«Er du Binka? Binka fra Elefantzonen?» spurte hun, og der, akkurat der på Dolly Dimples i Stavanger stoppet hele verden for meg et øyeblikk. Jeg var som bortført av romvesner, zvooosj, og vi befinner oss et sted mellom Saturn og Uranus. Skriver jeg nå? Tenker jeg? Har jeg sovnet? Drømmer jeg? Skjer dette? Er dette pizza? Lever jeg? Er jeg … ?

Foto: I.V.

Hodet mitt dreide 90 grader mot forfattercoatchen og pupillene mine ga ham et nanoraskt S.O.S.-blikk før jeg stirret tilbake på denne fremmede. Hun sa ting som «jeg har lest bloggen din i mange år» og «kjempebra, stå på!». Jeg rødmet. Garantert! «Har du skrevet kommentarer?» spurte jeg, og hun sa nei, det hadde hun ikke, og jeg smilte og stirret videre og tenkte på at hun, denne personen som jeg bare hadde kjent i noen få sekunder, er en av de usynlige leserne mine. Hei! Tenk alt det du vet om meg som jeg ikke vet om deg, og tenk at dette skjer, tenk at dette skjer akkurat nå, at jeg blir gjenkjent!

Etterpå måtte jeg ha en liten pustepause. Da kom selvkritikken snikende. Var jeg rar? Teit? Var jeg høflig nok? Klarte jeg å vise at jeg var takknemlig? Var jeg som hun hadde forestilt seg? Sa jeg takk? Sa jeg tusen takk? Forsto hun at jeg virkelig mente det?

Å kommunisere med hverandre gjennom tastaturet er noe av det skumleste som fins. Når jeg leser gamle kommentarer og svarene jeg har gitt lurer jeg på hvorfor jeg har svart så mye rart, dette var jo ikke så hyggelig sagt av meg, hvorfor sa jeg det? Hvorfor er jeg sånn? Kanskje det bare er meg. Noen ganger skulle jeg ønske jeg bare kunne møtt dere alle sammen på Dolly Dimples og bare sagt hei! og tusen takk! Tusen takk for at dere følger meg i RSS-leseren eller er innom for første gang, tusen takk for at dere leser, takk for at dere kommenterer eller ikke kommenterer. Jeg er noen takket være dere. Tusen, tusen takk! :)

Spørsmål fra Pappeske:

Når jeg skriver går jeg opp på scenen foran et stort publikum, det er sug i magen, det er prestasjonsangst, men jeg vet at når jeg først har fått sjansen til å være her, så skal jeg i hvert fall ikke gjøre noen feil tulle det til, men jeg kan gjerne gjøre noen feil, det er elementært, ellers er dette ingenting. Feil og mangler er livets grøde *fanfare*, selv ikke planeten vår ligger perfekt i banen sin, ting skal være litt skeivt og feil og rart, det er derfor vi skriver og lager ting i utgangspunktet, ellers hadde vi kommet med holdbarhetsdatoen under foten da vi ble født, og da hadde vi vært små pakker med brunost og ikke levende klumper med sjel, så stikkordet her er: hva som helst.

Hadde Bob Dylan fått ultimatumet: Hvis du kunne sunget én sang til, hvilken ville du sunget? tror jeg selv Dylan ville prøvd å gjøre alt rett og Dylansk, og på den måten gjort feil og ikke Dylansk i det hele tatt. Hvor mange ganger får man egentlig sjansen til å stå på en scene foran millioner? Og jeg bare stirrer på skjermen og ser for meg alle disse tingene mens fingrene mine trykker inn bokstavene på tastaturet som jeg ikke ser på, og jeg ser for meg at hvert trykk er steg jeg går rundt på denne store scenen foran alle disse menneskene mens jeg bytter instrumenter og snakker med bassisten og jeg trykker og skriver slik at jeg skal holde meg innenfor scenekanten og ikke ramle av, for det kan skje, men jeg tenker egentlig ikke at dette kan være mine siste ord eller at dette kan være mitt magnum opus. Jeg prøver å ikke skrive noe jeg ikke hadde trengt å skrive, men noen ganger kan en tilfeldighet lede til et lykketreff, en feil er et frø klar til å spire mot noe genialt!, det ene fører til det andre og alt henger sammen, big bang, ding dong, pling plang. Alt jeg sier nå kan jeg bli husket for når jeg er borte. En dårlig vits. Et elendig spørsmål. Et genialt sitat! Det er meg, mitt, moi. Så… Det kan være hva som helst.

Mange bloggere inviterer en gang i blant til spørrerunde for leserne sine. Dette er selvfølgelig en god måte å få trafikk og idéer til å blogge om, men det kan fort bli en total fiasko dersom ingen lurer på noe. Før man skal ha spørsmålsrunde bør man ha lagt et visst grunnlag igjennom innleggene sine allerede slik at man ikke bare blir en anonym person som spretter opp på en kasse og roper «spør meg, spør meg!» Hva skal man spørre om da? Hva spiste du til middag i går? (Ikke spør meg om det).

Og ikke spør meg om det, og ikke spør meg om det, og noen ting har jeg bare ikke lyst til å svare på. Så hvorfor spør jeg ikke bare meg selv om det jeg vil bli spurt om, istedet for å håpe på at noen telepatiske lesere der ute allerede vet det?

Les videre…

Beskrivelsen av «Signaler 2003» fra bokkilden.no fascinerer og inspirerer. Det skal bli mitt nye motto.

Redaktørene ville ha en uredd litteratur, tekster som ikke bekymret seg over seg selv og sitt, de drømte om ekspansivitet og villskap og ville ha det uryddige, det som sitrer og gløder!

Vi møttes for første gang med en reporterblokk på bordet mellom oss. Nå har han istedet hånden sin, som stryker varsomt over min.

Det er ikke slik at jeg har det for vane å forelske meg i journalister som intervjuer meg. Men denne gangen var det noe mer, akkurat da vi minst ventet det.

Første gang vi møttes snakket vi i 7 timer uten å spise, vi hadde bare så mye å si. Tiden forsvant. Det må vel bety noe?

Vi er prikk like og vidt forskjellige. Han er veldig flink til å ha det bra. Han er et tvers igjennom godt og fredelig menneske. Og det beste er at han vet det ikke en gang selv.

Han kan komme til å holde rundt meg når vi sitter på kafé og snakker, eller er stille sammen mens vi drikker te og jeg plukker opp notatboka for å skrive ned en idé, og jeg ser opp og bort på ham av og til, og tenk det,

Han er her fortsatt.

Er du noens favorittperson?