Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





10 av mine egenheter

Jeg ble utfordret av Theme T til å skrive mine 10 mest bisarre egenheter. Her er de. Egenhetene mine er kanskje ikke bisarre, men de er egenheter.

  1. Fornavnet mitt, og første bokstav i fornavn nr. 2, og de to første bokstavene i etternavnet mitt lager ordet karisma. Det synes jeg er ganske flott!
  2. Noen ganger når jeg skriver må jeg ha litt bråk i bakgrunnen. Jeg setter på en tv-serie, eller en film jeg ikke følger med på. Eller jeg setter meg et ganske bråkete sted. Og plutselig er det mye lettere å skrive, jeg vet ikke hvorfor, kanskje fordi jeg overdøver den kritiske stemmen.
  3. Da jeg var liten samlet jeg alle bamsene mine på gulvet på rommet mitt, og begynte å lese for dem.
  4. Når jeg pusser tennene, eller kutter opp grønnsaker, eller lager mat, så tenker jeg alltid på enten hva jeg skal skrive, eller hva jeg skulle ønske jeg hadde skrevet, eller noe jeg har hørt, eller noe som noen har sagt til meg, eller noe jeg burde sagt, eller jeg ser for meg fremtidige eller potensielle situasjoner. Er det dette som er dagdrømming?
  5. Jeg tar et bilde av kaffen min med mobilen nesten hver gang jeg er på kafé. Jeg er fascinert over hvordan den ser forskjellig ut hver gang.
  6. Noen ganger, når jeg føler at jeg har skrevet noe rart eller dumt, så forestiller jeg meg at det er noen andre som har skrevet, og kjenner på hva jeg føler om det da. Ofte noe annet.
  7. Jeg har ikke spist kjøtt på 5 måneder.
  8. Jeg glemmer aldri et ansikt. Og når jeg ser et glimt av et sted jeg har vært før, f.eks. på film, så får jeg en sterk og plutselig følelse av nøyaktig hvor det er!
  9. Sokkene mine har som regel forskjellig farge. Og det er med vilje!
  10. Jeg er en veldig lite sjokkerende person. Noen ganger lurer jeg på om det er meg det er noe i veien med, eller verden.

Gjenkjent, takk og unnskyld

«Er du Binka? Binka fra Elefantzonen?» spurte hun, og der, akkurat der på Dolly Dimples i Stavanger stoppet hele verden for meg et øyeblikk. Jeg var som bortført av romvesner, zvooosj, og vi befinner oss et sted mellom Saturn og Uranus. Skriver jeg nå? Tenker jeg? Har jeg sovnet? Drømmer jeg? Skjer dette? Er dette pizza? Lever jeg? Er jeg … ?

binkamars09
Foto: I.V.

Hodet mitt dreide 90 grader mot forfattercoatchen og pupillene mine ga ham et nanoraskt S.O.S.-blikk før jeg stirret tilbake på denne fremmede. Hun sa ting som «jeg har lest bloggen din i mange år» og «kjempebra, stå på!». Jeg rødmet. Garantert! «Har du skrevet kommentarer?» spurte jeg, og hun sa nei, det hadde hun ikke, og jeg smilte og stirret videre og tenkte på at hun, denne personen som jeg bare hadde kjent i noen få sekunder, er en av de usynlige leserne mine. Hei! Tenk alt det du vet om meg som jeg ikke vet om deg, og tenk at dette skjer, tenk at dette skjer akkurat nå, at jeg blir gjenkjent!

Etterpå måtte jeg ha en liten pustepause. Da kom selvkritikken snikende. Var jeg rar? Teit? Var jeg høflig nok? Klarte jeg å vise at jeg var takknemlig? Var jeg som hun hadde forestilt seg? Sa jeg takk? Sa jeg tusen takk? Forsto hun at jeg virkelig mente det?

Å kommunisere med hverandre gjennom tastaturet er noe av det skumleste som fins. Når jeg leser gamle kommentarer og svarene jeg har gitt lurer jeg på hvorfor jeg har svart så mye rart, dette var jo ikke så hyggelig sagt av meg, hvorfor sa jeg det? Hvorfor er jeg sånn? Kanskje det bare er meg. Noen ganger skulle jeg ønske jeg bare kunne møtt dere alle sammen på Dolly Dimples og bare sagt hei! og tusen takk! Tusen takk for at dere følger meg i RSS-leseren eller er innom for første gang, tusen takk for at dere leser, takk for at dere kommenterer eller ikke kommenterer. Jeg er noen takket være dere. Tusen, tusen takk! :)

Hvis du bare fikk skrive én tekst til, hva ville du ha skrevet?

Spørsmål fra Pappeske:

Når jeg skriver går jeg opp på scenen foran et stort publikum, det er sug i magen, det er prestasjonsangst, men jeg vet at når jeg først har fått sjansen til å være her, så skal jeg i hvert fall ikke gjøre noen feil tulle det til, men jeg kan gjerne gjøre noen feil, det er elementært, ellers er dette ingenting. Feil og mangler er livets grøde *fanfare*, selv ikke planeten vår ligger perfekt i banen sin, ting skal være litt skeivt og feil og rart, det er derfor vi skriver og lager ting i utgangspunktet, ellers hadde vi kommet med holdbarhetsdatoen under foten da vi ble født, og da hadde vi vært små pakker med brunost og ikke levende klumper med sjel, så stikkordet her er: hva som helst.

Hadde Bob Dylan fått ultimatumet: Hvis du kunne sunget én sang til, hvilken ville du sunget? tror jeg selv Dylan ville prøvd å gjøre alt rett og Dylansk, og på den måten gjort feil og ikke Dylansk i det hele tatt. Hvor mange ganger får man egentlig sjansen til å stå på en scene foran millioner? Og jeg bare stirrer på skjermen og ser for meg alle disse tingene mens fingrene mine trykker inn bokstavene på tastaturet som jeg ikke ser på, og jeg ser for meg at hvert trykk er steg jeg går rundt på denne store scenen foran alle disse menneskene mens jeg bytter instrumenter og snakker med bassisten og jeg trykker og skriver slik at jeg skal holde meg innenfor scenekanten og ikke ramle av, for det kan skje, men jeg tenker egentlig ikke at dette kan være mine siste ord eller at dette kan være mitt magnum opus. Jeg prøver å ikke skrive noe jeg ikke hadde trengt å skrive, men noen ganger kan en tilfeldighet lede til et lykketreff, en feil er et frø klar til å spire mot noe genialt!, det ene fører til det andre og alt henger sammen, big bang, ding dong, pling plang. Alt jeg sier nå kan jeg bli husket for når jeg er borte. En dårlig vits. Et elendig spørsmål. Et genialt sitat! Det er meg, mitt, moi. Så… Det kan være hva som helst.

Hvis du forlanger et klokt svar, må du også spørre fornuftig

Mange bloggere inviterer en gang i blant til spørrerunde for leserne sine. Dette er selvfølgelig en god måte å få trafikk og idéer til å blogge om, men det kan fort bli en total fiasko dersom ingen lurer på noe. Før man skal ha spørsmålsrunde bør man ha lagt et visst grunnlag igjennom innleggene sine allerede slik at man ikke bare blir en anonym person som spretter opp på en kasse og roper «spør meg, spør meg!» Hva skal man spørre om da? Hva spiste du til middag i går? (Ikke spør meg om det).

Og ikke spør meg om det, og ikke spør meg om det, og noen ting har jeg bare ikke lyst til å svare på. Så hvorfor spør jeg ikke bare meg selv om det jeg vil bli spurt om, istedet for å håpe på at noen telepatiske lesere der ute allerede vet det?

Les videre…

Ekspansivitet

Beskrivelsen av «Signaler 2003» fra bokkilden.no fascinerer og inspirerer. Det skal bli mitt nye motto.

Redaktørene ville ha en uredd litteratur, tekster som ikke bekymret seg over seg selv og sitt, de drømte om ekspansivitet og villskap og ville ha det uryddige, det som sitrer og gløder!

krakow240708

Er du noens favorittperson?

Vi møttes for første gang med en reporterblokk på bordet mellom oss. Nå har han istedet hånden sin, som stryker varsomt over min.

Det er ikke slik at jeg har det for vane å forelske meg i journalister som intervjuer meg. Men denne gangen var det noe mer, akkurat da vi minst ventet det.

Første gang vi møttes snakket vi i 7 timer uten å spise, vi hadde bare så mye å si. Tiden forsvant. Det må vel bety noe?

Vi er prikk like og vidt forskjellige. Han er veldig flink til å ha det bra. Han er et tvers igjennom godt og fredelig menneske. Og det beste er at han vet det ikke en gang selv.

Han kan komme til å holde rundt meg når vi sitter på kafé og snakker, eller er stille sammen mens vi drikker te og jeg plukker opp notatboka for å skrive ned en idé, og jeg ser opp og bort på ham av og til, og tenk det,

Han er her fortsatt.

Er du noens favorittperson?

Jeg er ikke sky

Så måtte Elefantzonen se seg nedtrampet i Tordenbloggen-duellen mot politikk- og samfunnsbloggeren HvaHunSa. Søndag formiddag var vi offisielt utslått av konkurransen etter tapet på 84 mot 98 stemmer. Det er litt surt, men jeg tar med meg det jeg kan få ut av det. Som sist gang er jeg veldig fascinert av kommentarstemmene. Tordenbloggen er på en måte bloggernes prisutdeling, som filmstjernenes og musikernes. Selvfølgelig er det en popularitetskonkurranse, men jeg tør likevel å satse på at sitatene under er ekte, og at de kan gi et realistisk bilde av hvorfor jeg blogger, og kanskje også hvorfor jeg burde blogge.

polaroidnovember08.jpg

Rullerusk: Elefantzonen vs Kle meg naken er det tøffeste valget i denne runden. Veldig bra blogger begge to. Kle meg naken fikk stemme i pollen så da får Elefantzonen kommentarstemmen min fordi hun har en blogg som sprudler over av skriverglede og kreativitet.

Elisabeth Iskrem: BINKA! Makan til inspirasjonskilde har jeg ikke funnet. På grunn av henne har jeg gjennoppdaget Iron & Wine, jeg oppdaget Ray LaMontagne og hver gang hun skriver om en film får jeg en sterk trang til å se den. Hun skriver om alt som foregår inni henne, og det fram til jeg traff henne i Oslo lurte jeg veldig hva som foregikk utenpå henne. Hun ser ut som en Binka, hun skriver som en Binka, og det jeg lærer mer der enn på jobb. Og når hun skriver, så føles det som om hun bare skriver til meg.

fr.martinsen: Elefantzonen fordi jeg liker den åpne måten hun skriver på og fordi jeg får sjansen til å si en gang til at hun ikke må gi opp det prosjektet hun ville gi opp.

Jannekake: Elefantzonen er en nydelig blogg, og ikke bare å se på. Hun skriver utrolig bra og fengende, og jeg blir ofte imponert over det jeg leser.

Virrvarr: Jeg er virkerlig begeistret for HvaHunSa. Likevel, Binka har noe helt spesielt som jeg må holde frem idag. Hun er en estetisk opplevelse ned til minste fontvalg, hun skriver vakkert, personlig, engasjert og med god flyt, og hun har et eget Binka-land du går inn i når du leser bloggen hennes. Hun får stemmen denne runden, men det kjennes litt som å måtte velge mellom sjelden frukt og bloody mary her.

kristin: Elefantzonen er mer selvskreven for meg. Hun er flink, poetisk og mye kreativitet i liten jente. Heia!

Maren: Elefantzonen, fordi jeg har lurket i skyggen til Binka så lenge jeg kan huske. Jeg venter meg noe veldig, veldig stort fra henne (som en ny, bedre skrevet og litt mindre sell-out Harry Potter, for eksempel.)

Alter Ego: Binka. Der kristen-Norge har Youth With A Mission har bloggerbyen Youth With A Passion. Og hun lever i Elefantsonen. Den store appetitten paa livet, og paa aa faa akkurat det hun vil ut av tilvaerelsen og fremtida, inspirerer meg hver gang jeg er innom der. Jeg sier ikke alltid saa mye, men jeg tenker desto mer.

Les videre…

Følg Elefantzonen med RSS