Terror i Oslo
fredag 22. juli, 2011 kl. 22:07 av binka
Jeg skriver om hvor fint det er å bo sentralt i hovedstaden. Neste dag skjer dette.
Jeg kommer ut fra badet, samboeren min sier at det har begynt å tordne og begynner å ta ut kontaktene fra datamaskinene. «Jeg hørte ikke noe,» sier jeg og ser ut av vinduet. Det har regnet av og på i hele dag. En lummer regn-og-tordenværsdag.
Etter en liten stund er det ingen flere tordenskrall i sikte. Jeg har et lite ærend i sentrum, så jeg begynner å gjøre meg klar.
Trikken kjører forbi da jeg går inn i kiosken for å kjøpe billett. Men det gjør ingenting, Det er 10 små minutter til neste, og det har faktisk sluttet å regne. Plutselig kommer enda en trikk. Med det samme!
Men denne linjen går da ikke her? Sikkert noe almindelig krøll, det har jo skjedd noe lignende før. Var det på 17. mai? Jeg stempler billetten min og finner en ledig plass. Trikken har allerede begynt å kjøre. Men stasjonene som introduseres over høytalerne er helt feil. Jeg får et stikk av frykt for å befinne meg i en trikk som blir styrt av feil person. Kan den være stjålet? Blikket mitt streifer forsiktig rundt mot de andre passasjerene, det er ganske mange. I noen refleksjoner kan jeg se en politibil som setter på blålys. Skal den følge etter oss? Den snur og kjører motsatt vei. Ok, kanskje det bare er noe almindelig krøll. En distré sommervikar, kanskje.
Idet vi runder svingen rundt Stortinget får jeg en SMS fra hjemme på vestlandet:
Er alt i orden med dere etter eksplosjonen?
Jeg går gjennom hodet mitt etter alt som kan ha med eksplosjon å gjøre. Jeg har ikke lest nettavisene i dag. Hva har skjedd? Er det alvorlig? Er det i sentrum? Kanskje det er utenfor. Kanskje en liten eksplosjon i en helt annen bydel. Ja, helt sikkert! Alt er i hvert fall i orden med oss. Ja, alt er i orden! Jeg er jo bare på vei til sentrum, alt går bra. Men hva har skjedd?
Jeg åpner Safari på iPhonen og trykker inn VG.no. Akkurat idet siden lastes ringer samboeren min: «Hvor er du?» spør han så raskt jeg har rukket å legge telefonen mot øret.
«På trikken …» svarer jeg nølende. Jeg dro jo hjemmefra for bare noen minutter siden. «Du må snu!» sier han raskt. «Det er en bombe …» Og plutselig legger jeg merke til at nesten alle de andre på trikken også snakker i mobilen. Noen bak meg har allerede snakket i noen minutter. Og damen ved siden av har lent seg helt forover i setet og speider ut av vinduet: «Hva er det som skjer?» roper hun inn i telefonen, «Alt er jo sperret her?»
Jeg går av på neste stasjon. Det lukter svidd i luften, men jeg tenker det bare må være noe jeg innbiller meg.
Mens jeg står og leser VG-artikkelen på trikkestoppet, begynner en dame å spørre om jeg vet hva som har skjedd. Jeg rister på hodet i en blanding av skrekk og forvirring, mens jeg løfter på iPhonen og sier at jeg prøver å finne det ut. Hun vifter i retning Grensen og forteller om knuste vinduer, full kaos og en god del kraftgloser.
Jeg er trygt tilbake igjen i leiligheten, og han klemmer meg hardt mens NRK Nett-TV allerede står på i bakgrunnen. Vi blir stående i stillhet og se på bildene som flimrer over skjermen mens sirenene uler utenfor vinduet.
Det var altså ikke noe torden. Og den svidde lukten som de snakker om på nyhetene var ikke innbilning. Tenk at vi en gang har sittet der, på kanten av fontenen midt i Regjeringskvartalet og hørt vannet sildre.
Det er umulig å ta inn.
Hvor var du da det smalt?
I Haugesund, i en helt annen ende av landet enn Oslo. Alikevell kjennte jeg mange som var i Oslo, og flere på Utøya. Utrolig vanskelig å ta inn over seg ja.
Jeg føler meg så hjelpesløs her jeg sitter i Harstad.
Jeg var hjemme på bygda i Troms… Mamma leste om det på Facebook og vi slo på nyhetene… Skummelt!
Helt forferdelig det som er skjedd. Jeg sitter trygt på Sørlandet, men bor i Oslo og er går ofte forbi regjeringskvartalet…
rakk bare så vidt å sette meg ned foran macen før hele huset ristet (jeg bor i Asker, det er LANGT unna Oslo sentrum). siden det har jeg sittet klistret til TVen og macen. helt sykt. og veldig bra skrevet av deg, som alltid.
Vi hadde akkurat spist lunsj med gode venner her på Nesodden, barna lekte. Så høre vi et smell, og akkurat som dere trodde vi det var torden. TV-kontakten ble dratt ut, og vi pratet videre. Etterpå dro vi og handlet. Et par timer senere leste vi nettnyheter …
Så bra at dere er i orden!
Jeg var på fisketur langt unna Oslo. Lykkelig uvitende var mitt største problem at jeg bare fikk dratt i land en kutling. Skal si det satte ting i perspektiv da jeg kom hjem og slo på tv. Jeg hadde kjære på Utøya som jeg ikke kunne ringe i tilfelle de lå gjemt i en busk og ringelyden skulle avsløre dem. (De er i orden, takk og lov)
Det er helt forferdelig det som har skjedd. Jeg visste ikke om at det skjedde før litt senere, da fortalte min mor meg det. Jeg ble i sjokk! Kan noe slikt skje i Norge tenkte jeg. Men det kan virkelig skje. Det er fælt. Jeg er bare glad for at jeg ikke bor i Oslo, eller noen annen by. At jeg bor på landsbygda.
i bilen, på veg til nordfjordeid på festival. i det eine øyblikket forteller radioen om tour de france og at nordmenn bryr seg for lite om internasjonal politikk, også plutselig seier dei at det har vore ein eksplosjon. i oslo. ein kraftig ein. og resten av turen var det heilt stilt i bilen med unntak av radioen. det er grusomt.
Jeg var i bilen, på vei til en venninne like ved Sandvika.. Merka ingenting.. Heldigvis. Helt uvirkelig det som har skjedd. Kan ikke tro det er sant.
Det er helt ufattelig! Jeg drømte søtt i senga mi på Gjøvik etter en lang jobbnatt. Første jeg fikk høre da jeg stod opp, var om eksplosjonen, så Utøya.
Jeg klarer (heldigvis) ikke å fatte hva gjerningsmannen har tenkt med. Det er ondskap tvers gjennom! Hvem kan volde så mye skade uten å være gal?
Jeg var på vei for å hente kjæresten min, men da jeg hørte det på nyhetene, skjønte jeg virkelig ikke hvor stort det var. Ikke før jeg kom hjem og familien sto forann TV’en og så på de helt uvirkelige bildene. Da gikk det opp for meg at denne dagen kom til å bli husket og fortalt om. At det at jeg hentet kjæresten min akkurat da var noe jeg kom til å fortelle i årevis fremover da folk spør «Hvor var du da bomben gikk av i Oslo?»
Bra å høre at du er ok! Jeg var i Haugesund, på jobb.. Sjefen ringte å sa i panikk at vi måtte sette på nyhetene med én gang å bare la på… Første bilde var et totaltødelagt bygg med tittelen eksplosjon i Oslo.. Jeg fikk frysninger og følte at jeg måtte kaste opp..
Jeg forstår det enda ikke.. Jeg forstår iallefall ikke at en av mine fortsatt er savnet på Utøya …
[…] går var en alvorlig og dramatisk dag. Alle har behov for å bearbeide det som skjedde, og som fortsatt pågår. Vi er tross alt alle […]
Jeg var på vei fra Ålesund og skulle kjøre den nye bilen vår for første gang. Pappa var som vanlig litt smånærvøs når jeg skulle kjøre og skrudde ned lyden på radioen. Jeg spøkte og sa at jeg ikke er en så dårlig sjåfør at lyden måtte være så lav. Pappa skrudde opp volumet og da krøllet magen min seg og ansiktet mitt stivnet da jeg forstod hva vi hørte på radioen. «Akkurat som å se på tv». Jeg tenkte at nå var det en ny terrorhandling som hadde skjedd i den store verden. Så hørte jeg det. Oslo. Min by. Jeg forstod ikke. Og jeg forstår ikke.
Veldig skummelt, det å være i nærheten. Jeg var heldigvis hjemme (utenfor Lillestrøm) da det eksploderte, men jeg skulle egentlig inn til byen på fredag og søke etter jobber. Et døgn før det skjedde var jeg i VG-bygget. Det er bare helt ufattelig å tenke på.