«Binka» er 19 år (f. 23.07.1989), mediegrafikerlærling på Ensign Reklamebyrå på Skagen i Stavanger, og på vei mot å bli forfatter. Høsten 2008 er hun aktuell med et bidrag i antologien «Vi skal forandre verden en dag» fra Kagge Forlag, og forestillingen «E der någen der?» på Rogaland Teater. Elefantzonen.com er bloggen hennes, hvor hun skriver om det å skrive, filosofi, livet, musikk, kultur & samfunn, mysterier og Den Store Forfatterdrømmen. Elefantzonen har eksistert siden 2002. BINKA [SNABEL-A] ELEFANTZONEN [DOT] COM
«At the Closerie des Lilas I sat in a corner with the afternoon light coming in over my shoulder and wrote in my notebook. The waiter brought me a café crème.» Ernest Hemingway
Personlighetstype
«It's all the same urge, the same expression, the same message. Some day, it might come out graphically, another day, it'll come out in words.» Lawrence Ferlinghetti
19. april 2008 setter en trøtt Einar Stray vannglasset oppå keyboardet og begynner å spille. Han hadde nesten ikke fått blund på øyet natta før, som nemlig hadde blitt tilbragt på et tog fra Sandvika til Stavanger. «Please don’t shoot me mr officer man» … alt er stille og alt er rolig … fiolinisten Philippe og cellisten Ofelia stryker frem toner med hver sin bue og en tidløs stemning hviler som tåke over den underlig nok merkelig lite folksomme kaféen. Jeg forstår ikke hvorfor. Kanskje Einar Stray er en sånn som ikke kan sove på fremkomstmidler i bevegelse … kanskje han kunne sovnet nå … det kunne han nok … og PLUTSELIG
Jeg har en kommentar angående norsk popmusikk å komme med. Noen av dere vil nok tenke «d’ooooh, gidd å skrive om dét … epic fail», men jeg må bare. Det er viktig.
«The most beautiful thing we can experience is the mysterious. It is the source of all true art and all science. He to whom this emotion is a stranger, who can no longer pause to wonder and stand rapt in awe, is as good as dead: his eyes are closed.» Albert Einstein
Da jeg skulle kjøpe min Macbook Pro, spurte de om jeg ville ha glossy skjerm. Jeg visste ikke helt. Glossy skjerm, hva vil det si? Jeg ble fortalt at glossy skjerm egentlig ikke var noe å anbefale, og at det ville komme mer refleksjoner på de mørke områdene. Den ville bli til et slags speil. Ute i sola ville det for eksempel være plent umulig å se noe som helst. Som om det ikke er vanskelig nok fra før.
Jeg tok rådet. Ikke noe glossy skjerm på meg. Et godt valg.
I går kom Kurt Nilsens andre album på bare få måneder. Denne gangen et countryalbum. Duetten med Willie Nelson skulle finnes på denne platen, og ettersom Kurt er hele klodens verdensidol og hele Norges Kurt, gledet vi oss bare av den grunn, og håpet at duetten for alvor ville sette ham på kartet. Ikke fordi Kurt Nilsen er en så fordømt dyktig låtskriver. For det er han ikke. Eller fordi de foregående platene har vært så bra. For det har de ikke. Alle sangene han lager er stort sett like. Men vi fortsetter å håpe. Iallfall jeg. Jeg begynner å lure på om jeg er den eneste. Og snart gidder ikke jeg heller.
Jeg skal til Øyafestivalen i sommer. Jeg hadde særlig gledet meg til Beirut og Sigur Rós, My Bloody Valentine, Sonic Youth, Beirut, Iron & Wine, Beirut, Lykke Li, Beirut, José Gonzales, Lightspeed Champion, The Sonics, Beirut, Beirut, Beirut … ja, Beirut - helt til det her om dagen dukket opp en beskjed: Beirut kommer ikke likevel. Zach Condon har avlyst sin Europaturné.
Hva nå? Zach Condon, hva tenkte du på? Våknet du bare en morgen og tenkte: Nei - dette føler jeg ikke for? Dette vil jeg ikke? Gjorde du?
Vel, da er jeg ikke bitter. Jeg forstår deg faktisk.
I en personlig uttalelse til Øyafestivalen skriver han at årsakene til kanselleringen skyldes mange grunner, deriblant noen han ikke orker å diskutere. Den siden han derimot deklamerer i sin offisielle uttalelse, er det personlige ansvaret han føler overfor seg selv og de som har hjulpet ham frem dit han er i dag; publikum, medmusikanter, plateselskapet … Zach Condon ønsker at hvert show skal bli så bra som overhodet mulig. Og dette kan, av ulike grunner, ved dette punkt, ikke la seg gjøre. Hva kan vi - som håpefulle publikummere - si til noe sånt?
«For ei fitte,» sier en viss karoline på oyafestivalen.com. Er dét det eneste vi kan si? Å rynke på nesa og tenke «fysj for en slibrig sleiping,» er én ting, men man må jo forstå; slik eventyrlig musikk kan umulig komme fra en allminnelig mann. Og uallminnelige mennesker pleier som regel ikke å være så lette å forstå seg på. Jeg sier ikke jeg vet noe, men jeg prøver iallfall.
Pitchfork: So you dropped out of school and went to Europe. Zach Condon: I dropped out of high school and I tried to go to community college for a little while. I can’t be a student. I always hated that lifestyle. I’d been working in this old frame shop where we’d guild these picture frames. I took the money and ran off to Europe.
(…)
I dropped out of high school, and then I dropped out of a community college in Santa Fe, and then I dropped out of a community college in Albuquerque, and then I dropped out of UNM in Albuquerque.
The Penalty
Like an ancient day and I’m on trial
Let them seize the way, this once was an island
And I could not stay for I believed them
Left for the lights always in season
Impassable night in a crowd of homesick
Fully grown children, you’ll leave the lights
Your family may not wait, Sir, keep on believing
Our parents rue the day, they find us kneeling
Let them think what they may, for they’ve good reason
Left for the lights always in season
Hva skjer når du skriver 19 sider i moleskineboken din i strekk? Uten pause. Skrive, snu side, skrive mer, snu side, skrive mer, snu side, skrr…. ja, enda mer, snu side, og enda mer skriving, uavlatelig, gjennom smerter i håndleddet og setninger som starter men som ikke slutter noe sted, og du bare skriver dem og starter på nye for så, etter noen forsøk, komme frem til en forståelse, i det minste for deg selv. Eller jo, en allmenn forståelse også, det er ikke det, men hva er det egentlig som skjer når du skriver sånn, når du tenker ekstremt mye på noe, og plutselig bestemmer deg for å notere en liten snutt. En snutt som viser seg å bli et 19 notatboksiders hav av en ørliten novelle. Et førsteutkast iallfall. Et ukorrigert resymé av en episode du gjerne skulle opplevd igjen, og igjen, og igjen, men som du aldri vet om vil fortsette, og det er kanskje derfor du skriver om det, for dette nittensiders sammendraget, eller denne fullange sceneanvisningen, kan være det eneste sporet du noen sinne vil sitte igjen med. I tillegg til et vondt håndledd, såklart. Og en tom innboks. Og en liste over ting du må gjøre men ikke gidder eller makter å konsentrere deg om; det er ikke at du skulle ønske du klarte å konsentrere deg, for egentlig er forstyrrelsen så fin at den kunne vært der for alltid; og en fullmåne som lyser og er rund, men som ikke nødvendigvis er slik over alt … ikke alle steder … hvilke steder? -hvordan ser den ut hos deg?
Og nå over til litt musikk…
1. Beirut Nantes
2. Grizzly Bear Knife
3. The Moldy Peaches Anyone Else But You
4. The Cure Just Like Heaven
5. Charles Trenet C’est si bon
6. Yeasayer 2080
7. George Harrison Bangla Desh
8. Lykke Li Everybody But Me
9. Sufjan Stevens For The Widows In Paradise, For The Fatherless In Ypsilanti
Jeg har mye å blogge om, men jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Derfor gir jeg heller et livstegn ved å si at jeg er blitt forferdelig forkjøla, men jeg skulker ikke skolen, og for tiden hører jeg uforskammet mye på det nye albumet til The National Bank, som jeg har gått rundt og ventet på i lang tid, «Come on Over to the Other Side». Åpningssporet «Home» er særlig bra. Åpningsspor har det med å være det. Jeg lurer på om det er psykisk… Etter å ha hørt singelen «Family» hele 192 ganger i iTunes før albumet kom, er jeg logisk nok gått den litt lei. Det samme gjelder «Let Go». Hele albumet er likevel ganske så fantastisk, ta for eksempel «Cubicle Man» og «Taste of Me». For ikke å snakke om coverdesignet! Fortryllende.
Suffer for Fashion. Denne herlige sangen fra Of Montreal dedikeres til alle smarte luringer der ute som synes mote er teit, tullete og tåpelig. I know we suffer for fashion or whatever! Hva er alt dette styret med å lide - og hvorfor gjør vi det sammen; i kollektiv? Let’s all melt down together - Together! Det er en rar verden. It’s not supposed to happen like that…
Glem ikke å få med deg albumet «Hissing Fauna, Are You the Destroyer?» fra mesterlige Of Montreal. Disse folka gir meg en god følelse av at verden ennå bobler av noe rart og smart, noe. I en sterk grad av fascinerende, og på sin særegne måte intelligent, gir Of Montreal en slags alternativ, samtidslitterær opplevelse gjennom sine tekster, farget med sære lyder og neonfarger. Undersøk dem nærmere - særlig også sangen «Gronlandic Edit», og du vil få deg en lyrisk overraskelse. Jeg tuller ikke. Det er helt sant - alt sammen! Altfor sant. Skummelt treffende og illustrerende for vår postmoderne tilværelse. Kanskje inspirasjon til en novelle?
Hallo, jeg føler meg som en musikkblogg nå. Men ååå, dette er så fint. Lykke Li, en veldig flink, svensk dame, spås å gjøre en innvasjon av musikkåret 2008 med sin søt-funky elektropop. Hei, Lykke Li! Jeg tenkte først: Haha, Lykke Li, lykkeli’, tenk, så hyggeli’. Men neida: Denne 21-åringen heter faktisk Lykke Zahrisson. Snakk om å være født under en lykkestjerne.
Mer ny 2008-musikk fra musikkhybridbloggen Elefantzonen.com! Ja, særlig. Denne gangen er det iallfall Lightspeed Champion jeg vil spre ut i bloggosværen, en glitrende indie-fyr fra det glade Storbritannia, som i tillegg til å være plateaktuell i disse dager, og innehaver av en interessant musikalitet, også har blogg, Flickr, MySpace og videoblogg som han flikker på helt selv (tror jeg).
Jeg blir aldri grepet av ting jeg ser på teve. Bortsett fra Grey’s Anatomy. Tenk at en tilsynelatende ordinær sykehussåpe kan representere og formidle selve livet på så fabelaktig vis! Jeg er fortryllet.
Jeg sitter med klumpen i halsen hver tirsdag og tenker ikke andre tanker frem til det er slutt. Jeg glemmer alt. Jeg glemmer hva jeg skal gjøre i morgen og hva jeg har gjort i dag, hva jeg hadde til middag, og hva jeg skal skrive på Elefantzonen (nesten). Jeg tenker KUN på Grey’s Anatomy - jeg, som ikke blir grepet av ting jeg ser på teve. Aldri. Ingenting. Bortsett fra Grey’s Anatomy. Jeg legger meg flat. Skuespillerne, manuset, filmingen. Når jeg tenker på meg selv, hvis jeg skulle laget Grey’s Anatomy; skrevet, filmet … hjelp … Dette perspektivet får meg bare til å innse for alvor hvilke genier de må være. Hvordan de klarer å skape, skrive, sende ut troverdige historier, som perler på en snor; la dem renne inn i hverandre og lage nye historier, som man tror på, og som rører en. Jeg holdt på å gå fra forstanden da Meredith holdt på å drukne. Da Bjørn Johan ikke vant Idol, derimot, mukket jeg lite, jeg tenkte ingenting, mens Grey’s Anatomy får meg til å ville innlegges på sykehus, eller bli lege, bare for å oppleve all magien.
Som om ikke det var nok, for de av oss som har en vane med å se på TV 2, har det i det siste dukket opp en litt småeksklusiv fireminutters reklame med Grey’s Anatomy-klipp innlemmet i en sang nesten like glimrende som serien selv. Jeg har lenge lurt på hvem i alle dager dette er for en fremragende artist. Og jeg fant det ut. Hennes navn er Brandi Carlile og sangen heter “The Story”. For en stemme! Og teksten: Mesterlig! Jeg vet ikke om jeg er direkte gal, men jeg føler meg litt truffet her også. Det handler historier. Om det å fortelle historier, og å ha noen å fortelle dem til. Noen som forstår.
You see the smile that’s on my mouth
It’s hiding the words that don’t come out
And all of my friends who think that I’m blessed
They don’t know my head is a mess
No, they don’t know who I really am
And they don’t know what
I’ve been through like you do
And I was made for you…
Bittelille julaften, et kvarter før midnatt, er Binka i ferd med å bryte sitt juleløfte om å blogge hver dag helt frem til julaften. Hjelp! Men hun rekker det. Hun har akkurat skremt vettet av sin sovende mor som til sin forskrekkelse oppdaget en julekakebakende Binka og en bråkete visp på kjøkkenet i 23-tiden. “Jeg trenger jo ikke akkurat å stå opp tidlig i morgen..?” Nå er kakene tatt ut av ovnen, men siden dere ikke får smake, serverer jeg dere heller en HERLIG sang: Ryan Adams med “So Alive”.
The National Banks nye singel «Family» har allerede rukket å grave seg dypt inn under huden på meg. Jeg kan høre på den på repeat i timesvis. Når jeg skriver, når jeg går, når jeg sitter på bussen. Sover, leser, tenker eller når jeg rett og slett gjør ingen verdens ting i det hele tatt. Bare lytter. Jeg har singelcoveret som wallpaper på MacBook Pro’en min. Jeg henter inspirasjon fra det. Det er et nydelig cover. Jeg er som forhekset. Det skjedde noe med meg da jeg for første gang jeg hørte «Family» på MySpace og like etter, raskt som lynet, kjøpe den lovlig som bare det på iTunes. En skummel effekt. Men hei og hå - hvem bryr seg? En vidunderlig sang! En fabelaktig bit fra et antagelig ekstravagant kommende album i februar 08.
Nå er også videoen ankommet YouTube, og Elefantzonen sprer det glade budskap! Hvilken fryd! Hvem venter på julaften nå, liksom? Julaften er her - i denne musikkvideoen - i denne sangen - i dag! Jøje meg, jeg er hekta…
Oi! Hva er dette? Et fyrverkeri? Et cover? Hva er det som står midt på? The National Bank? Jasså? Bandet til Dybdahl og Horntvedt-brødrene? Lever de ennå? Javel? Få høre da?
- Jepp. Hør nå.
Du tror kanskje Elefantzonen er hemmelig forelsket i Morgenutgaven siden vi nevner den så ofte. Vel, om så er tilfelle vet vi ikke, men det vi derimot har fått med oss gjennom den nevnte kilden, som tydeligvis mye flinkere å følge med på MySpace enn oss, er at The National Bank er ute med en ny låt. Ta på den, se på den, hør på den! Den heter «Family».
Om det å glemme hvordan det egentlig var å høre på musikk.
Ingenting er som å surre et varmt, loddent, nyvasket, vaskemiddelduftende skjerf rundt halsen og putte iPod-ørepluggene inn i hjertets to vinduer.
Det var på denne tiden da det var lenge siden jeg hadde hatt dette lille retualet før jeg steg ut i offentligheten. iPoden min hadde vært sykemeldt i flere måneder. Bassen i ørepluggene hadde dødd. Eller, reist på ferie til en stooor gård med maaassevis av høner og sauer og kuer og … elefanter. Så da jeg endelig fikk meg til å gå til anskaffelse av et par Skullcandy-in-ear-øreplugger - jeg har det med å utsette selv det mest uproblematiske ærend - reoppdaget jeg hvor viktig det faktisk er for meg å høre på musikk. Jeg hadde nesten glemt hvordan det var! Glemt hvordan det var å høre på musikk…
Med ett fikk jeg denne følelsen av savn. Som et betydningsfullt brev i posten som har blitt glemt i årevis under en stor pakke og derfor leveres for sent. Det finnes ting jeg ikke har gjort på lenge. Nå er det skikkelig lenge siden jeg har vært på en ordentlig konsert. Jeg føler dette nå, men det er ikke før jeg er inne og surfer på musikkblogger og noen andre websider med populærkulturelle nyheter at dette virkelig går opp for meg.
- Det danske bandet Saybia spiller live på nett i kveld kl. 20:30, sier Gaffa.dk. - Åh, finfint, tenker jeg. Må skrives om. Må blogges. Men selvsagt - å, så overrasket vi ble - kommer Morgenutgaven meg i forkjøpet og jeg synker et sekund ned i min egen stigende konsertsavn og selvbevissthet mens jeg i mellomtiden har trykket og startet avspillingen av det tidligere konsertopptaket som er gjort med Thomas Dybdahl.
Jeg fant denne musikkvideoen av Death Cab For Cutie og tenke bare - wow - det er jo akkurat slike personer jeg ser for meg inni hodet mitt når jeg skriver noveller. Litt sånn Amélie. Jeg holder forresten på med å skrive noe akkurat nå. Må bli ferdig i kveld for å kunne putte den, og et par andre tekster, i en stor konvolutt og sende i morgen. Håper det går fint.
(Men egentlig er jeg ikke så sikker.)
- Sikkert ikke helt Binki-style, men…, sier elektronikagutten Andreas Skoglund da han forteller meg om den nye plata. Han er helt gira på Justice for tiden og spør om jeg har hørt dem, sier at jeg må høre dem, sier at de er sykt bra, helt sinnsykt bra, sier at VG har trillet sekser på terningen og at musikken deres vokser, den vokser og den er helt sykt bra.
