Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Litterær Salong

I går var det Litterær Salong på Pigalle i Oslo. Jeg er nr. 24 av 30 Westerdals-Tekst 1-studenter til å stå bak mikrofonen. Foran folkemengden. Scenen er smal. Når du står på tuppen med fjeset mot mikrofonen, kjenner du det røde sceneteppet stryke mot ryggen din. (Det går bra, slapp av, pust).

En av mine medstudenter har akkurat stilt mikrofonen slik at den sikter mot meg som en pistol. Jeg tar et steg til siden og sukker dypt. Jeg har egentlig gledet meg til dette. Jeg var ikke nervøs før jeg innså at jeg ikke var nervøs — da ble jeg nervøs av den grunn. Men nervøsitet skjerper deg, det er bra. Jeg leste et intervju en gang med en musiker som sa at han savnet å være nervøs, han hadde ikke vært det på mange år. Som om han hadde mistet nervøsiteten, og nå savnet den litt.

Jeg er ferdig med mitt dype sukk, stiller meg bak mikrofonen, holder manuset mellom fingrene, tenker på førstesetningen, ser rett fram. På den runde baren under den rare lampen med rundinger som dingler. Alt er rødt. Det er ikke sitteplasser nok, så noen står. En spotlight lyser mot ansiktet mitt, så jeg ser bare silhuetter og antydninger. Litt som bildet øverst i dette innlegget, slik ble de fleste bildene mine fra kvelden i det mørke lokalet … uten ekstern blitz.

Jeg begynner å snakke og stemmen min bærer gjennom rommet. Dagen før hadde vi hatt generalprøve, vi hadde fått testet hvordan det er å snakke i mikrofonen. Det var ikke like mørkt her da, tenker jeg, og ser ut i det blurry og røde, med antydning av ansikter som lytter. Jeg er ikke vant til å snakke i mikrofon i det hele tatt. I hvert fall ikke så mange ord. Etter hverandre. Jeg har kanskje sagt Ja og Nei og navnet mitt og sånn. Så det som overrasker meg er at jeg faktisk liker det skikkelig godt. Jeg liker det. Skikkelig godt.

Jeg er en sånn person som snakker ganske lavt og rolig til vanlig. Jeg klarer ikke å snakke naturlig høyt og tydelig uten å være veldig bevisst på det. Men her, i mikrofonen, kan jeg snakke så lavt og rolig som jeg bare vil. Og jeg kjenner stemmen gjennom rommet, mellom de blodrøde veggene, smyge seg mellom glassene i baren, under myntene i kassaapparatet som smeller igjen, inn i håret, mellom stolene.

I manuset mitt har jeg markert de stedene der jeg ikke må glemme å ta en pause. Kunstpause. Stille. Jeg er midt i teksten, og det er helt stille. Jeg stopper og ser opp. Det føles som å holde på en hemmelighet. Det er litt skummelt, men veldig fascinerende. Beina mine dirrer litt. Ikke hendene, men beina. Og jeg ser på de som hører på. De ser på meg. Ingen vet hva som skal skje nå. Jo. Jeg vet. Tenk at jeg vet!

Jeg står der og leser, og jeg tenker faktisk — (nå står jeg her og leser, det er dette jeg har vært nervøs for, men også gledet meg til) — og mens jeg tenker dette lurer jeg på hvordan det går an å lese noe, og tenke noe annet, og jeg tenker på hva om det jeg tenker er det jeg egentlig sier nå. Men så hører jeg etter hva jeg sier, og det er noe annet. Jeg forteller om han som sitter på trikken, som betaler med mynter hver gang han er på butikken, sånn at jeg kan få ta på hånda til noen, og publikum humrer. Det er kult og uventet. Da jeg skrev dette tenkte jeg ikke at det skulle være morsomt egentlig, men jeg skjønner at det kan høres litt uventet ut, så jeg liker at de ler, jeg smiler litt, kjenner på følelsen.

Siste punktum, og alt går veldig fort, plutselig er jeg tilbake på plassen min. Det blir en kort pause, og en klassekamerat kommer bort til meg, bretter opp armene. Gåsehud, sier han. Jeg gliser og er utrolig glad.

Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS