Oslo, 31. august

Jeg så ikke Oslo, 31. august den 31. august. Men jeg så den i dag, i Oslo. Og det var stille og føltes uredigert. Som om lerretet bare var et vindu ut i Oslo mot en av de tidligere narkomane som prøver å starte på nytt. Oslo, 31. august er en film av Joachim Trier. Det samme er Reprise (2006). Mer de har til felles er Anders Danielsen Lie. Selv om hovedrollen i Reprise heter Phillip og i Oslo, 31. august Anders, er det umulig å ikke sammenligne dem. Dette kunne vært det som skjedde etterpå.

Noe av det fine med filmene til Joachim Trier er detaljene. Både Reprise og Oslo 31. august er veldig flinke på å leve sitt eget liv. De tumler og går liksom av seg selv, nøkternt og vart men med så mye kaotisk og brutalt på innsiden. Det er noen litt for lange sekvenser med en som står og kler på seg, en sommerfugl som flakser på armen — men kanskje er det nettopp sånt som får karakterene til å leve.

Ekstra levende blir det med Oslo som kulisser. Noen ganger lurer jeg på om dette er et portrett av Anders eller Oslo. Jeg liker at jeg kan kjenne meg igjen overalt, det får meg til å føle at Anders kan være en jeg gikk forbi, eller kommer til å gå forbi en gang og synes synd på. Jeg liker de små klippdetaljene som også er i Reprise, når bildet tar et brått hopp noen sekunder tilbake i tid, mens dialogen fortsetter som før. Plutselig et stikk av å se noe nakent og ærlig. Det får hjertet mitt til å hoppe.

Scenen jeg liker best er den fra Åpent Bakeri ved Litteraturhuset, da vi overhører samtalene rundt, hun som leser opp listen over alt hun har lyst til å gjøre med livet sitt: Bli over 100 år, skrive en skikkelig bra bok, og være elsket.