Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Oh, the Places You’ll Go!

Will you succeed? Yes, you will indeed. (98 3/4% guaranteed.)

Tenk at disse sitatene er hentet fra en barnebok. Oh, the Places You’ll Go! av Dr. Seuss. Det kaller jeg inspirasjon!

Jeg må lese den. Har du?

Det er en bok!

Tusen takk for alle kommentarer, forslag og tips i forrige innlegg. Nå har jeg et stort ærend på biblioteket. Jeg må bare vise deg denne fantastiske boktraileren for It’s a Book av Lane Smith som jeg fant hos Brain Pickings. Den handler om bøker, eller boka i seg selv. — Hva har du der? spør eselet sin apevenn. — Kan du blogge med den? Kan du twitre med den? — Nei, det er en bok, sier apevennen. Ta en titt, du kommer til å smile!

Gi gass, Ine

«Gi gass, Ine» er en bildebok av Tore Renberg og Øyvind Storseter. Boka har 32 sider og er beregnet på barn fra 3-7 år. Her er et utdrag fra baksiden:

«Hun har lyst hår som svinger når hun går,
hun har mistet en tann nede i munnen,
hun er lett på foten og tøff i hjertet, og hun heter Ine.
Den hun liker best å være med,
er en liten bror som heter Hasse.»

Slik blir historien fortalt gjennom små avsnitt som ligner på regler. Det rimer ikke, men det er rytme, og det er gjentagelser, og noen ganger føles det som om teksten kunne vært til en sang.

Illustrasjonene imponerer meg, og gjør meg nysgjerrig. De ser ut til å være tredimensjonale papp-figurer som er blitt klippet og brettet. Så er de blitt fotografert. Melkekartongen. Og kommoden. Og Ine. Og Hasse. Det er naturlige. Og jordnære farger. Det virker koselig og hjemmelaget. Og det er skygger. Og det er teksturer. Les videre…

Skrive barnebok?

«Russekort!!!» roper barna de dagene jeg gidder å ha på russebuksa – ellers er jeg som usynlig for dem – men nå går jeg villig ned i den lommen jeg har skrevet «l’amour» på og deler høflig ut; «Vær så god; vær så god; vær så god, og ett til deg også – vær så god».
«Takk,» piper de kort og løper sin vei. De tror ikke jeg hører dem, men idet jeg tilsynelatende forlater dem, den travle russen Binka, på vei til skolen, FØR sin første kopp med kaffe, tar de feil. Jeg får nemlig med meg nøyaktig hva de sier; den strategiske russekort-innsamlingen de bedriver:
«Okei, det er siste på dette området. Nå går du over der og tar de, og så møtes vi her, okei?»
Jeg ser for meg små russekort-jegere med walkie-talkie, helikoptere som vokter over skolebygget og som kaster inn de små sparkesyklende handlingsguttene og jentene som strever hardt for å gjennomføre den praktiske delen: «Russekort!!!». Som om disse små røde bitene av papir med bilde av meg selv på og teksten «www.elefantzonen.com» er mat til sultne mager i Romania, varme vinerbrød, Bob Dylan-konsertbilletter, eller noe annet heftig. Jeg husker da jeg løp rundt slik selv. Nå har jeg en hel boks med mine egne kort å dele ut. «Du kan godt få to hvis du vil?» Den lille jenta har en hel bunke i den lille hånda si. Jeg lurer dette vil gi zonen noen ekstra treff.
Disse små menneskene kan nemlig komme til å være mine fremtidige lesere. Les videre…

Følg Elefantzonen med RSS