Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





God jul!

Diktet på bildet over er fra samme sted som Vera-historien som jeg fant for en stund siden.

I dag er det julaften. Vi har sett på Alene hjemme, min idé av Sølvguttene. Når strykehjernet deiser i hodet på den skurken, da ringer julen inn! Håper alle har spist seg gode og mette, og fått seg mange gode lattere!

«The plants are hanging in there, so us humans had better do it too»

via Brain Pickings

Julen er tiden for evig håp. Det sier mammaen til Kevin i Hjemme Alene, «This is Christmas. The season of perpetual hope» –- så da må det være sant. Denne videoen handler om cherry blossoms i Japan etter tsunamien. Det ga meg på en eller annen måte litt julestemning. Eller: En følelse av håp.

Julevisdom

[stårkan]

Skrivefeil i bøker er fascinerende og rart. På internett er vi vant til skrivefeil og slurvefeil, det går fort i svingene, og så er det jo så enkelt å fikse på i etterkant. Men er det ikke fascinerende at skrivefeil suser gjennom trykkerier og dupliseres i metervis av eksemplarer? Trykkes i bøker, blir gitt i julegaver og havner på biblioteker. Hvis en hadde gått igjennom alle bøkene på et bibliotek, må’n tro hvor mange trykkfeil det finnes i alt.

Og hvis vi går helt tilbake til når bøkene ble skrevet inn, hva skjedde da trykkfeilen ble til? Kanskje korrekturleseren var forkjøla, og bare måtte tørke nesa midt i et ord. Kanskje hun nøs og ble helt fortumlet. Kanskje hun var forelska og satt helt i andre tanker.

Jeg gjør masse slurvefeil når jeg skriver og er ikke verdens beste korrekturleser. Jeg liker å korrigere, men blir lett ordblind. Vi leser jo ord som bilder, ikke bokstav for bokstav, og alt det der. Så kanskje er det derfor, når jeg først finner en feil — trykket svart på hvitt, i tusenvis av eksemplarer — at jeg lyser opp og tenker: «Aha! En skrivefeil!»

Og den er ikke alene. Den er duplisert. Den har massevis av tvillingbrødre- og søstre, og det får meg til å smile. Må’n tro hva korrektur-avdelingen på forlaget (finnes det?) sa da de oppdaget feilen. Når oppdaget de feilen, forresten? Da boka var på vei til trykken og det var for sent å gjøre noe? Da boka akkurat hadde kommet tilbake fra trykken og det første eksemplaret høytidelig ble plukket opp fra esken?

Eller har den ganske enkelt ikke blitt oppdaget enda. En får liksom en sånn spesiell følelse av skrivefeil på trykk. En følelse av å være den første som har oppdaget den. Noe som selvfølgelig er helt umulig, men likevel fint å tenke på. Som å være den første som setter beina på månen, eller den første som oppdager en stjerne langt borte, eller den første som, hold pusten, oppdager intelligent liv på andre planeter.

Det handler jo om å oppdage noe nytt. Den følelsen av at noe nytt blir til. Slik som ord, jeg liker nye ord. Jeg synes ord skal bli til like ofte som nye mennesker. Og nye ord blir ofte til ved at to ord blir slått sammen, slik som – ja, forsåvidt – mennesker. Og det nye ordet er kanskje uforståelig først, det skriker og skråler og gurgler, og attpåtil må det ut i verden og finne seg sjæl, slik som alt og alle andre i verden. Stårkan. Det kan være nordnorsk lydskrift for storkene. Eller det kan bare være det det er, en trykkfeil. Eller enda bedre: Et lykketreff.

En fin tanke

Happiness is like a butterfly which, when pursued, is always beyond our grasp, but, if you will sit down quietly, may alight upon you.

— Nathaniel Hawthorne

Over fjellene

Om en ung dame som trenger å ta det litt med ro

Bill.mrk. Hushjelp Søkes av Sophie Kinsella

Akkurat nå leser jeg denne boka. Om en advokat som må rømme fordi hun har gjort en gigantisk tabbe. Hun får panikk, er helt i svima, og verken ser eller tenker klart. Så hun går på et tilfeldig tog, og havner et tilfeldig sted, hvor hun ender opp med å finne seg selv. Det veldig morsomt, lett, og til og med veldig klokt … på sin helt spesielle måte.

Følg Elefantzonen med RSS