En setting å plassere tankene i

En bloggleser skriver:

Vi får vite så mye om hva som foregår i tankene dine, men mangler en setting å plassere tankene i. Jeg er nysgjerrig på din faktiske realistiske smak i interiørdesign.

Å få spørsmål om smak er et av de største komplimentene jeg kan få. Tenk så gøy! Så takk skal du ha. Her er interiørsmaken min. Bildene er hentet fra For the Home-mappa mi på Pinterest, hvor jeg kontinuerlig samler alt det jeg kommer over som jeg liker, fra interiør, klær og kaffe, til typografi og design.

Forrige gang jeg skrev om noe interiør-relatert var da jeg delte et bilde fra det minimalistisk kontoret til et dansk designbyrå. Jeg fikk faktisk kommentar fra dem, det var stas! Men resten av kommentarfeltet var ikke særlig på bølgemengde med meg og designsmaken min. Noen beskrev min favoritt som sitt verste mareritt innen interiør. Jeg tok det såklart med godt humør! Smak er noe som ikke kan diskuteres. Men det må vel være flere som har samme smak som meg? Mye kan se fint ut på bilder, men hva er det som gjør at du får lyst til å bo i det?

Jeg liker det lyse og enkle. Og jeg liker det som er lett og funksjonelt. Smarte oppbevaringssystemer er supert! Det samme er store, minimalistiske detaljer. Det kan være et rom med hvite vegger, tak og gulv, men med en synlig murvegg. Eller et stort tre midt i rommet (ja, det er sant! — men da er det kanskje en fordel å ha noen kvadratmetre til overs). Jeg liker miksing av hvite materialer, og hvordan det gjør det hvite mindre klinisk. Men jeg lurer på om det egentlig er mulig at hvitt kan bli for klinisk når man skal bo i det. Man vil tidsnok fylle opp et rom eller en leilighet med ting. Mat, blader, bøker og klær setter farge i et rom og skaper personlighet på en kjempefin, uanstrengt måte. Det liker jeg. Interiør er et hvitt lerret hvor det er plass å være.

Hvor vi bor

Akkurat nå bor vi i en 35 kvm stor leilighet et sted bak slottet i Oslo. Nå skal vi snart flytte fordi leiligheten vi leier skal pusses opp og selges. Da får vi se hvor vi havner, og det er såklart alltid spennende. Vi har vært veldig flinke til å tilpasse leiligheten, og å gjøre den til vår. For når du er student og leier, er en leilighet mer som et modifierings-prosjekt enn et tomt lerret. Det hadde vært kjempefint å hatt vår egen leilighet hvor vi kan spikre og male som vi vil. Kanskje om noen år.

Leiligheten vi bor i har hvite vegger og hvitt tak, men et mørkt tregulv — som i en større leilighet kunne vært kult, men dette tilfellet mest får rommet til å krympe mer enn det hadde trengt. For å kompensere har vi prøvd å gjøre alt annet hvitt. Leiligheten er ferdig møblert med seng, sofa, et stort bord og bokhyller. Sofaen er i likhet med gulvet i en litt for mørk farge til rommets størrelse, så den har vi kamuflert blant hvite pledd. Det var som å svinge med en tryllestav. Rommet ble helt forandret! Mye lysere og lettere. Hver gang vi skal vaske pleddene blir vi veldig overrasket over hvor stor forskjell farge kan gjøre.

Når det gjelder bokhyller så er det nyttig nok. Men når de er mørkebrune holder det kanskje bare med én. Så den har vi på gangen, mens den andre har vi lagt sidelengs bak sofaen (ja, det er sant!) og dekket med et stort, hvitt tøystykke. Plutselig har vi et bord bak sofaen som er like høyt som sofaryggen selv, hvor vi kan sette en lampe, en kopp te, en notatbok. Kjempelurt, og fin måte å bruke det man har.

Vi har også et klesstativ på hjul som jeg liker veldig godt. Det gjør det superlett å finne fram de klærne man bruker mest for årstiden, slik at vinterklærne kan ligge i fred i skapet, og de klærne du bruker mest aldri blir krøllete eller lukter skap. Dessuten er det synd at fine klær skal ligge gjemt, og på sikt: Glemt. Da kan de heller være med på å dekorere rommet, som et bilde.

Kjøkkenet er av den mer mikroskopiske typen, men sånn blir det gjerne i en 35 kvm stor leilighet. Det har likevel lært oss verdien av et bra kjøkken, og at det gjerne bør knyttes sammen med stua. Jeg liker idéen om kjøkkenet som et rom man oppholder seg. Kanskje om noen år eier vi vår egen leilighet. Du vet, et blankt lerret. Noe av det jeg ønsker meg mest da er et kjøkken med en høy benk vendt mot et stort vindu, hvor man kan sitte på en krakk og lese, skrive.

Viktigst er vindu og lys. Og vi som har vært heldige med omgivelsene undervurderer kanskje verdien av et behagelig nabolag. Dessuten er jeg veldig skeptisk til leiligheter som ligger høyere enn 4. etasje. Det er en grense for hvor lang tid det bør ta å komme seg opp og ned fra en leilighet, og tanken på å bo sove for høyt oppe i luften gjør meg svimmel.

Noe jeg ikke er opptatt av er TV. Det er rart hvordan kabel-TV så ofte er inkludert i leien, og ikke internett. Internett er viktigere. Vi har en liten TV, av den typen som er det stikk motsatte av en flatskjerm. Bakstykket er like tykt som skjermen er bred. Det er håpløst. Men når den følger med, og du ikke har bodplass, hva kan du gjøre? Hvis jeg kunne valgt fritt skulle en leilighet vært TV-løs, med lyse vegger, tak og gulv, massevis av smarte, sublime oppbevaringsmuligheter, og en fin lys vindusplass på kjøkkenet. En gang.

Men til tross for alt dette. Til tross for hvilken farge det er på sofaen din, og hvordan du oppbevarer klærne dine. Vet du hva det aller viktigste med en leilighet er? Det er ikke størrelsen på kjøkkenet, eller fargene på flisene på badet. Men den du får øye på når du er ferdig å skrive, når du ser opp fra skjermen, og på han som du bor der sammen med.