Kloden dreier stille rundt

Du rydder fram sommerklær, og støter på en ullgenser og noen tykke votter og sokker. For noen måneder siden kunne du ikke leve uten dem. Nå virker de helt absurde, som kostymerekvisitter. Du går nedover gata. Etter noen kvartaler må du ta av deg jakka. Og idet du vrir deg ut av den, og kjenner vinden svale mot huden, prøver du å forestille deg følelsen du hadde da du gikk med snø opp til knærne, og en tre cm åpning mellom den nederste delen av lua, og den øverste delen av skjerfet. For å puste. For å se!

Ikke veldig mange måneder senere skulle du noen ganger ønske du kunne skrelle av deg huden, så varm er du. Ganske rart. Du drar en hånd gjennom håret, hodet faller bakover, og du stønner tungt opp mot himmelen. Tenk at en så liten bemerkning som dette egentlig er tegn på noe så stort. En hel planet som snurrer rundt, den får huden til å stritte av gåsehud og smelte av hete, og den skifte farge, fra blek, til rosa, til gyllen og brun. Akkurat sånn som bladene!

Les også: … men så har det blitt sånn helt av seg selv