Hva kan vi gjøre for Oslo?

Dette semesteret er umulig å starte uten å markere det som rammet Oslo og Norge og alle i sommer. Briefen vi fikk i går er Hva kan vi gjøre for Oslo? Vi skal bruke forandringene til å skape noe positivt. Det kan være helt små ting. Men noen må være dem som får idéen og begynner.

Mens jeg er på vei hjem, står han der øverst i bakken og dirigerer anleggstrafikken som fortsatt gjør området litt byggeplassete. Han har briller og arbeidsbukse, og i hånda har han et skilt som er grønt på den ene siden og rødt på den andre. Han står der når jeg går ned bakken, og han står der når jeg går opp igjen. I dag vinker han til alle studentene som går forbi, meg også. Eller gjør han egentlig det?

Nei, det må være noen bak meg, eller på den andre siden av gata, eller kanskje han vifter vekk en veps. Jeg var kanskje litt stiv i maska. Kanskje fordi jeg ikke har kommet helt inn i døgnrytme. Kanskje fordi jeg ennå ikke har klart å oppdrive kaffemaskin på den nye skolen. Kanskje fordi jeg ikke er helt sikker på hva vi kan gjøre for Oslo. Og mens jeg tenker på disse tingene drar han munnvikene sine opp i et smil og utbryter: Big smile! Og jeg kjenner at ansiktet mitt sprekker opp i et flaut glis, men likevel et glis, selv om jeg vanligvis ville sneket meg ubemerket forbi. Da innser jeg det: Denne fyren gjør noe for anleggstrafikken, men han gjør også noe for Oslo.