En bekjennelse
søndag 19. juni, 2011 kl. 22:25 av binka
Som du vet har jeg et lite lese-prosjekt på gang. I sommer vil jeg prøve å lese mest mulig, sånn at jeg kanskje kan finne ut hva jeg vil skrive. På skolen det siste halvåret har vi vært mye innom det ikke-narrative, poesi og det abstrakte. Det har vært veldig fint å bli geleidet vekk fra de konkrete fortellingene. Men nå kjenner jeg en trang til finne tilbake tilbake til dem igjen.
Eller … har jeg noen gang vært i de konkrete fortellingene? Jeg synes at mye av det jeg har skrevet er ganske så ukonkret og poetisk. Til og med svermende. Ganske rart, siden de historiene jeg liker best er sånne kjempekonkrete og fulle av følelser, og karakterer som man kan kjenne seg igjen i. Som regel opplever jeg slike historier gjennom film, gjennom romantiske komedier, ikke gjennom bøker. Så hvor skal jeg starte?
Det er her bekjennelsen kommer inn. På torsdag var jeg på biblioteket og lånte en pinlig bok. Pinlig fordi, ja, jeg har ganske mange fordommer mot visse bøker. Og en bok som heter En shopoholiker med baby (av Sophie Kinsella) er definitivt noe jeg kan komme til å være litt skeptisk til (Jeg tror jeg må ha rødmet da jeg registrerte den i låneskranken). Men jeg ville jo, du vet, finne ut hvordan sånne bøker er. Det er noe av det leseprosjektet mitt må gå ut på: Å lese mye, og forskjellig. Og plutselig fløy sidene avsted! (Dette er min bekjennelse, så ikke himle med øynene nå, bare les videre.)
Jeg elsker hvordan historien drar meg med frem og tilbake mellom sikkerhet og tvil. Det handler om en dame, Becky, hun er gravid og nå mistenker hun mannen for å være utro med gynekologen sin! Og ikke uten grunn. Hvordan går det ikke an å bli nysgjerrig på noe sånn? Når jeg skriver selv synes jeg dessuten det er veldig vanskelig å gå fra én scene til en annen på en naturlig måte. Hvordan man liksom tvinner inn hovedpersonens tanker i scenene, og hvordan man kan ta forskjellige konflikter og blande dem sammen til en fortelling. I tillegg: Når du leser, og tråder som har vært fremme tidligere i historien kommer tilbake igjen senere, føler du deg ikke bare smart som leser — det føles også som om historien lever. Og når en historie lever kan den egentlig bare være så cheesy den vil.
Jeg må høres ut som om jeg kommer fra månen eller noe sånn. Ut ifra responsen på innlegget om lese-prosjektet, er dere gode lesere, og erfarne lesere. Her skriver jeg om opplevelser rundt lesing som sikkert er en selvfølge. Jeg er sånn mellom barken og veden når det gjelder om jeg skal skrive noe viktig og betydelig eller noe underholdende. Den boka jeg leser nå er definitivt underholdende. Og kanskje ikke så mye mer. Er det der det bør starte?
Jeg har sans for romantiske komedier, fortellinger som får alle til å føle det samme på en gang — samtidig. Det er en ganske mektig kunst. Å nå inn i følelsene til folk på en så krystallklar og sikker måte. Det der med å tolke fortellingen som du vil har jeg tatt en langt steg vekk ifra. Jeg vil prøve å skrive noe som er tydelig og jordnært (det er ikke lett for meg). Men først og fremst må en historie få folk ville lese den. Det må føles lett og gøy. Slik som denne boka. Det er også noe å tenke på: Undervurderer vi lette fortellinger, fordi vi tror det som er lett å lese, også er lett å skrive? Jeg vet i hvert fall med sikkerhet at noe av det som oftest går gjennom hodet mitt når jeg skriver er: skriv enklere, tenk enklere, forenkle den setningen!. Og hvis det vi leser ikke underholder, eller får oss til å føle oss bra, hvorfor skal vi da lese?
«It is what you read when you don’t have to that determines what you will be when you can’t help it.» Oscar Wilde.
Så flott at du ikke bryr deg om fordommer. Les det du vil eller det som dukker opp. Du lærer noe av alt og det er hyggeligere å lære av noe du liker.
Jeg har aldri lest den boken, så jeg kan ikke uttale meg om den. Selvom jeg må innrømme at jeg har fordommer mot den, ja.
Kanskje fordi jeg begynte å lese «PS! I love you», som kanskje er i samme sjanger? Og jeg synes den var utrolig dårlig.
Men, igjen, jeg vet jo ikke noe om den du leser nå. Og «Eat, pray, love» er jo også litt slik? Den likte jeg.
Bare les i vei. Høres ut som du tenker for mye -bare finn noe du tror du vil like og stopp etter kort tid hvis det ikke fenger!
«Og hvis det vi leser ikke underholder, eller får oss til å føle oss bra, hvorfor skal vi da lese?»
Eg kan komma på monge fleire grunnar til å lesa en det. Om ein berre skal lesa for å føla seg bra og underholdt, trur eg ein får eit veldig overfladisk forhold til det. Men i byrjinga, ja kanskje.
Det er bra at du les uansett! Er enig med ho over, kanskje du tenker litt for mykje på det? berre la det skje…
Bra at du har kommet i gang med leserkarrieren din! Det viktigste er, som de andre her allerede har nevnt, er at du leser og liker det. Så kan du være mer kresen senere når du har pløyet deg gjennom flere sjangre :)
Da jeg var fjortis, digget jeg bøkene fra TL-klubben: typiske lettleste ungpike-bøker der en pen jente møter en kjekk gutt, opplever intriger, og til slutt blir de to et par. For eksempel.
Hvis du er ute etter flere bøker i den sjangeren anbefaler jeg forfatteren Marian Keyes, en av de beste chick-lit forfatterene i mine øyne.
Shopoholic-bøkene er kanskje lett underholdning, men det er derfor jeg liker de. Etter å ha strevet meg gjennom en bok som for eksempel «American Psycho» er det deilig å kunne sette seg ned med en bok som er morsom og lett å lese.
Man skal lese det som gjør en glad og inspirert, samme hvilken sjanger det er snakk om! Jeg leser alt fra «tunge» klassikere med snirklete språk til sære og naive serier for barn. Hvilken bås man vil sette bøkene i, er av mindre betydning, men det må være godt skrevet – god flyt og fengslende formidling er kjempeviktig, synes jeg! Om man ser for eksempel på den første Harry Potter-boken (der kom det et barnebok-eksempel, ja), som jo ble en enorm suksess blant både barn og voksne, så er den lett å lese og langt fra like avansert som de senere bøkene. Man leser skjønnlitteratur for å la seg underholde, så vær underholdende og skriv slik du vil!
Haha; jeg skal ha med meg en bok til togreisen til Hove nå, og har vurdert en Shopoholiker-bok, men tør ikke pga. egne fordommer.
Åh, jeg ville definitivt tatt med en Shopoholiker-bok! (Du kan ta på bokbind ^_^)
En dag uten lesing er en dag uten mening. Selv om det ikke rimer HELT, så synes jeg det passer personligheten min utmerket. Jeg er en ivrig skribent, likeså en stor lesehest og bøker er rett og slett hele livet.
Jeg synes du er så dyktig til å sette ord på ting, Binka! Liker veldig godt innleggene dine, som handler om helt normale, kjedelige hverdagssysler, men som blir forandret på en snodig og kreativ måte, og så har jeg finfint lesestoff til kveldsteen min. Du er unik!
[…] søndag fortalte jeg deg at jeg holdt på med å lese en shopoholiker-bok. Nå har jeg lest to! Med baby og Finner en søster. Det er litt flaut, men jeg liker dem skikkelig […]
Ah, det er lenge siden jeg har lest på bloggen din. Har ikke lest en eneste blogg og ikke skrevet noe selv på snart et halvt år!
Men. Det du skriver her fikk meg til å tenke på min egen lesing og skriving. Akkurat som deg skriver jeg nesten mer enn jeg leser. Leser veldig lite, og føler alltid et press fra litterære høvdinger om at man alltid må lese «de store og viktige bøkene» og helst strebe etter å skrive det samme selv.
Da jeg begynte å skrive for fullt i 11-årsalderen hadde jeg ingen planer om å bli forfatter. Jeg syntes forfattere virket som rare mennesker og ikke noen jeg ville bli assosiert med. Jeg skrev til meg selv og ingen andre. Jeg skrev det jeg kunne tenke meg at jeg selv ville likt å lese. Så bokprosjektet mitt har med årene blitt en slags samling av alle fenomener jeg interesserer meg for, fortalt med det språket og de teknikkene jeg selv liker å finne når jeg først leser. Og hver gang jeg snubler over noe interessant, begynner jeg å tenke på om noe lignende kan plasseres inn i mine egne bøker.
Jeg håper ikke du tenker for mye på eventuelle lesere når du skriver! Tenk heller: Den boken du skriver, skal være den boken du selv aller først ville plukket ned fra bokhyllen i bokhandelen. Da tror jeg historien din vil bli mest ekte!