Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Oppdaget

Illustrasjon: Paola Mattera via Behance & Creative Commons by-nc-nd.

Jeg sitter på en kafé og leser om språk- og kommunikasjonsteori. Det er sent på morgenkvisten, nesten lunsj. Jeg drikker kaffe. Setet er mykt og behagelig. Det er fint. Ved siden av meg sitter tre jenter og snakker om matematikkformer. «Var det X? Y? Så Y. Delt på tangenten. Da får du en desimal som du må runde opp til den nærmeste verdien?»

«tangent – matematikk. En tangent til en kurve i et (tangerings-)punkt A er en linje som berører kurven i punktet A, og defineres som grensestillingen for en sekant til kurven gjennom A når et av sekantens andre skjæringspunkter med kurven nærmer seg A. Tangent til en flate defineres tilsvarende som grensestillingen for en sekant når skjæringspunktene rykker sammen. Alle tangenter med samme berøringspunkt i en flate ligger vanligvis i ett plan, tangentplanet, i punktet. To kurver eller flater sies å tangere hverandre i et punkt hvis de har samme tangent eller tangentplan.» (Kilde: SNL)

Jeg får et stikk av ærefrykt, men samtidig en lettelse av å sitte ved riktig bord. Jeg fader ut og går inn i mitt eget univers.

«Tekster inngår i en form for dialog med andre tekster, ifølge den russiske litteraturforskeren Bakhtin. (…) Svært ofte bruker vi andres tekster som utgangspunkt for våre egne. Vi kan referere hva andre har sagt eller skrevet, og kanskje vi til og med siterer dem.» (Kilde: Språklig samhandling, J. Svennevig)

Ah! Mye bedre. X og Y er bokstaver som kan bli til ord, melodiøse saxofon, eller urbane yo! De kan settes sammen til setninger og bli til mening, som kan tolkes, med flere forskjellige muligheter. Ingen fasit. En tangent er bare en knapp på et piano, som kan skape melodier, som kan gi assosiasjoner, som kan bli til følelser, som kan bli til metaforer, som man kan spille på, når man skriver — en tangent — en følelelsestangent!

Akkurat da kommer det en fyr fra et sted lenger inne i kaféen. Han rekker frem et kort mot jentene på matematikk-bordet. Hvaslags kort er det?

«Excuse me?»

Jentene ser opp. Jeg observerer.

«I’m actually here model scouting, and I noticed you — I think you have great potential.»

Han rekker fram kortet og jenta han snakker til tar imot det. Det er et visittkort. Han legger pekefingeren mot papirflaten for å dra oppmerksomheten mot det.

«We’re a model agency. You should check us out online. Can I ask how tall you are?»

Jeg forsvinner ned i min egen verden igjen. Men ikke helt. Jeg smiler. Jeg har hørt om dette. Mange modeller har blitt oppdaget på denne måten, tenk at hun blir oppdaget — nå. Jeg gleder meg over å få observere denne scenen, kanskje jeg kan skrive om det, eller noe.

Jeg har aldri hatt ambisjoner om å bli modell, men plutselig blir jeg veldig selvbevisst. Jeg ser ned på de helt alminnelige beina mine, mitt helt gjennomsnittlige, ytre jeg. Plutselig spør jeg meg selv, som den 22-årige jenta jeg faktisk er: Burde jeg være annerledes? Jeg tenker på at det faktisk finnes folk som sitter på kaféer, det ser ut som de drikker kaffe og blar i en avis, men egentlig speider de etter høye, fotogene mennesker, som de går bort til, mens de sitter og spiser focaccia og snakker om matematikk og tangenter, og så gir de dem et kort og ber dem «to check them out online» eller «maybe send me an e-mail».

Den Oppdagede virker helt rolig, faktisk på grensen til uinteressert. Hun tar imot kortet. Ok. Thanks. Det er som om all opprømtheten har havnet i hodet på den ene venninna istedet, hun formelig hopper på stolen og har et glis som går rundt nesten hele hodet hennes. «Det der må du søren meg gjøre!» Den Oppdagede heiser på skuldrene og sier noe som jeg ikke får med meg. «Åh, det er så typisk deg, altså!» ler den første, noe som får meg til å tro at den oppdagede er mer opptatt av matematiske tangenter enn å posere strabasiøst foran noen som ikke kunne brydd seg mindre om de rasjonelle ressursene hennes. Etter en liten stund er de tilbake til å snakke om tangenter. Av en eller annen grunn gjør det meg litt glad.

Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS