Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Må det ondt til for å skape godt?

Steven Speilberg og romvesner. Her om dagen så vi Super 8. Det måtte bare være en ny klassiker. Åpningssekvensen har brent seg inn i minnet. Det er noen og syvhundre dager siden forrige ulykke i en fabrikk. Vi zoomer sakte inn, og tallene byttes ut med 1: Det er 1 dag siden forrige ulykke.

Så: En gutt i en huske. Hodet henger ned, han disser sakte frem og tilbake. Så enkelt, men så forklarende.

Året er 1979. En guttegjeng lager film med et Super 8-kamera. Vennskapelig erting og nostalgisk sykling i sanden. Øyeblikkene der disse barna er i fokus, gjør hele filmen. Den sjefete regissøren, den følsomme skuespilleren, nerden som er håpløst forelsket i storslåtte spesialeffekter. Og Joe, som legger zombiesminke på den peneste jenta i byen. Joe og Alice. Dette er deres historie.

En sen kveld under innspilling, plukker Super 8-kameraet opp det som vil forandre alt. En forferdelig togulykke. Som ikke er noen ulykke. Jeg hopper i setet. Gjemmer ansiktet bak sprikende fingre. Rare ting begynner å skje i hele byen. Folk forsvinner. Og mikrobølgeovner forsvinner. Ruter knuser. Det er her jeg begynner å lure på om jeg egentlig er klar for å se en slik film etter visse hendelser for et par uker siden.

Super 8 handler om å miste noen, og å skvære opp med de nærmeste. Å innse at de fleste konflikter ikke har noe å si når det virkelig gjelder. Men hva er det som får dem til å innse dette? Ondskap. Må det ondskap til for å skape godhet? Og takknemlighet? Og kjærlighet? Noen ganger får ondskap og tragedie fram det beste i oss. Det er fælt, men sant. Etter de dramatiske hendelsene for noen uker siden har vi vist at vi vil møte ondskap med kjærlighet. Det er rørende. Og vakkert. Men gir det ondskapen æren for noe den slett ikke fortjener æren for?

Når noe fælt skjer innser vi hvor glade vi egentlig er i hverandre. Hva som egentlig betyr noe. Og når noe godt skjer? Det passerer lettere, nesten umerkelig.

Super 8 har mange øyeblikk med perfekt filmmagi, men også action som rister deg i margen. Noen ganger på en god måte, andre ganger ikke. Romvesenet er ingen søt E.T. som kommuniserer. Det er et uhyre som ødelegger. Det kan være spennende nok. Men dette monsteret har ingen personlighet. Eller mening. Det heter ikke noe. Det vil ikke noe. Vi blir ikke kjent med det. Vi blir bare kjent med effekten av det.

Når Joe og Alice står igjen med hver sin pappa i katastrofeområdet og uhyret drar tilbake til rommet, er det som om blodet og alle nær døden-opplevelsene som har vært, og som ville merket en virkelig person for livet, fordamper ut i støvdynene, og nå ser de bare opp mot ondskapen med respekt og ærefykt. Som om ondskapen er en helt. Takk, ondskap, takk for at du kom hit og gjorde alt fælt slik at vi skal finne tilbake til hverandre!

Jeg blir helt matt.

Stikkord: ,
Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS