Hvor kommer universet fra?
fredag 6. mai, 2011 kl. 23:27 av binka
Hva vet fisken om vannet som han svømmer i hele sitt liv? Her er en fantastisk dokumentar i 10 deler om Albert Einstein. Jeg er så interessert i hvordan verden henger sammen. Det er det mest fascinerende jeg vet om. Jeg er også veldig glad i slike historiske dokumentarer om virkelige mennesker som en gang har levd. Vi har jo hørt så mye om dem, det blir referert til dem hele tiden. Einstein er nesten synomymt med geni. Men hvordan ble det slik? Det er mye som går an å lese, men for meg er å se og lytte den beste måten å lære noe på.
Hvorfor vil vi lære om universet? Fordi vi må! Det starter når vi er ganske små. Vi ser en hvit prikk på himmelen og lærer at det er månen. Og folk har vært der. Da jeg var liten ville jeg bli astronaut. Men så fikk jeg høre at noen astronauter bare forsvinner ut i universet. Kanskje de finner en bedre planet å leve på der ute, og vil ha den for seg selv. Mest sansynlig blir de slukt av det store, svarte mørket. Som vi er en del av. Når universet blir illustrert, er det ofte med en ballong som blåses opp. Universet utvider seg hele tiden. Utover og utover. Men da klarer jeg ikke å tenke på annet enn: Hva er utenfor ballongen? Men det er ikke noe utenfor ballongen. Er det ikke? Nei. Jeg klarer ikke forestille meg det. Det er en rar følelse. Nesten som å prøve å fly. Det går ikke. Det. Går. Ikke. Det er som å kjenne på en mental eller sanselig svakhet. Vi har en iboende evne til å komme forbi den, til å forstå mer. Hvor kommer denne trangen fra?
Når vi snakker om universet og hvordan det blir til, kommer vi ikke utenom å snakke om Gud. Jeg er agnostiker med stor A. Jeg er en stor tviler. Logikken min sier at alt er fysikk. Men følelsene mine skulle gjerne ønske at det var noe guddommelig der ute. Noe som alltid ser deg, selv om du ikke ser det. Noe du kan snakke til inni hodet ditt, og som lytter. Noe som vet mer om deg, enn du gjør selv. Har ikke alle et slikt ønske i seg et sted? Og er det en grunn til nettopp det? Vi har en idé om en Gud fordi vi er skapt av en Gud?
Mennesker har ikke forsket på universet så lenge, i forhold til hvor gammelt det er. Kanskje noen skapninger utenfor vet mer? Å konstatere at Gud skapte alt føles som en endelig konstatering. Et punktum. Det vi ikke forstår utover det, det skal vi ikke vite. Som å legge all undring i Guds hender og sette to streker under svaret. Målet burde være å vite Guds tanker, men på en matematisk måte. Religion er noe av det eneste folk tror på helt uten bevis eller logikk. Er det tradisjon? Religion er noe av det eneste som bare må føles. Og om man velger å se bort i fra Gud, føler man bare en uendelig nysgjerrighet. Religion gir kanskje ro. Å ikke vite gir uro. Men det er viktig! Ro er også å godta sin egen uro.
Hvor kommer universet fra?
- Big Bang (46%, 18 stemmer)
- Gud (26%, 10 stemmer)
- Vet ikke (21%, 8 stemmer)
- Noe annet (7%, 3 stemmer)
39 personer har stemt.
Loading ...
Jeg blir skikkelig svimmel hvis jeg skal sette meg ned å tenke på universet. Liker det ikke ;)
Jeg er litt forvirret da jeg tenker på hvor universet kommer fra. Samtidig tror jeg på Gud og hele det skaperverket, men på en annen side er jeg en tviler også. Vet ikke. Det er vanskelig spørsmål å svare på.
Takk for bra tips til dokumentar! Er det noe jeg synes er interessant, så er det to ting: 1) Universet og 2) hjernen. Dessverre tror jeg ikke vi kan greie å forstå noen av delene fullt ut – hvertfall ikke hjernen, for hvordan skal den kunne forstå seg selv? Men kanskje det er nettopp derfor det er så utrolig spennende, for vi må jo prøve å forstå så mye vi bare kan..
Artig innlegg. Angående tanken om en Gud, tilhører jeg vel typen som ikke har behov for noen Gud – heller ikke for skapelsens skyld (det er jo bare å løse et spørsmål med et nytt – hvem skapte skaperen?).
Apropos spørsmålet om ballongen: Universet går i «loop», så det er ikke noen hinne eller grense – i alle fall ifølge de fleste modellene vi har i dag. Det betyr at man, litt som i «Snake», bare kommer ut igjen på det som ser ut til å være andre siden. Å illustrere universet vårt som innsiden av en ballong er litt som når vi mennesker lager et flatt kart av verden – hva skjer når man kommer til kanten? Du kommer ut på den andre siden. Det er derfor universet er «uendelig», men vi kan fortsatt snakke om størrelser og mengder i det – litt som jorda har areal men er «uendelig».
For å gjøre bildet med ballongen litt klarere: Se heller for deg at du tegner en masse prikker på en ballong med en sprittusj og så blåser opp ballongen. Prikkene beveger seg fra hverandre, men er omtrent like store hele tiden.
Her er en video som forklarer det bedre enn jeg – med bilder og greier: http://www.tenthdimension.com/
Jeg sitter ofte og tenker på dette selv. Så mye at jeg til slutt blir usikker på alt! Men det er sa fryktelig spennende likevel!
Tenk å kunne sette seg på et romskip og reise ut. Ingen mål, bare reise, reise og reise helt til… Bare drevet av nysgjerrighet :)
Har du sett «Contact», forresten? Veldig spennende film om søken etter intelligent liv utenfor Jorden.
Flott innlegg, dette.
Har gjort meg noen tanker der selv.. Jeg tror ikke at vår vitelyst nødvendigvis behøver å slutte med en skaper. Selv om universet og alt i det har blitt skapt, kan vi fortsette å forske på det og lære om det. Bare tenk: Hvis Gud har skapt universet har han også laget lovene som styrer det. Og da ligger det vel også en tanke og hensikt bak det skapte. Her er det mye å meditere over..
Har blogget om det, også forøvrig.
Det er ingenting som tilsier at det ikke er noe utenfor ballongen, med mindre en definerer ingentig som ting som ikke er i ballongen. Det jeg syns er spennende å tenke på er at det som er utenfor ballongen, er ting vi aldri kunne forstått, fordi vi ikke ha utviklet oss til å kunne sanse det med våre fem sanser. Det som er enda mer spennende å tenke på er at det kan være nda flere ballonger i et gigantisk multivers.