Navn er viktig. Alt har navn. Du har et navn, jeg har et navn. Faktisk har jeg flere navn enn ett, hvilket er ganske upraktisk til tider, men alle ulemper har sine fordeler.

Bloggen min har et navn. Bloggen din har et navn. Skrivebordet mitt fra IKEA har et navn. Barneboka jeg skriver på trenger et navn. Og teaterstykket som jeg har vært med på å skrive har et navn som jeg hver dag ser på annonsesidene i Stavanger Aftenblad under «Rogaland Teater», noe som i utgangspunktet er et gledens syn. Likevel er jeg ikke HELT sikker. Det står nemlig: «E der någen der?», etterfulgt av «urpremiere oktober». Jeg tenker: Er dette et godt navn?

Jeg har ikke funnet på det. Ikke noen av de andre forfatterne heller. «E der någen der?» For deg som ikke snakker rogalandsk kan jeg for ordensskyld presisere at den bokmålske oversettelsen vil være «Er det noen der?»; den nynorske «Er det nokon der?», den engelske «Is there anybody there?» … eller noe slikt som det. Jeg sitter på toget på vei hjem og jeg tenker «Er det noe der…» mens jeg ser på de nye personene som kommer inn døra og ser på hverandre og på alle de andre fordi det ikke er noe sted å sitte. «E det någen der», «E det någen plassa å sidda her…»

Dette er navnet. Det kan hende det er midlertidig, det er jeg ikke riktig sikker på. Dag Solstad (eller var det Kjell Askildsen?) skrev et sted at han misliker å gi navn og titler på sine litterære saker. Helst ville han gitt dem nummererte titler. 1, 2, 3. Eller bokstaver. A, B, C.

I antologien som kommer bidrar jeg med en novelle som i utgangspunktet het «hei, harmoni», mest av estetiske årsaker, noe som umulig kan være et godt argument for et navn. Da jeg sendte den inn, novellen, omdøpte jeg den til «Støv». Etter at den hadde kommet med, mailet jeg redaktøren og sa at jeg mislikte tittelen min sterkt og ønsket den skulle endres, helst til blankt. Hun sa at akkurat det ikke kunne gjøres pga innholdsfortegnelsen, men foreslo «Uten tittel», eller en bokstav, for eksempel «Z».

Jeg valgte «Z». Og jeg syntes det klang perfekt!-som en gaffel mot et porselensglass. Det var skarpt og stilig, og det kledde novellen bra ettersom den første setningen er «Jeg ser deg gjennom vinduet». Ser, sett, Z.
Dét er et godt navn.

Men er «E der någen der?» et godt navn?

«…eller er det bare en hobby?»
Det er lenge siden jeg har fått det spørsmålet nå. «Vil du bli forfatter?» Som regel kommer det frem før noen rekker å spørre. «Jeg er 19 år og jeg skal bli forfatter!»
Jeg er hun som skal bli forfatter. Det er meg. Jeg har øyne, jeg er her nå, og jeg skal bli forfatter. Jeg inntar oksygen og jeg skal bli forfatter.
Når man sier dette nok, til seg selv i underbevisstheten til omtrent enhver tid - så vel som den tiden man sover, inkludert i den virkelige verden når anledningen byr seg, glemmer man ofte at man ikke i utgangspunktet var født med denne drømmen. Det er da man likevel begynner å tro at man var det.
Til nøds kommer det spørsmål som, «så, hva vil du bli, da?». Og da sier jeg det igjen – jeg vil bli forfatter.

Men jeg skal også bli mediegrafiker, og i dag var min første dag som offisiell lærling på reklamebyrået i Stavanger. Jeg har vært utplassert og hatt sommerjobb der tidligere, så alt var ved det samme gamle. Mens jeg lagde en annonse i InDesign observerte jeg hvordan det som antagelig er tyske pensjonister, vogget og rullet seg oppover den krunglete lille forhøyningen mellom kaien og båten til Lysefjorden og Prekestolen som er fortøyd rett utenfor. Akkurat DER var alle ombord og båten kunne legge avsted slik den alltid gjør, og som jeg alltid vil observere den gjøre så lenge jeg jobber her.

Når arbeidsdagen er slutt og jeg er trøtt i øynene og stiv i maska, liker jeg å vandre litt åndssvakt rundt i en bokhandel før jeg tar toget hjem. Jeg rusler inn og det første som skjer er at den første boka jeg tilfeldigvis ser - eller rettere sagt; som ser meg – er «Manhattan» av Torgrim Eggen.
Som du kanskje allerede har fått med deg har jeg tidligere skrevet om hvordan jeg drømmer om en dag å studere filosofi i New York. Jeg planlegger og undersøker det hele tiden. Her om dagen kjøpte jeg reiseguide med kart over New York som jeg studerer når jeg vil underholde meg selv litt. Nå var det boken med undertittelen «Historier om New York» som hadde funnet meg. Den sa, «Hei, Binka, nå fant jeg deg!». Og hva kan man gjøre når bøker sier slikt? Man kjøper dem, så klart. Det at mine angivelige venner i tillegg begynner å kalle New York-fantasien min for naiv er ekstra pirrende for min ubestridte drøm. En dag; mot alle odds.

(fortsettelse…)

Dagen da jeg for første gang var vitne til at noen andre enn meg selv leste manuset mitt, var en veldig skummel dag. Men selvfølgelig også starten på det jeg har drømt om hele tiden! Jeg er ikke flau, bare litt sjenert over det jeg har skrevet, noe jeg anser som forholdsvis normalt. Det er jo en blottleggelse av noe veldig personlig. Man gruer seg til å si det, men man vil at alle skal vite det. Jeg tror det er derfor man skriver i utgangspunktet.

Det er gått to måneder siden jeg ble jeg ferdig med teatermanuset mitt og nesten et halvt år siden jeg startet. På den første leseprøven onsdag 6. august møtte jeg skuespillerne – og pang! – plutselig satt vi der med bunken med alle de fire manusene som skuespillerne skulle lese høyt. Jeg var veldig spent på de andres, jeg hadde ikke lest noen av dem, og ingen hadde lest mitt. Jeg synes ikke det er rart å skrive om følelser, men det at noen andre enn meg selv skal lese opp høyt det jeg har skrevet om følelser, er noe veldig nytt. Det er kanskje på tide å prøve å venne seg til det nå… Nei, jeg klarer det ikke.

Nå er det min tekst de leser. Det er mine tanker, dette er hva jeg har tatt fra innerst i mitt hode. Nå leses det høyt, av noen andres hoder, til noen tredje hoders oppfattelse! Jeg blir svimmel og vil synke ned og gjemme meg under stolen så lenge det foregår, men jeg antar jeg må prøve å leke kul forfatter og godta den nye typen av tilstedeværelse.

(fortsettelse…)

Grunnen til at jeg sliter sånn med å skrive teatermanus, er at jeg prøver å finne på en historie som aldri er blitt fortalt før. Og siden drama snakker i bilder, og jeg snakker med ord (det er denne fascinasjonen for bokstavene, klangene på ordene som snakker) låser jeg meg fast, snubler i banaliteten til mine dialoger, holder meg foran fjeset mens jeg tenker: «Hva er det jeg driver med …» Det går nemlig ikke an å skrive en ny historie. Alle er allerede fortalt. I dramaet merkes det bare så godt.
Norsklæreren min påpekte setningene mine da vi fikk tilbake nynorskanalysene våre. Jeg hadde analysert «Den Grøne Kommoden» fra Signaler ‘95. Jeg husker ikke hvem som skrev den, men det kan være det samme. Hun sa jeg var flink til å analysere, noe som på en fin måte bekreftet en INFJ-karakteristikk jeg en gang hadde lest. «Øye for analyse,» var kanskje ordene hun brukte. Nei, jeg husker ikke. Men hun la iallfall til at hun hadde observert min forkjærlighet for lange, finurlige setninger, og at jeg i verste fall har en tendens til å gå meg vill i disse. Jeg visste ikke om jeg skulle si «takk» eller «hold kjeft og prøv å skrive selv». Jeg tror jeg bare mumlet en samtykkende lyd som for å bekrefte min mottakelighet.

Jeg er en svært kritisk leser. Hvis jeg ikke finner en antydning til interessanthet, er jeg kjapp med å lukke igjen boka eller web-vinduet. Hvis du har en blogg, leser jeg den mest sansynlig ikke. Det er ikke at jeg ikke vil. Jeg får det bare ikke til. For jeg tenker bestandig på hva jeg selv skal skrive, særlig når jeg leser noe som noen andre har skrevet, med mindre jeg virkelig går inn for å lese det - hvis du virkelig vil - og med mindre det er bra - noe det som oftest ikke er.

(fortsettelse…)

Det er seks dager siden jeg blogget sist, og jeg lurer på om dere lurer på hvordan det står til med meg. Det går opp og ned med både det ene og det andre. Jeg har skrevet nynorsk i fem timer i dag og begynte nesten automatisk å skrive på sidemålet mitt når jeg skulle skrive dette, en skremmende tendens. Jeg gikk tjue minutter før tiden var ute. Det var ganske nervepirrende, men lite overraskende. Jeg er nesten alltid den siste som forlater åstedet på slike skriveprøver. Det er et merkelig konsept det å samles for å skrive, sitte i fem timer og ikke veksle et ord, for så å gå, uten å si noe. Men da Devendra Banhart gikk, listet hun seg bort til meg og spurte om jeg ville ha resten av Feel Good Drinken hennes, noe jeg synes var særdeles hyggelig. Skrivingen gikk bedre med fruktsukker i blodet, helt til jeg flere ganger senere måtte stoppe opp og tenke: Hva er det egentlig jeg skriver om? Hva i alle dager …

(fortsettelse…)

Helledussen og huttemegtu, nå har Rogaland Teater offentliggjort programmet for 2008 med screamo-bildet av oss i skrivelystgjengen (fra fotograferingen som jeg skrev om her). Det var ikke vår idé å gape sånn på den måten; det var fotografens. Skulle visst illustrere en frisk, høylytt, ungdommelig glød, hva nå enn det er - «vi er unge, men vi tier ikke, og nå skal du jammen høre hva vi har å si!!!»-type ting. Ikke helt min stil, men vi får iallfall lov til å skrive som vi vil, så da kan det være det samme.

Dessuten - ifølge denne siden står det at billettene til forestillingene er i salg allerede på mandag. Mandag den tjuefemte februar! Og dette, til tross for at manusene ikke enda er ferdige og premieren ikke er før 4. oktober. Hjelpe meg! Jeg får haugevis av sommerfugler i magen og masse prestasjonsangst. Men kanskje det bare er sånn det funker. Nytter ikke å være rasjonell og forsiktig her i gården. Nå HOPPER VI I DET. Det er visst det vi gjør. Ikke rart vi gaper sånn.

Denne helgen har jeg møtt to ordentlige dramatikere! Maria Tryti Vennerød og Jesper Halle, som begge også har mottatt Ibsenprisen og ifølge dansken er to av landets fremste dramatikere, hadde flydd helt fra Oslo til oss i Skrivelyst-gjengen på Rogaland Teater for å hjelpe oss med manusene våre. De to dramatikerne skal være våre konsulenter idet vi trér inn i den viktigste, og angivelig mest spennende delen av hele manusarbeidet; nemlig bearbeidingen.

Jeg, Idunn, Kjersti og Eirik var antagelig litt nervøse alle sammen, iallfall jeg. Hittil har vi skrevet hvert vårt manusutkast. Vi har sendt dem inn; Maria, Jesper og dansken har lest dem, snakket om dem, analysert dem, diskutert dem på forhånd, grublet og tenkt på dem både i over- og underbevisstheten; uten at vi har vært tilstede. Men nå var vi her. Og vi så dem i øynene. I tur og orden hadde vi en lengre samtale med enten Maria eller Jesper, under fire øyne. Vi snakket om det vi hadde skrevet, analyserte det på nytt, og ble stilt spørsmål. Ikke spørsmål som vi skulle svare på i slik forstand at vi skulle selge stykket vårt, eller overbevise konsulenten om at de valgene vi hadde tatt, var riktige. Men heller slik at vi skulle få bedre oversikt selv, over hva vi egentlig ville si med stykket, og hvordan vi skulle få det bedre frem.

Det ble understrekt mer enn én gang at det er VI som tar valgene. VI bestemmer. Dette er VÅRT teaterstykke. Og vi tar alle endelige valg. Konsulentene er bare der for å introdusere oss for noen av de veiene som er der, mellom høye trær og breie busker. De viser oss rundt, i teaterskogen, i tåkelandskapet.

(fortsettelse…)

Klarer du å se liiiiiitt tristere ut? spurte dansken sarkastisk mens jeg satt og så ut av det åpne vinduet fra førersetet i minibussen til Rogaland Teater. Bussen, som skal ta mitt og de andre tre skribentene sitt manus med på turné rundt i Rogaland mot slutten av 2008. Fotografen spankulerte frem og tilbake og prøvde å finne ut hvor han ville ha oss. Det hele var litt psykidelisk. Men jeg var ikke trist. - Du er bare litt melankolsk, sa Idunn, som sto ved siden av meg. Kanskje hun hadde rett.

Da jeg sluttet på skolen så tidlig som klokken 11 i dag pga. lærermangel og frihet til å jobbe med særemnet som vi ville, var jeg raskt en tur hjemom for å hente macen min. Så reiste jeg til Stavanger, hvor jeg satt på Sting Café i noen timer og skrev noen biter på særemnet mitt med den pulserende tittelen “Filosofiens litteralitet”. Jeg har aldri gått på kafé alene før, og iallfall aldri for å skrive. Men jeg tenkte, siden photoshooten på teateret skulle være klokken 4, hvorfor ikke bruke timene jeg hadde til rådighet iallfall til å prøve å gjøre noe jeg alltid har villet gjøre. Noe som kunstnere av alle tider synes ha gjort hele tiden; skrive, på kafé. Samme hvor pretensiøst det måtte høres ut.

(fortsettelse…)

Jeg har tenkt mye, hardt og lenge på teatermanuset mitt i dag, og plutselig ble alt så mye klarere for meg! Jeg har ca. 5 sider nå + notater, i tillegg til mange notater i hodet mitt som jeg enda ikke helt vet hvordan jeg skal sette på papiret. Jeg bruker SMS-er, MSN-samtaler og blogger som inspirasjon, historier fra virkeligheten og mikser dem sammen, for så å tilsette en liten dæsj ekstra “etellerannet”. Hva nå enn det er.

Jeg verken kan eller vil legge ut eksempler. Men stikkordene er lyspære, kjærlighet, det ubevisste, usagte, uvisste og normer og følelser i samfunnet vårt som for enkeltmennesket noen ganger virker så fjernt… Jeg er veldig spent og inspirert - det kom helt plutselig, og jeg håper ikke det går over med det første. Ha en fin natt!

Jeg er både i avisa og på radioen. Alt på samme dag. Fredag den 14., ikke den 13. Hva er det som skjer? / Jeg holdt på å krepere av nervøsitet. Jeg vil bli berømt forfatter, men aldri kjendis. Stakkars kjendiser som må gjennom dette hele tiden. La meg fortelle deg hele historien om fredag 14. desember…

Alt dette teatergreiene begynner å bli nifst. Jeg og mine skribentvenner Eirik Faret Sakariassen, Kjersti Stokka og Idunn Helle er i Stavanger Aftenblad. Reportasjen, som ble laget den trettende, på Rogaland Teater, var på trykk den fjortende.

Og samme dag som våre ansikter pryder kultursidene i Aftenbladet, er vi på på radioen. På P1 på NRK Rogaland. Vi var der. Jeg! Egentlig skulle også Idunn være med, den fjerde Skrivelyst-skribenten, men hun går på drama og måtte være med på dramagreier hele dagen og kunne derfor ikke presse inn denne begivenheten i sin stramme timeplan. Noen folk er travle. Jeg er bare nervøs. Jeg fikk litt vondt av meg på hennes vegne; det er ikke hver dag man får muligheten til å være på radioen, liksom. Ikke at det var så forferdelig gøy heller, for jeg holdt seriøst på å falle sammen på gulvet der inne i studioet (jeg får hjertebank bare av ordet… *studio*). Jeg var så nervøs. Så før jeg utdyper mer om hva jeg følte, hva jeg tenkte, må jeg bare si til Skrivelystfolka + dansken: Beklager all sytingen. Dere vet… innadvente kunstnere… *vifte med hendene* Det er ikke lett.

(fortsettelse…)

F.v: Idunn Helle, MEG (Kari Sabine Malmin), Kjersti Stokka og Eirik Faret Sakariassen.

Stavanger Aftenblad, 14/12-2007.

“Her er vinnerne av «Skrivelyst»-konkurransen til Rogaland Teater. Nå skal de fire sprengskrive på teaterstykket «Mangfold» i juleferien.”

Les mer på Aftenbladet.no

- Det er så befriende å være sammen med dere! Dere er så rare! Vi er så rare alle sammen, sier jeg.

Lørdag kveld, den åttende, sitter jeg sliten men glad igjen med følelsen av å ha lært noe. Jeg hadde akkurat vært på workshop sammen med skrivegjengen på Rogaland Teater, og da jeg kom hjem, hadde jeg lyst til å skrive, samtidig som det absolutt siste jeg ville gjøre i hele verden, var å skrive. Jeg hadde ikke gjort annet hele dagen, enn å skrive, skrive, skrive. Og spise pizza.

Jeg har aldri lært å skrive før. Det er litt rart. Det er aldri noen som har sagt: Nå skal du prøve å skrive litt sånn og sånn, og så går vi gjennom det etterpå. Aldri. Ikke en gang i norsken på skolen. Det er merkelig, for det er jo så lærerikt. I tillegg føler jeg det å kunne skrive er så utrolig viktig. Det å være i stand til å uttrykke det man har på hjertet. Det er kanskje det viktigste i hele verden. For hele demokratiet. For hele konseptet med ytringsfrihet. For hele menneskeheten! Skriving kan redde verden! Alle mennesker på planeten skulle hatt sin egen blogg! Ja!

Likevel er det ingen som lærer å skrive. Vi lærer jo ikke å skrive på skolen, selv ikke i norsken. Det er som om det å skrive er noe vi må kunne fra før, eller lære oss selv. Nedskrytt, istedet for prioritert. Eller som om skriving er et så underfundig håndverk, en så uhåndgripelig sak å undervise i, at vi må delta på kurs eller i konkurranser, bli plukket opp og funnet potensielle, for i det hele tatt å få utvidet vår horisont. For å få noen horisont i det hele tatt…

(fortsettelse…)

- Hei, vet du hva, atte, du vet den skrivekonkurransen jeg sendte inn til, den til Rogaland Teater, ja, den ja; jeg kom videre! Ja, de ringte meg og tre andre, nå skal vi skrive manus for Rogaland Teater og vi får til og med penger for det, ordentlige penger, haha, men det er jo ikke det viktigste, det største er jo at stykket vi ender opp med virkelig skal settes opp, kuuult?
- Åja.
- Ja… TEATER liksom! WOW! Stykket skal bli satt opp og reise rundt på turné og sånn, jeg ble valgt ut til å være med å skrive! Snart ser du meg sikkert på teve sammen med Tore Renberg og sånn vet du, hehe, Tore og meg henger på teaterkaféen og diskuterer manusforfatteri, woho! Neida, jeg kommer sikkert aldri til å møte ham, men det er faktisk sant da, jeg og noen andre skal skrive ordentlige manus og jeg har møtt de andre som også skal skrive noen ganger nå og det er helt rart å snakke sammen med andre som også liker å skrive, jeg var så spent, lurte sånn på hvem de var, og så møtte jeg dem og jeg ante virkelig ikke at slike eksisterte, og i tillegg får vi en gratisbillett til alle forestillingene på teateret så nå kommer jeg sikkert til å gå supermasse på teater, vet du, det er ganske interessant faktisk, jeg vet jo ingenting om teater vet du, og…
- Jeg var på kino i går.

- …javel…vardetgøyda…

(fortsettelse…)

Ok.

Det var torsdag. Mobilen sa dzz dzz og jeg visste på en måte hvem som ringte selv om jeg ikke hadde lagret nummeret. Dagen før, nemlig, onsdags kveld, fikk jeg en beskjed på telefonsvareren - noe jeg aldri ellers gjør - bare når det er noe skikkelig viktig på ferde, en viktig beskjed som ikke kommer på SMS, viktige beskjeder gjør som regel ikke det. Det var fra Rogaland Teater og de sa at de vil ha meg med videre i Skrivelyst-prosjektet! (!!!) Men at de skulle prøve igjen. Ringe tilbake. Men de ville ha meg med. Skulle prøve igjen.

(fortsettelse…)

- Jeg har skrevet historier siden jeg lærte å skrive. Ja, jeg skal sende inn noe, smiler 18-årige Kari Sabine Malmin.

Stavanger Aftenblad: Ungdommer på randen av skrivelyst

(Skrive for teateret?)

Jeg er tilbake på skolen. Jeg går rundt i korridorene med honning-Doc i veska og et knall oransje skjerf rundt den groggy halsen som er på vei til å komme til hektene igjen, og jeg tenker at det er merkelig hvor hyggelig det er å være på skolen når man ikke er der så ofte.

Først var jeg borte hele den siste uka i kommunevalgkampen for å farge fylket og nærkommunene blå sammen med Unge Høyre. Tirsdag, onsdag og torsdag i forrige uke, og mandag og tirsdag i denne, hadde jeg fått en frekk, liten halsbetennelse på besøk. Viruset nektet å dra hjem og etterhvert begynte de i klassen min å skrive til meg på Facebook og spørre om jeg hadde sluttet på skolen. Om jeg fortsatt var i live.

Selv lærerne begynte å lure på hvor jeg var blitt av. Jeg har aldri fått så mye oppmerksomhet i hele mitt liv! I dag tidlig, da læreren kom til den første timen, sa hun hei spesielt til MEG, spurte om jeg var blitt frisk, og hvordan det gikk med meg, hvordan det gikk med MEG, et merkelig, lite previlegium særs forbeholdt de som har vært syke, av en eller annen grunn. Jeg er vanligvis livredd for lærere, jeg, jeg hakker tenner av tanken på dem, føler at de bestandig er ute etter å ta knekken på meg, denge meg i bakken og smuglese på Elefantzonen uten å si et ord, uten å skrive så mye som en kommentar. Men nå stopper de opp og titter på meg med ømme blikk, de pakker meg inn i lommetørkler og halspastiller og synger nååå, har du vært syyyk? Uff, så syk du har vært, som om jeg fortsatt er syk.

- Men hallo, jeg er jo frisk nå!

Og takk og lov for det! Hadde jeg ikke vært på skolen i dag ville jeg nemlig gått glipp av store saker. Og jeg snakker ikke om fri i mattetimen eller gratis kaffe i kantina. Neida: jeg snakker om skriving. En skrivekonkurranse. Kjenner du hårene reise seg? Det gjør jeg…

Det hele startet i går tidlig (da jeg fortsatt var litt syk). Jeg gløttet innom It’s Learning for å finne ut om det skulle skje noe jeg burde få med meg, og fikk opp denne beskjeden:

Skrive for teateret?
Har du skrivekløe og ønsker å få satt opp et stykke på Rogaland Teater? Nå har du sjansen - møt fram i dramarommet i lunsjen onsdag 26. sept. for info om konkurransen.

(fortsettelse…)