Tenk at jeg skulle forville meg i Kjemibygningen. Det hadde jeg aldri trodd. Mennesker i hvite frakker, endeløse korridorer, reagensglass, og periodesystem svære som tapeter, men her har vi altså kunsthistorie, av en eller annen merkelig grunn. På den første forelesningen for noen måneder siden var jeg en av mange virrende mennesker i Fysikkbygningen. Det var tydelig at mange av disse ikke hørte til blant prøverør og konstruerte eksplosjoner. Ok, det er en lang historie, men det var i hvert fall sånn da jeg surret rundt der den gangen for noen måneder siden, at noen kom bort til meg og spurte «Vet du hvor Kjemibygningen er?» og jeg sa «Jeg leter også etter den!» «Kunsthistorie?» «Jepp!» og plutselig var vi liksom blitt en slags venner der vi gikk og vimset sammen.

Vi fant et skilt der det sto Forelesningssaler tredje etasje, eller fjerde, eller noe sånn, og plutselig var det selvsagt at det måtte være der, og nedenfor var det et toalett, og hun sa at hun skulle dit og at vi treffes oppe, okei, sa jeg og gikk opp en trapp og spurte om dette tilfeldigvis var en del av Kjemibygningen, kanskje? Men neida, i dette auditoriet skulle de ha teknisk matematikk — woooow, tenkte jeg, back off – danger! Men en ting var sikkert: Dette var ikke bygningen. Jeg måtte i hvert fall gå ned alle trappene og ut av hele denne bygningen, for dette var Kjemibygningen og ikke fysikk, kjemi/fysikk, fysikk/kjemi … det er lett å blande det rundt og rundt. Så bar det ned, og toalett-jenta var bortevekk, jeg tenkte på om hun kom til å gå opp i tredje etasje og spørre de samme matte-guttene som jeg gjorde om de kanskje muligens skulle ha kunsthistorie her …? Men det fikk jeg aldri vite, for her var jeg i første etasje og virret igjen, det begynte å bli dårlig tid nå, og når et fremmed menneske nærmet seg igjen, visste jeg at hun egentlig ikke pleide å vanke her sånn til vanlig blant mikroskoper og kjemiske formler, at hun kom til å spørre: «Vet du hvor Fysikkbygningen er?», det var nesten som om jeg begynte å svare før hun en gang hadde begynt å spørre. «Nei, men jeg skal på kunsthistorie jeg også.»

Etter en stund mens vi hadde stått der og sett rare ut, var det en gammel knert som sto og så på de forvirrede fjesene våre og sa «Leter dere etter noe?» Med en morsk og eksentrisk mine begynte han å forklare at mange blir forvirra av dette, at Kjemibygningen er den nedenfor Fysikkbygningen, det er alt dette her, illustrerte han med en luftig håndbevegelse så fort vi hadde kommet ut på den andre siden av Fysikkbygningen, og vi gikk i tur og orden etter ham, inn og ned en trapp og gjennom endeløse korridorer med enveis-gang. Disse dørene kan du bare åpne fra den ene siden. Du kan ikke gå gjennom en dør og etterpå snu og gå tilbake. Da må du bare gå videre og ta hele runden rundt. Dette oppdaget jeg en senere gang under pausen i forlesningen da jeg hoppet gjennom gangene jeg hadde kommet fra for å løpe opp i pedagogikk-bygningen og kjøpe meg en smoothie. Akkurat da var det faktisk noen som kom fra den andre siden og gikk gjennom døra som var uåpnelig for meg, og jeg smatt forbi et blaff fra en hvit laboratoriefrakk.

Jeg har fått en idé til noe jeg vil gjøre neste år. Det er noe jeg må lage, og så må jeg putte det i en konvolutt og sende det et sted. Så får jeg kanskje være med når det begynner til høsten. Kanskje ikke. Men da finner jeg heller på noe annet. Jeg lurer på om jeg bare skal si det, eller om jeg skal vente til det blir noe av. Det er alltid forbedringspotensiale i min verden. Så snart en gammel idé er uinteressant, popper det opp en ny som jeg løper etter. Jeg vet det er en illusjon og at jeg forventer for mye. Men jeg tror det er en bra ting, selv om det gjør meg litt ko-ko. Jeg er jo en sånn som skriver, uansett, og slik har det alltid vært, og det er så godt å vite hva man skal, selv når man tar en pause fra å tenke på det, selv når man nærmest ignorerer det, da er det der fortsatt, når du snur deg tilbake igjen for å se om det fortsatt er der, og det er der, nesten enda mer enn før. Vi er sinte og ivrige kontrollfriker, og vi elsker våre sorger like mye som vi elsker å se tankene våre bli realisert. Jeg poster gjerne en konvolutt, og jeg er ikke redd, for jeg er ikke usikker. Kanskje fordi jeg faktisk er vant til å få det akkurat som jeg vil, og jeg kunne kanskje trengt å få meg en på trynet, en «skjerp deg, du suger», for det kan være en bra ting. Så blir det enten dét, eller så blir det det andre. For jeg vet hva jeg kan. Og da elsker jeg konkurranse. Særlig når prisen er noe som mange vil ha, og når noen som har peiling skal bestemme hvem som får være med. Men så er det ikke kult å servere hele seg selv på et sølvfat heller, da. Så det får forbli en hemmelighet — inntil videre.

Ok, tenk deg et skip. Det heter Theseus og det seiler på mange ferder over havet, over tang og tare, i regn og stri storm. Derfor må det til at noen deler byttes ut av og til. Del etter del blir slitt og byttes ut med en tilsvarende ny. Til slutt består Theseus av bare utbyttede deler. De originale delene putter vi i rommet på bunnen av skipet. Seiler vi nå med det samme skipet som vi opprinnelig forlot havna med, eller har skipet Theseus sakte men sikkert opphørt å eksistere og istedet etterlatt oss med et skip som egentlig er et annet?

Nå blir det ordentlig spennende, for tenk deg at noen tar opp de gamle delene fra bunnen av skipet og gjenoppbygger det opprinnelige skipet av dem. Blir dette skipet så det originale skipet, eller et det et helt nytt skip?

Å si at både det gjenoppbyggede skipet, og skipet av utbyttede deler er Theseus, vil være en selvmotsigelse. Ingenting kan være to ting på samme tid.

Jeg tenker at vi på en måte et slikt skip vi også. Du består av celler, og hele tiden mens du eksisterer, er det celler i deg som forsvinner og nye som blir til. Vi mister hår og hud og alt byttes ut uten at vi slutter å eksistere. Men hva er det med oss som gjør oss til oss, hvis delene vi består av byttes ut hele tiden? Det må jo bety at vi er noen nye hvert øyeblikk. Er det hukommelsen, personligheten, hva er det som gjør oss til oss, noe som bare kan være her og nå …? Det er ting for lenge siden som vi ikke husker lenger, men andre husker at vi eksisterte der. For eksempel den dagen vi ble født. Derfor antar vi at vi var der, og at vi var oss, selv om vi verken husker det, eller besto av de samme delene som vi gjør nå …

Nå kan vi jo ikke møte våre fortidige og fremtidige jeg, og derfor er det lett å si at det som er meg er det jeg er nå, fordi det som er nå er nå – og det forandrer seg hele tiden – nå! … nå!. Men hva med skipet? Kan et skip være to skip på en og samme tid? Hvis ikke — hvilket skip er det originale skipet «Theseus»?

Og forresten, en absurd tanke: Tenk hvis alle cellene dine som bare forsvinner og blir erstattet med nye, tenk hvis alle de ble lagret et sted, kanskje i en annen verden, og ble bygget sammen igjen, til en ny deg … da — hva?

Det som er så spesielt med filmer om legender, er at de begynner med slutten, og den har du. «La Vie en Rose» om Edith Piaf, «Walk the Line» om Johnny Cash og nå «Nowhere Boy» om John Lennon. Du vet jo hvordan det gikk med dem til slutt. Slike felles utganspunkt får stjernene til å komme enda litt nærmere i spillefilmene. Da kan det enkleste grep plutselig få tyngde helt ut av ingenting. Som når vår hovedperson John Lennon treffer 15-åringen som er så god på gitar, og du vet allerede at dette er starten på noe stort.

Vi er på Gimle Kino på Frogner, sikkert landets flotteste. I anledning Gimle Filmfest er Thom Hell der og spiller tre sanger før filmen, blant andre «Over You» fra det nye albumet som kommer i begynnelsen av mars, og for anledningen «Working Class Hero», og det er så fint at man nesten blir svimmel.

Jeg har vært fascinert av John Lennon en stund, og har alltid likt Beatles. Jeg liker å lese om livet hans, interessene, og se på gamle intervjuer på YouTube. Hvordan var han? Hvordan snakket han? Hva snakket han om? John Lennon drev ikke bare med musikk, han var også interessert i kunst og tegnet selv i sin særegne stil, slike detaljer ser vi også glimt av i filmen.

Han vokste opp med mye turbulens i familielivet sitt, noe man også har hørt i mange av tekstene hans. Faren kjente han aldri, og med en ustabil mor med en ny familie, vokser han opp hos sin strenge tante og hennes mann. Han har et godt forhold til onkelen sin, men når han dør faller alt sammen, og savnet etter en identitet blir ekstra stort. Det går opp for den unge John Lennon at han egentlig ikke hører til noe sted. Tittelen kommer fra Beatles-sangen «Nowhere Man» fra albumet Rubber Soul (1966), og her passer den perfekt.

I rollen som John Lennon ser vi skuespilleren Aaron Johnson. Han er bare 19 år, men har allerede rukket å spille i en del filmer. Her gjør han det utrolig bra som en ung og begavet, temperamentsfull John Lennon. En fryd å se på!

Det er rart når filmen slutter, og du ikke trenger å spekulere i hva som kanskje vil komme til å skje med denne karakteren. For det har allerede vært åpenbart i over tretti år, da Lennons liv endte i 1980. Det er en motsatt-kronologisk rekkefølge som får fakta til å føles som fiksjon. En følsom, underholdende og interessant film.