Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





En bekjennelse

Som du vet har jeg et lite lese-prosjekt på gang. I sommer vil jeg prøve å lese mest mulig, sånn at jeg kanskje kan finne ut hva jeg vil skrive. På skolen det siste halvåret har vi vært mye innom det ikke-narrative, poesi og det abstrakte. Det har vært veldig fint å bli geleidet vekk fra de konkrete fortellingene. Men nå kjenner jeg en trang til finne tilbake tilbake til dem igjen.

Eller … har jeg noen gang vært i de konkrete fortellingene? Jeg synes at mye av det jeg har skrevet er ganske så ukonkret og poetisk. Til og med svermende. Ganske rart, siden de historiene jeg liker best er sånne kjempekonkrete og fulle av følelser, og karakterer som man kan kjenne seg igjen i. Som regel opplever jeg slike historier gjennom film, gjennom romantiske komedier, ikke gjennom bøker. Så hvor skal jeg starte?

Det er her bekjennelsen kommer inn. På torsdag var jeg på biblioteket og lånte en pinlig bok. Pinlig fordi, ja, jeg har ganske mange fordommer mot visse bøker. Og en bok som heter En shopoholiker med baby (av Sophie Kinsella) er definitivt noe jeg kan komme til å være litt skeptisk til (Jeg tror jeg må ha rødmet da jeg registrerte den i låneskranken). Men jeg ville jo, du vet, finne ut hvordan sånne bøker er. Det er noe av det leseprosjektet mitt må gå ut på: Å lese mye, og forskjellig. Og plutselig fløy sidene avsted! (Dette er min bekjennelse, så ikke himle med øynene nå, bare les videre.)

Jeg elsker hvordan historien drar meg med frem og tilbake mellom sikkerhet og tvil. Det handler om en dame, Becky, hun er gravid og nå mistenker hun mannen for å være utro med gynekologen sin! Og ikke uten grunn. Hvordan går det ikke an å bli nysgjerrig på noe sånn? Når jeg skriver selv synes jeg dessuten det er veldig vanskelig å gå fra én scene til en annen på en naturlig måte. Hvordan man liksom tvinner inn hovedpersonens tanker i scenene, og hvordan man kan ta forskjellige konflikter og blande dem sammen til en fortelling. I tillegg: Når du leser, og tråder som har vært fremme tidligere i historien kommer tilbake igjen senere, føler du deg ikke bare smart som leser — det føles også som om historien lever. Og når en historie lever kan den egentlig bare være så cheesy den vil.

Jeg må høres ut som om jeg kommer fra månen eller noe sånn. Ut ifra responsen på innlegget om lese-prosjektet, er dere gode lesere, og erfarne lesere. Her skriver jeg om opplevelser rundt lesing som sikkert er en selvfølge. Jeg er sånn mellom barken og veden når det gjelder om jeg skal skrive noe viktig og betydelig eller noe underholdende. Den boka jeg leser nå er definitivt underholdende. Og kanskje ikke så mye mer. Er det der det bør starte?

Jeg har sans for romantiske komedier, fortellinger som får alle til å føle det samme på en gang — samtidig. Det er en ganske mektig kunst. Å nå inn i følelsene til folk på en så krystallklar og sikker måte. Det der med å tolke fortellingen som du vil har jeg tatt en langt steg vekk ifra. Jeg vil prøve å skrive noe som er tydelig og jordnært (det er ikke lett for meg). Men først og fremst må en historie få folk ville lese den. Det må føles lett og gøy. Slik som denne boka. Det er også noe å tenke på: Undervurderer vi lette fortellinger, fordi vi tror det som er lett å lese, også er lett å skrive? Jeg vet i hvert fall med sikkerhet at noe av det som oftest går gjennom hodet mitt når jeg skriver er: skriv enklere, tenk enklere, forenkle den setningen!. Og hvis det vi leser ikke underholder, eller får oss til å føle oss bra, hvorfor skal vi da lese?

Stikkord: , ,
Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS