«Jeg har jo en poetisk åre. Jeg liker blomster og sier mange rare ting»

Poesi er en koreansk film om aldrende dame som søker tilflukt i poesien. Filmen ble vist på filmfestivalen Film fra Sør. Det var faktisk noen i kommentarfeltet her som tipset meg om denne filmen rett etter jeg hadde oppdaget den selv. Det synes jeg var så utrolig fint! «Jeg får ikke sett den selv men jeg tenkte du ville ha glede av å se den. Kan ikke du se den også skrive om den her!» skrev hun.

Dette er en sånn film som jeg ofte bli nysgjerrig på, og etterpå angrer på at jeg ble det. Jeg endte opp med å bli ganske trist etterpå. Fortellingen er ganske provoserende. Noen deler er fantastisk fine, andre er helt utrolig merkelige. Samboeren min syntes at fortellingen ble fortalt på en tungvint måte. Det var mye tell and tell der det kunne vært mer interessant å vise hva som skjedde. 2,5 timer varte den i alt, så selv om den handlet om dikt, så lignet den ikke et. Fascinerende, litt slitsomt — kanskje det bare er en annen måte å tenke på. Det er i hvert fall ingen tvil om at hovedpersonen i Poesi er et stort høydepunkt! Hun kommer med massevis av fine, gjenkjennelige poesistrofer gjennom filmen og står for en av de fineste og sanneste replikkene:

Jeg har jo en poetisk åre. Jeg liker blomster og jeg sier mange rare ting.