Du er på en flyplass. Flyet ditt er forsinka, så du går i retning kiosken for å lete etter noe som kan underholde deg i et par timer. Du har alltid trodd at siden du liksom skal bli en sånn forfatter, så burde du lese de store klassikerne. Hemingway, Chatwin, Hamsun, Ibsen …

Men la oss innse det: Noen ganger vil du bare lese noe som får deg til å le. Noe lett og ledig, noe smart riktignok, og godt skrevet, men for all del — la det være morsomt!

Men ikke syrlig humor. Ikke galgenhumor eller usmaklig humor. Ganske enkelt varm humor. Visuell, logrende, hjertelig, god humor. Om noe nært og enkelt og riktig og godt, det vil du lese. Eller hva?

Vel, det ville i hvert fall jeg lese den dagen på flyplassen. Og jeg fant en bok som er akkurat sånn. «Marley & Me». Den varmet virkelig hjertet mitt. Les videre…

Endelig har jeg lest «Committed» (Evig din) av Elizabeth Gilbert i forbindelse med Cappelen Damms Bokbloggturné. I går var det Nadiyya som skrev om boka, i morgen er det Askeladden sin tur.

For rundt et år siden lot jeg meg begeistre av «Eat, Pray, Love» (Spis, Elsk, Lev) (2006) av samme forfatter. Og i likhet med resten av verden var jeg fortryllet. Den forrige boka var en selvbiografisk historie om forfatteren på vei ut av en hard skilsmisse, og inn i Italia, India og Indonesia for å finne tilbake til seg selv igjen, med endeløs optimisme, sprudlende humor og bunnløs sorg. Boka var full av sjel. Mot slutten av denne fantastiske historien finner hun også tilbake til noe annet: Kjærligheten! Og det er dette den nye boka handler om: «Committed» (2010).

Les videre…

En annerledes eventyrbok

Nå er det bokbloggturné igjen. Sist gang var det «Genesis» som skulle skrives om, denne gangen er det barne- og ungdomsromanen «Mørkeboka» av Sigbjørn Mostue. Jeg hadde aldri hørt om verken han eller Alvetrilogien før dette, men det hadde mange andre. Nå tror jeg heller ikke jeg kommer til å glemme navnet med det første. Det er en bok om eventyr. Den er rar.

Det lukter postmodernisme. Det er miksing av fakta og fiksjon. «Mørkeboka» plukker fra høyt og fra lavt i en salig blanding. Den historien vi leser er egentlig en samling av dokumenter. Dagboknotater, nett-chatter, samtaler som er tatt opp på bånd og utdrag fra de originale folkeeventyrene. I margen finnes det håndskrevne bemerkninger fra forfatteren. Stemplet «Cosmic Top Secret», eller «Strengt Hemmelig».

Dagboknotatene skrives av Wilma, en jente på 13 eller 14 år og i den øverste delen av fortellingens angitte målgruppe. I dagboka skriver hun om forelskelser og tyggis, om håpløshet og hvor utrooolig kjedelig det er på skolen. Akkurat nå lærer de om folkeeventyr, snart skal hun levere en oppgave om Peter Christen Asbjørnsen og hvordan han begynte å samle eventyr. På biblioteket møter hun en merkelig bibliotikar-dame som gir henne helt ny og ukjent informasjon om en av vår kulturarvs kjæreste eventyrsamlere. Og plutselig blir skoleoppgaven litt mer interessant…

Les videre…

En dag sjekket jeg postkassen, og der fant jeg en konvolutt. Jeg åpnet den og fikk øye på en lapp der det sto «Hvem er du? Hvor kommer…/»

Neida, jeg bare tuller. Oppi konvolutten var det en bok av Bernard Beckett som heter «Genesis». I forbindelse med bokbloggturnéen hos Cappelen Damm har rundt 30 påmeldte bloggere fått denne lille romanen for å skrive om den. Og i dag er det min tur.

NB: Spoiler!

«Genesis» er en science fiction-historie med vitenskapelige og filosofiske referanser, og det passer jo kjempebra siden jeg nettopp har begynt å studere filosofi. Her finner vi referanser til dialogen «Staten» som vi kjenner fra Platon, der det blir diskuter hvordan idealsamfunnet skulle blitt styrt. Ingen foreldre kjenner sine barn, ingen ektefeller lever sammen, og helt fra begynnelsen blir man inndelt i strenge klasser som maskiner uten selvstendig tankevirksomhet, kun for staten og fellesskapets beste.

Er det dette som er menneskehetens fremtid?

Og nu, Kjære Leser fra Den Fjerne Fortid der på Den Andre Siden av Skjermen, er det eksamen. Jeg mener selvsagt: Eksamen. Stig ombord, for nu går Trikken til Den Fjerne Fremtid, omkring 2090, hvor alt vil være helt annerledes enn det er nå. Men du vet det ikke.

… faktisk vil du aldri kunne forestille deg det. Jeg lover! Slutten kommer som en gigantisk orkan av en bakoversveis. Og det er det som gjør det så skummelt-skummelt-skummelt… men samtidig vanvittig deilig! Som om himmelen trekker seg fra hverandre som en gardin og alt er opplyst og åpenbart. Les videre…

Vi er i Cappelen Damms-lokaler i Oslo. Elisabeth spaserer rundt med moleskinen sin. Jeg tror hjertet hennes dunker ganske fort akkurat nå. Novellen er på trykk, side 115, det begynner å fylle seg opp med folk. Elisabeth legger notatboken på bordet, får en klem, glemmer boken, snurrer seg rundt og går frem mot mikrofonen. Jeg ser den gjenglemte moleskinen og putter den oppi veska mi.

Hver høst siden 1986 har Cappelen Damm utgitt debutantantologien Signaler. Dette har vært springbrettet for mange norske forfattere. Kanskje hører vi Elisabeth erindre om noen år, «Jo, så begynte det da i Signaler 2009…» Men i dette øyeblikket klatrer hun bare opp på platået der mikrofonen står nysgjerrig, og den hvisker med det bøyde stativet sitt: «Fortell meg dine historier».

Jeg sier «hei» til Ithil som har tatt med seg hjemmelagde sjokolade-cookies. Og de er så gode! Yummi × 1000! Jeg gomler, drikker hvitvin og sier «hallo» til Maren, som har the Cookie Monster på t-skjorta si. Kult! Snakk om sammentreff. Make cookies! Not war.

Bortsett fra en dude som leser en frisk og freidig haha-novelle om et ironisk realityshow fra Fantasi-land, er Signaler-materialet i hovedsaklig tungsindig og litteraturstudent-beskjeftiget. Men når Elisabeth leser titter folk opp fra gulvet, på den sjarmerende bergenseren der framme, og de ler på de rette stedene. Teksten heter «Fant du henne, Anton?» og er et romanutdrag.

Og fra og med den dagen var Elisabeth blitt en sånn forfatter.

«Du glemte denne».
Overraska i alt mylderet tar hun imot de upubliserte historiene.
Jeg smiler og føler meg bra.