Mildred Pierce

I går var vi på Cinemateket i Oslo og så HBO-serien Mildred Pierce. Det er en mini-tv-serie i fem deler om depresjonen i USA på 30-tallet, basert på romanen fra 1941. I hovedrollen er fantastiske Kate Winslet som den skilte alenemoren Mildred Pierce. Det skulle bli en lang, lang kinokveld på hele 6 timer — og en halv! Ville spenningen holde hele visningen?

Før det startet var regissøren og produsenten der og snakket om arbeidet. Det er umulig å finansiert drama på film nå, men som tv-serie er det mulig. Før de rundet av sa produsenten at serien er veldig avhengighetsskapende, så hvis vi ikke vil være der til slutten, så bør vi gå nå. Ellers vil man bare måtte være der til slutten.

Inntrykket mitt av serien endret seg drastisk fra begynnelse til slutt. Og heldigvis gikk kurven oppover. Jeg visste ingenting om Mildred Pierce på forhånd. Jeg har sett mye Mad Men i det siste og håpet dette skulle ligne. Det gjorde det ikke. Kanskje fordi Mildred Pierce handler om arbeiderklassen. Kanskje fordi fokuset er rettet mot en sterk kvinnelig hovedperson. Kanskje det bare er fordi Mildred Pierce er en kort serie. Eller en veldig lang film. Den både sjokkerte og fascinerte meg.