Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Förenkla

Jeg tar trikken til Birkelunden for å gå til tannlegen. En som sitter på skrått bak meg tygger og smatter så høyt på tyggisen sin at jeg blir nødt til å tvitre det. Jeg snur meg og ser at tyggisen hans dingler halvveis utfor munnen. For hver tygg plasker det mer i de glefsende munnvikene enn Oslo-trikken skrangler. Jeg lurer på hvorfor han gjør det. Og det er en lur regel å ha. Er det noe som plager deg: Bruk det. Skriv om det, samle det oppi din hemmelige pose med virkelige situasjoner som du vanligvis ikke hadde klart å tenke ut selv. En gang trenger du en karakter som sitter på trikken og er litt irritert. Hvorfor er hun irritert? Jo! Det er en som sitter på skrått bak henne og smatter på en tyggis. Vips, og historien er i gang.

Jeg slår opp min røde paraply med prikker, og følger den blinkende, blå ballen i kart-appen på iPhone. Jeg er alt for tidlig ute. Skal jeg gå inn og forsvinne i en novelle av Lars Saabye Christensen som jeg har med meg? Venterom har jo en tendens til å være litt kleint. Jeg fortsetter nedover Thorvald Meyers gate, helt ned til Olaf Ryes plass. Jeg går inn på Granit på hjørnet ved siden av Kaffebrenneriet og finner en veldig uvanlig notatbok. Det er hull i den. Jeg lurer på hvordan arkene kan se ut da, og oppdager at den består av klistre-post-it-lignende lapper. Det er jo kjempegøy og nyttig! Jeg har fått sansen for post-it-lapper, å ha notatene fremme istedet for gjemt bak fine permer. I hvert fall noen typer notater.

Jeg er en veldig distré person. Jeg trenger kanskje ikke si at dagens dato og et bestemt klokkeslett med påskriften tannlege akkurat nå sto skrevet på en rosa post-it-lapp som hang på veggen hjemme i leiligheten? Når man er distré trenger man å ta noen forhåndsregler. Jeg kjøper notatboka som en tannlege-trøstepremie til meg selv. For selv om tida med tannlegens premieskuff er forbi, betyr det ikke at du noen gang blir for voksen til å trenge en oppmuntring før du skal gape opp med spyttsuger i munnviken og tannkjøttet skal brukes som nålepute.

Dette er første gang jeg går til tannlege i Oslo. Og i Oslo må gatene tydeligvis være ganske mye skitnere enn jeg var klar over. I en hylle står det noen sko. På veggen står det at man må ta av seg på beina og sette dem der (skoene altså, ikke beina …) eller ta på seg blå poser på skoene. Jeg begynner å tenke på den episoden av Sex & the City hvor Carrie er på et baby-selskap og må ta av seg sine Manolo Blahniks fordi barn tydeligvis har en tendens til å plukke opp ting fra gulvet og putte dem i munnen. Men når Carrie skal forlate selskapet er skoene borte! Jeg har vel å merke ingen Manolo Blahniks, men velger likevel heller de blå posene. Istedet legger jeg fra meg min røde paraply ved siden av en svart paraply som ligger der fra før. Jeg ser for meg at de befinner seg i sitt eget paraply-tannlege-venterom, og at de smalltalker om «det fine været i dag». For paraplyer elsker såklart regn.

Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS