en lapp der det sto «Hvem er du? Hvor kommer…/»

Neida, jeg bare tuller. Oppi konvolutten var det en bok av Bernard Beckett som heter «Genesis». I forbindelse med bokbloggturnéen hos Cappelen Damm har rundt 30 påmeldte bloggere fått denne lille romanen for å skrive om den. Og i dag er det min tur.

NB: Spoiler!

«Genesis» er en science fiction-historie med vitenskapelige og filosofiske referanser, og det passer jo kjempebra siden jeg nettopp har begynt å studere filosofi. Her finner vi referanser til dialogen «Staten» som vi kjenner fra Platon, der det blir diskuter hvordan idealsamfunnet skulle blitt styrt. Ingen foreldre kjenner sine barn, ingen ektefeller lever sammen, og helt fra begynnelsen blir man inndelt i strenge klasser som maskiner uten selvstendig tankevirksomhet, kun for staten og fellesskapets beste.

Er det dette som er menneskehetens fremtid?

Og nu, Kjære Leser fra Den Fjerne Fortid der på Den Andre Siden av Skjermen, er det eksamen. Jeg mener selvsagt: Eksamen. Stig ombord, for nu går Trikken til Den Fjerne Fremtid, omkring 2090, hvor alt vil være helt annerledes enn det er nå. Men du vet det ikke.

… faktisk vil du aldri kunne forestille deg det. Jeg lover! Slutten kommer som en gigantisk orkan av en bakoversveis. Og det er det som gjør det så skummelt-skummelt-skummelt… men samtidig vanvittig deilig! Som om himmelen trekker seg fra hverandre som en gardin og alt er opplyst og åpenbart. Les videre »

Vi er i Cappelen Damms-lokaler i Oslo. Elisabeth spaserer rundt med moleskinen sin. Jeg tror hjertet hennes dunker ganske fort akkurat nå. Novellen er på trykk, side 115, det begynner å fylle seg opp med folk. Elisabeth legger notatboken på bordet, får en klem, glemmer boken, snurrer seg rundt og går frem mot mikrofonen. Jeg ser den gjenglemte moleskinen og putter den oppi veska mi.

Hver høst siden 1986 har Cappelen Damm utgitt debutantantologien Signaler. Dette har vært springbrettet for mange norske forfattere. Kanskje hører vi Elisabeth erindre om noen år, «Jo, så begynte det da i Signaler 2009…» Men i dette øyeblikket klatrer hun bare opp på platået der mikrofonen står nysgjerrig, og den hvisker med det bøyde stativet sitt: «Fortell meg dine historier».

Jeg sier «hei» til Ithil som har tatt med seg hjemmelagde sjokolade-cookies. Og de er så gode! Yummi × 1000! Jeg gomler, drikker hvitvin og sier «hallo» til Maren, som har the Cookie Monster på t-skjorta si. Kult! Snakk om sammentreff. Make cookies! Not war.

Bortsett fra en dude som leser en frisk og freidig haha-novelle om et ironisk realityshow fra Fantasi-land, er Signaler-materialet i hovedsaklig tungsindig og litteraturstudent-beskjeftiget. Men når Elisabeth leser titter folk opp fra gulvet, på den sjarmerende bergenseren der framme, og de ler på de rette stedene. Teksten heter «Fant du henne, Anton?» og er et romanutdrag.

Og fra og med den dagen var Elisabeth blitt en sånn forfatter.

«Du glemte denne».
Overraska i alt mylderet tar hun imot de upubliserte historiene.
Jeg smiler og føler meg bra.

Det er slippfest for «Roskilde» av Linn Strømsborg, (aka. Strekhjerte) på Gloria Flames i Oslo, ute på terassen og noen ser på meg, myser og tegner rundinger i lufta.

«Er du… Binka…?»
«Er du Bharfot?» tenker jeg og sier «Ja…»
«Jeg er Bharfot!» sier hun og smiler.
«Du er Bharfot!» tenker jeg og sier «Hei!»

I tillegg til å være en omstridt kulturblogger har Bharfot skrevet mange omfattende kommentarer til tankene mine her på bloggen. Tenk at folk er villige til å leve seg inn og skrive lange svar til noen de aldri har kjent! Det er fantastisk. Og nå er vi er. Så rart. Vi snakker om Twitter og at det er litt rart (det er rart!), og nå sier hun:

«Du må få møte Rullerusk. Rullerusk!» Rullerusk snur seg fra gjengen ved siden av og kommer bort til oss.

«Dette er Binka.»
«Hva?» sier Rullerusk.
«Dette er Binka!» sier Bharfot og peker på meg.
«Å, hei, Binka!» sier Rullerusk og rister hånda mi.

Ved siden av Bharfot står Streck. Han har en Moleskine!
«Du har en Moleskine!» sier jeg.
«Ja, såklart har jeg en Moleskine!» smiler Streck.
«Jeg har også en Moleskine,» sier jeg.

Bharfot forteller om første gang hun møtte Rullerusk. Hun syntes hun så henne og spurte: «Er du Rullerusk?» Og de andre rundt henne trodde visst hun var helt tullerusk!

«Å!» utbryter Rullerusk. «Der er Linn!» og drar opp «Roskilde» fra veska si. Alle flokker seg om Linn. Jeg kaster et blikk på veska mi og mitt eget eksemplar, som jeg kjøpte noen dager før slippfesten på Tanum på Majorstua.

Skal vi gå og kjøpe vin?

Vi går vi forbi Streck som sitter og tegner i Moleskine-boka si. Tegningene er akkurat slik jeg har sett dem på bloggen hans. Nå kommer det nye til verden. Han vet ikke at jeg står rett bak ham akkurat nå. Men det gjør jeg. Se, han tegner! Men sjjj, vær stille, for han vet ikke at vi står og spionerer. Fascinerte og nysgjerrige.

Når vi har drukket opp rødvinen, snakket med selveste Sivilstatus-paret og Misund, vet jeg at det snart er på tide å få boka signert, hvis jeg vil få den signert, da.

Jeg sier til forfattercoatchen:
«Jeg tror jeg vil beholde min bok usignert, jeg. Litt sånn cleeean, liksom.»
Han ser rart på meg.
«Aha! Du kan få den signert! Så kan det stå ditt navn!» sier jeg.
«Ok.»
«Åh, takk! Det er vel ikke teit?»
«Jo.»
«Årh.»

Jeg kvinner meg opp og leter etter Linn, Strekhjerte, hun med bloggen som jeg har lest i en evighet, den som for tiden er ikke-levende, men selv er hun her et sted, lys levende og vel så det. Jeg har skimtet henne tidligere på kvelden. Hun ser veldig lykkelig ut. Med god grunn.

«Hei!» sier jeg og tenker «Oi, hva kommer til å skje nå?»
«Hei! Deg vet jeg hvem er!» sier Linn og skriver Kjære Binka. God festival! Jeg gleder meg til å lese bøkene dine.».

(Åh, tusen takk, sier jeg.)

Jeg håper en gang at en gjeng med fine folk, noen jeg kjenner og noen jeg ikke vet hvem er, kanskje vil samles slik og drikke vin og øl, eller cola for den saks skyld, og tenke at de er litt nervøse for å komme bort til meg, slik jeg så på Linn, med en smule ærbødighet, kanskje.

For noen uker siden fikk jeg en kommentar fra en leser som heter Eirik. Han har også tenkt lenge på å studere filosofi. Men etterhvert som han har lært mer om filosofiske spørsmål, har han begynt å innse at filosofien faktisk ikke kan svare på spørsmålene den stiller. Hva er da poenget med filosofi?

Eirik skriver:

Hvorfor finnes universet i det hele tatt? Dette spørsmålet kommer – om noen gang – til å bli besvart av fysikken. Filosofi har ingen ting den skulle ha sagt.

Hva er sant? Dette spørsmålet har bl.a. biologien allerede kastet mye mer lys på enn filosofi noengang vil kunne klare.

Hva er bevissthet? Kommer til å bli besvart av psykologi, biologi, fysikk o.l. Hvorfor skulle en dialektisk utredning klare å svare på ett empirisk spørsmål? Man kan ikke svare på disse spørsmålene ved å sitte å tenke på dem.

Hva er meningen med livet? Denne slags spørsmål kan kanskje filosofien hjelpe til med “å avlive”. Dvs den kan hjelpe til å rydde opp i ordbruk, slik at vi forstår hva ordet “mening” faktisk betyr – og så se på om det har noe for seg å si at livet har dette som “mening” betyr. Men dette er i stor grad sjonglering med ord, og noe som hvem som helst egentlig kan gjøre. Trenger man egne fakulteter og studier for det?

En biolog kan sagtens filosofere over hva meningen med livet er (og er også i en mye bedre posisjon til å gjøre det, fordi hun i større grad enn filosofen egentlig vet hva “liv” er.)

Dette er bare noen eksempler. Tenk på ditt “favoritt-filosofiske-spørsmål” Og svar på hvordan filosofi skulle kunne klare å svare på det. Kunne du tenke deg andre vitenskapelige disipliner som bedre kunne svare på det?

Hva tror du om dette? Personlig heller jeg mer og mer mot å si at filosofiens dager er talte. Først prøvde mennesker å forklare verden gjennom teologi og overtro. Så fikk vi filosofi (som var en enorm forbedring fra det første), så fikk vi vitenskapen (som var en enorm forbedring fra filosofien). Nå har vi ennå filosofien igjen, men spiller den egentlig en valid rolle?

Mvh: Eirik.

Les videre »